Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 4

Øyafestivalen 2019, dag 4

Regnet som har blitt varslet så langt i forveien treffer Tøyenpark for fullt på lørdagen. Det må sies at vi har vært heldige så langt og det er vel nesten en tradisjon at det regner minst én av dagene under Øyafestivalen. Mesteparten av besøkende er rutinerte og kommer godt forberedt og utsyrt med støvler og regnjakker. Heldigvis har vi faktisk en del konserter inne på Sirkus på planen i dag.

Et stort navn som trosset vind og vær er Dag Solstad. Han innrømmer at han ikke er så bevandret i festivalverdenen og snakker heller om forfatterskapet sitt. I samtale med Audun Vinger på Biblioteket skravles det også om fotball, hester og nye unge forfattere, og det er godt å se at Solstad på ingen måte er den pretensiøse forfatterlegenden som statusen kunne tilsi.

 

Parcels, Amfiet

Vi starter lørdagen med noen gladlakser fra Australia. Det verste regnet gir seg etter hvert, og denne kule og utadvendte gjengen hadde nok smilt og danset bort det også. Særlig keyboardist, Patrick Hetherington, har perfeksjonert enbeinsdansen bak instrumentet sitt. Det har samlet seg en god del folk foran Amfiet og de er straks med på grooven til Parcels. Filmcrewet hjelper til med å vise mye fra de dansende tilskuerne på storskjermene ved siden av scenen. I tillegg prøver bandet å veie opp for det triste været med mye interaksjon, og folk er med på det. Gitarspillet, utseende og stilen til vokalisten Jules Crommelin ligner forresten så mye på George Harrison at han enkelt ville vunnet en lookalike-konkurranse.

Australske Parcels hadde det gøy på Øya. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Parcels lager veldig dansbar, funky, Nile Rodgers-inspirert discopop, og det er ikke rart at Daft Punk er fans og produserte den første singelen. De sjonglerer mellom elektropop og indie à la Friendly Fires og Cut Copy. De er heller ikke redde for litt eksperimentering når de bruker en glassflaske som instrument eller da Louie Swain leker med en FM-radio for å inkorporere lyd derfra. Det blir nok ikke så kult som tenkt; de har vel kanskje ikke hørt om DAB-krisen i Norge? Kvintetten høster en god del og velfortjent applaus når de våger seg ut til den allerede utbygde scenen til kveldens headliner. Det eneste de foreløpig mangler er den store hitlåta som vil sette full fyr på publikum og karrieren.

 

Hyukoh, Amfiet

Sørkoreanske Hyukoh valgte en helt annen retning enn K-Pop som er så i vinden for tida. Frontmannen Oh Hyuk nevner gjerne The Beatles og The Whitest Boy Alive som inspirasjonskilder, men live framtoner de seg mye hardere enn det. Bandprosjektet ble startet i 2014 og har siden blitt til den klassiske bandformasjonen på fire med to gitarer, bass og trommer.

Hyukoh fra Sør-Korea. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Hyukoh spiller solid indierock med tekster på både koreansk, mandarin og engelsk. Det er litt uvant å ikke skjønne noe av teksten og det gjør det hele litt mindre tilgjengelig. Noe som er rart siden man jo er godt vant med selve musikken. Det er sterke kontraster mellom den ganske røffe gitarmusikken og de nesten sjenerte og rolige takketalene mellom låtene. Det tar aldri helt av, men det er ikke godt å si om det er på grunn av kulden, språkbarrieren eller rett og slett fordi det er dag 4 av festivalen og folk er litt slitne. Til slutt må de selv posere for sitt eget Instagrammoment, og det er veldig søtt når de spør publikummet pent om det er greit å ta bilde. Men det trengs nok litt mer løssluppenhet for å få med seg publikummet før sørkoreansk indie kan ta opp kampen med K-Popen.

