Radio Rox på Pipfest: Dag 2

Piknik i Parken 2019, dag 2

Etter gårsdagens regnskyer er Sofienbergparken nå rimelig gjørmete, men heldigvis er det meldt sol i dag. På fredagens program får vi noen litt mer spacete artister. Blant annet leverer Nils Frahm et one-man-show med en scene fullt av instrumenter og loopingeffekter, vi får abstrakt dans fra den kunstneriske John Grant og discosynth av Jungle. Det er også dagen for dialektelskere som kan glede seg til godbiter fra Australia, Manchester og Birmingham!

 

Matt Corby, Petrus

Australske Matt Corby passer ganske så perfekt til konseptet Piknik i Parken med sin avslappede og lavmælte stil som man kan smådanse til på stedet. Det er hyggelig å se at folk allerede står klare for konserten, innslippet har tydeligvis fungert bedre i dag. Han begynner med “No Ordinary Life” fra hans andre skive Rainbow Valley fra i fjor. Corby har vært en travel mann siden han kom på 2. plass i den australske utgaven av Idol (noe han riktignok har angret over å ha deltatt i) i 2007 og har siden turnert verden rundt.

Matt Corby på Petrus-scenen. Foto: Piknik i Parken.

Han har en flott og unik stemme som han vet å arrangere sangene rundt. Multiinstrumentalisten bytter mellom tangenter, trommesett og gitar, og har med seg et band som kan ellers by på congatromme og tverrfløyte som man nok ikke får hørt så mye av til vanlig på konserter. Det har samlet seg en liten tekstsikker fanskare foran scene som viser seg å være enige i utbruddet fra en publikummer: “I love you!” Corby selv virker ikke så altfor imponert over hverken det eller resten av konserten, han sier lite og svarer i alle fall ikke på kjærlighetserklæringene. Hittene “Brother” og “Resolution” tas veldig godt imot av publikummet selv når himmelen åpner seg under sistnevnte og det plustelig bøtter ned. Det gjør ikke så mye med stemningen heldigvis, selv om han føler at han må unnskylde regnet.

 

The 1975, Petrus

Kvartetten fra Manchester er for mange av de yngre publikummere dagens høydepunkt. Dette popbandet prøver veldig hardt å være et kult rockeband. Det gjelder iallfall frontmannen Matt Healy, resten av bandet gjør ikke noe stort ut av seg – her er rollefordelingen veldig tydelig. Healy danser mye og til dels er dette innøvd med de to profesjonelle danserne de har med seg på scenen, og han svinger mikrofonen i et forsøk å etterligne Roger Daltrey. Han er nokså bevisst på imaget og adresserer hvor vanskelig det er å være rockestjerne i 2019. Han prøver å oppfylle klisjeene med harelue, tursekk, røyk og rødvin, nuvel.

The 1975 fikk fansene til å danse. Foto: Piknik i Parken.

Under låter som “Love Me” viser de at de har skyhøye ambisjoner om å høres ut som Prince, INXS eller Bowie, men uten tydelig melodi høres de bare ut som dårligere kopier. Samtidig som man må lure på hvor mye autotune det brukes her, særlig når det kores uten at noen synger kor. Så hva er det de egentlig vil? Når du danser koreografi, så manøvrerer du deg selv så langt vekk fra rockestjerneimaget som det går an. Lener du deg tilbake på autotune for å sikre deg bra nok lyd, er dette veldig lite rock’n’roll.

Det skal sies at de treffer den unge målgruppen midt i hjertet og undertegnede kan være så ærlig å innrømme at jeg ikke tilhører denne. De har noen fengende låter og det meste er absolutt dansbart. Stemningen sprer seg under de siste låtene og største hitsene de har hatt hittil: “Chocolate,” “Sex” og “The Sound.” Som man ser på sangtitlene er kreativitet og subtilitet mangelvare. Likevel går nok ungdommen fra denne konserten med gode minner, Healy gir dem det de har lengtet etter og så skal han ha for at ingen uttaler ordet “petticoat” finere enn han.

 

The Streets, Sophie

Fredagens headliner, The Streets, går for et enkel scenebilde og sorte klær. Den alternative hip hop-gjengen har vært hovedprosjektet til Mike Skinner siden 1994. Han strever riktignok med å holde seg relevant 8 år etter han egentlig la bandprosjektet på hylla. Skinner er veldig opptatt denne kvelden med å finne det riktige tidspunktet for å skåle sammen. Han har et ekstremt kontrollbehov og han gjør det vanskelig for seg selv. Istedenfor de opprinnelige versene blir det snakk om været i dag. Noen må forberede de utenlandske headlinerne om at det ikke blir mørkt i juni i Norge, for i likhet med New Order dagen før, kommer det litt overraskende på bandet. Det er mange sanger som får seg nye improviserte vers som erstatter de ellers vittige tekstene.

Mike Skinner poppet en del champagne på Pipfest. Foto: Piknik i Parken.

Allerede under første låt går han ned og søker aktivt kontakt med publikummet. Han spretter champagne flere ganger og legger mye press på tilskuerne. Han vil ha mer av de litt rolige og avslappede norske festivalgjengerne, men han krever for mye for tidlig. Skinner blir mer vennlig innstilt når en dame crowdsurfer og stemningen stiger for hver velkjente låt. Han skjerper seg under de rolige låtene, og “Never Went To Church” og “Dry Your Eyes” blir til vellykkede forsoningsforsøk. Når man ser hvor fine de blir, kan man tenke seg hvor magisk denne kvelden hadde blitt om han bare ikke hadde vært så opphengt i stemningsskalaen eller glutenallergien sin.

Det er litt rart at showet avsluttes allerede litt over halv elleve, særlig ettersom vi ikke fikk høre uptempohiten fra 2006 “When You Wasn’t Famous.” Bandet hans spiller bra og de jobber godt sammen, derfor er det synd å se at de blir avbrutt av frontmannen når han ikke får det som han vil. Publikummet vet nok heller ikke helt hva de skal gjøre for å please ham. Og når man da tenker seg om, er det egentlig publikummet som skal please artisten eller bør det ikke være omvendt?

Coverbilde ble tatt av Piknik i Parken.

 

– Linda Holzerland

Slik var det på den første og tredje dagen på Piknik i Parken 2019.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.