Rolling Stones: Bandet som aldri gir seg

Rolling Stones Olympiastadion

Radio Rox tok turen til Tyskland for å overvære “No Filter”-turnéen til Rolling Stones. 67.000 mennesker valgte å gjøre det samme og fylte Berlins Olympiastadion fredag, 22. juni.

Bandet spiller to timer og det som er deilig med en Rolling Stones-konsert er at det blir en hitrekke uten like. I sin godt over 50 år lange bandhistorie har det samlet seg så mange klassikere og publikumsfavoritter at man kan starte med “Street Fighting Man” og følge det opp med “It’s Only Rock ’n Roll (But I Like It)” og “Tumbling Dice” uten at noen må være redd for at alt kruttet er brukt opp.

En levende legende

Mick Jagger imponerer stadig vekk. 74-åringen er den fødte entertainer, løper flere kilometer på scenen den kvelden og fremfører fortsatt dansingen som han har blitt kjent for. I tillegg sjarmerer han publikummet med tysken sin og lokalkunnskap om Tysklands hovedstad. Med den mangårige erfaringen vet Jagger hvordan man fyller en så stor scene og han får det hele til å se lett ut.

Spreke gamlinger

Jagger gir likevel plass til resten av bandet. Keith Richards har blitt skikkelig hvit i håret og fingrene hans er tynne og benete. Ron Wood er den lille komikeren og Charlie Watts holder roen – som alltid. Så får Keith Richards synge “Slipping Away” og “Before They Make Me Run” alene, mens Mick tar seg en kort pustepause. Selv om Richards ikke treffer alle toner er publikummet vennlig innstilt og han får stor applaus. Under “Honky Tonk Women” blir resten av livebandet introdusert. Gjennom fire svære skjermer blir de som ikke ser scenen (og det er nok mange) underholdt og det byttes mellom bandmedlemmene, forskjellige farger og temaer, og det funker helt utmerket.

Et velfungerende maskineri

Britene er ekstremt proffe og har egentlig ingenting å bevise lenger; det er verdens største rockeband. Det er mange som lurer på hvorfor de fremdeles gidder å stå på scenen i pensjonsalderen og det påstås at Rolling Stones gjør det kun for pengenes skyld. Men det trenger de jo ikke og det er godt å se at hele bandet faktisk koser seg og har bevart sin glede av å spille live. Det blir noen blueslåter, to coverlåter (“Just Your Fool” av Buddy Johnson and His Orchestra og Bob Dylans “Like A Rolling Stone”) og publikummet stemmer frem “She’s A Rainbow” som sjeldent spilles ellers og massevis med hits.

Store forventninger

Publikummet har ikke bare reist fra hele Tyskland for å se sine helter, men er også påfallende internasjonalt. Med en minste billettpris på rundt 1.000 kr har alle store forventninger til hva de skal få levert. Lyden kunne vært et hakk bedre, ellers er det ingenting å klage på. Selv om det er mange sitteplasser velger de fleste å stå hele kvelden – Rolling Stones er fortsatt ikke noe sitteband. Konserten avsluttes selvsagt med “(I Can’t Get No) Satisfaction” og hele Olympiastadion koker. Det blir litt fyrverkeriet og noen tar seg til og med til en dans på taket av festivaltoalettene. Det er ingen som forlater området utilfredsstilt, og jeg håper at jeg er like sprek når jeg blir 74.

 

Setlist – Rolling Stones på Olympiastadion, 22. juni 2018:

1. Street Fighting Man
2. It’s Only Rock ’n Roll (But I Like It)
3. Tumbling Dice
4. Just Your Fool
5. Like A Rolling Stone
6. She’s A Rainbow
7. You Can’t Always Get What You Want
8. Paint It Black
9. Honky Tonk Women
10. Slipping Away
11. Before They Make Me Run
12. Sympathy For The Devil
13. Miss You
14. Midnight Rambler
15. Start Me Up
16. Jumpin’ Jack Flash
17. Brown Sugar
18. Gimme Shelter
19. (I Can’t Get No) Satisfaction

 

– Linda Holzerland

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.