Radio Rox på Pipfest: Dag 3

Piknik i Parken 2019, dag 3

NÅ er det skikkelig Pipfest – bokstavelig talt på årets første sommerdag er det spredt ut piknikpledd over nesten hele Sofienbergparken. Lørdagen ble nesten utsolgt og det merkes også på folkemengden på festivalområdet, plutselig er det mennesker overalt. Engelske Yola gjorde et sterkt inntrykk med stemmen sin under stekende sol, mens Jaga Jazzist imponerte rent instrumentalt med hele 13 medlemmer på scenen. Men Piknik i Parken har litt å lære av Øyafestivalen, både når det kommer til antall matboder og kildesortering. Samtidig som det kjentes litt deilig med kun 3 dager med festival.

 

Boy Pablo, Petrus

Allerede i fjor lot vi oss sjarmere av den bergenske ungdomsklubben Boy Pablo på Øyafestivalen. Et år senere klarer de det samme igjen. Til tross for stor suksess i utlandet, klarer de å holde på naiviteten og den høye energifaktoren. De må riktignok manne seg litt opp med mange highfives og annet sprell på scenen og vi får noen gjentakelser i form av gitarspill bak hodet og etter hvert må de ta av seg t-skjortene.

Gladlaksene i Boy Pablo. Foto: Piknik i Parken.

Bandet har blitt litt proffere uten å miste denne gøyale gnisten. Keyboardisten er fortsatt motivasjonsansvarlig og kjører litt standup underveis. Humoren kommer i alle fall ikke til kort, det er heller musikken som må vike noen ganger. Særlig under de rolige låtene mister de faktisk litt piffen. Det er tydelig at det unge bandet sliter med å fylle en hel konsert med materialet sitt, noe som gjør at det blir til tider mye tulling og ikke minst to coverlåter, først Starland Vocal Bands “Afternoon Delight” og så “50 Souls And A Disco Bowl” av The Lionheart Brothers. Det er likevel vanskelig å ikke bli revet med av sjarmen og de får med seg tilskuerne stadig vekk på sang og klapping. Det er rett og slett søtt å se dem danse sammen og denne spille- og dansegleden sprer seg også til publikummet.

 

The Tallest Man On Earth, Sophie

Svenske Kristian Matsson har siden 2006 jobbet og turnert som The Tallest Man On Earth. Kunstnernavnet hans blir selvsagt litt ironisk på denne konserten, siden han helt alene er satt opp på den største scenen. Det er ganske tøft å velge å spille uten backingband på en festival, stadig vitende om at du ikke har noe å lene deg tilbake på, det er kun deg, stemmen og gitaren din. Han gikk for minimalitet, men i henhold til det, fikk han maks uttelling.

The Tallest Man On Earth. Foto: Piknik i Parken.

Med en stemme som minner om 60-talls Dylan, er man godt rustet også for store scener. Matsson har en overraskende tilstedeværelse på scenen og beveger seg mye selv mens han synger. Sangene hans er til dels nedstrippet og gjør dem mer følsomme enn på plata. De mange gitarbyttene bryter opp konserten der det ellers kunne blitt altfor emosjonelt og ensformig. Han setter seg på en barstol underveis men det passer han egentlig dårlig, så han snur rundt på stolen istedenfor å løpe fram og tilbake. Musikken han lager er vakker og sårbar, og hadde nok kommet enda mer til rette i en konsertsal. At publikummere er glade i singer-songwriters med skjegg viser de gjennom allsang og applaus. The Tallest Man On Earth viser at han setter pris på det ved å ta seg god tid til å takke tilskuerne.

 

Madrugada, Sophie

Etter utsolgte show i flere land og mange seksere som trillet inn på sine konserter i Norge tidligere i år, er forventningene til kveldens headliner rimelig høye. Vi vet at vi har hele Industrial Silence i vente som har 20-årsjubileum i år. Mens andre rockestjerner gjerne lar vente på seg, begynner Madrugada faktisk litt før skjema.

Madrugada avsluttet Pipfest. Foto: Piknik i Parken.

De er nå seks musikere på scenen og har fått med seg både originaltrommisen Jon Lauvland Pettersen og gitaristene Cato Thomassen og Christer Knutsen, disse to som erstatning for avdøde Robert Burås. Akkurat som på albumet begynner bandet med “Vocal.” Etter det blir det en skiftende rekkefølge i forhold til på plata og litt lydproblemer her og der. Sivert Høyem forteller om hans personlige minner fra plateinnspillingen og blir emosjonell når han forteller om bandet og hva området rundt Sofienbergparken betyr for dem. I tillegg forklarer han at “Electric” er den første ordentlige Madrugadalåta.

Kvalitetene til Høyem som frontmann er det ikke noe å utsette på. Han gestikulerer mye og benytter seg av den store scenen, den nå velkjente discokulejakka ble også med til Pipfest. For “This Old House” henter han fram kassegitaren, og ellers går det mye i tamburin. Under “Strange Colour Blue” viser han hele bredden – eller kanskje heller dybden – i stemmen sin, og jeg får frysninger. Madrugada er nok det nærmeste vi kommer Nick Cave i Norge.

Sivert Høyem og resten av Madrugada spilte Industiral Silence i sin helhet. Foto: Piknik i Parken.

Når stemningen ikke sprer seg til enhver kant, står det i alle fall ikke på innsatsen til Høyem eller resten av bandet. Det er ærlig talt irriterende at folk camper og skravler overalt selv så nær scenen. Er det muligens for avslappende å være på Piknik i Parken? Når Madrugada er ferdig med plata, går de av scenen og kommer selvsagt tilbake med noen av sangene som for lengst har blitt klassikere. Både “Majesty” og “The Kids Are On High Street” blir heldigvis godt tatt imot slik at konserten får seg en verdig avslutning.

Coverbilde ble tatt av Piknik i Parken.

 

– Linda Holzerland

Slik var det på den første og andre dagen på Piknik i Parken 2019.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.