 

Jonathan Wilson, Amfiet

Det er dårlig oppmøte foran Amfiet etter at slowthai fikk det til å koke over på Vindfruen. Amerikanske Jonathan Wilson får ingen lett start og han får det heller aldri til å bikke over til noe mer enn en midt-på-treet-følelse. Han stiller som et enkelt firemannsband og til tross for været stiller de med solbriller. Når regnet kommer klarer han i noen øyeblikk å få tankene til den solfylte vestkysten med den klassiske rocken han spiller og de psykedeliske innslagene.

Jonathan Wilson på Amfiet. Foto: Mathias Ertnaes / Øyafestivalen.

Det er kule gitarpartier og instrumentale deler, men det blir for mange av dem, og de blir for lange. Wilson har en dyp og dramatisk stemme og han bruker den effektfullt, særlig når han bytter til å spille piano kommer den godt fram. Dessverre er det altfor få lyspunkter i konserten hans og det hele blir fort kjedelig. For en som har jobbet og turnert med utallige store navn er dette faktisk for slapt. Det blir litt for gubbete, uengasjerende og lite inspirerende slik at opptreden hans faller helt under radaren på en så stor festival.

 

Stereolab, Sirkus*

Ti år etter at de ble oppløst har et av 90-tallets viktigste band kommet sammen igjen for å spille konserter. Stereolab har alltid vært basert rundt britiske Tim Gane og franske Lætitia Sadier, som nå har kommet sammen igjen på scenen. Gane er gitarist, og med seg har de trommisen Anthony Ramsay som har vært med siden starten av 90-tallet, en bassist og en som spiller de analoge synthene som definerer soundet deres så mye.

Det ble «French Disco» i Sirkus. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Kanskje har Sadier aldri vært en veldig utadvendt frontfigur, men som vokalist i bandet gjør hun overraskende lite for å kommunisere med publikum. Hun veksler mellom å spille litt nå og da på en liten synth og noen små soloriff på gitar, hun snakker litt til publikum på engelsk med sjarmerende fransk aksent, og har også noen forsikte dansesteg. Men hovedmedlemmene er nå alle i 50-årene, og kan ikke lenger flyte på sjarmen ved å være verdens hippeste og kuleste band, som de var for 25 år siden. Men tiden har ikke gått fra musikken, som er den samme, og høres like frisk ut som i storhetstiden. De skapte da den særegne miksen av Neu!-groove, litt Beach Boys anno 1970, fransk visesang, jazz, elektronika og alternativrock som ga oss en rekke albumklassikere på 90-tallet. Selv om de inspirerte mange andre indieband de siste tiårene, virker soundet deres fortsatt unikt – ingen høres helt ut som Stereolab.

Lætitia Sadier fra Stereolab. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Etterhvert blir det god stemning i teltet, med mye lette groovebevegelser blant publikum på favoritter som “Metronomic Underground” og “Ping Pong.” De rocker også ganske hardt mot slutten, mer enn de vanligvis gjør på plate. Alt i alt ble årets obligatoriske Øya-gjenforeningskonsert absolutt moro for alle gamle (og kanskje noen nye?) indiefans.

 

Motorpsycho med venner, Sirkus*

Med Motorpsycho vet man vanligvis ikke hva man får på konsert, men denne gangen stiller de med klar agenda. Etter inntredenen til deres nye trommeslager Tomas Järmyr har de gitt ut to plater delvis inspirert av platecoverne som er laget av Håkon Gullvåg. Og på Øyafestivalen (og Olavsfestdagene) har de laget et eksklusivt bestillingsverk som viderefører dette prosjektet. Verket inkluderer også et par gjestemusikere og et integrert visuelt element laget av videokunstner Boya Bøckman, også inspirert av kunsten til Gullvåg. Bandet og gjestene går på scenen bak et lerret av gjennomsiktig plaststrimler som henger ytterst over scenekanten, samt en tradisjonell videoskjerm bak bandet. De visuelle bildene og filmene vises altså både foran og bak bandet, og skaper til tider en veldig stilig 3D-effekt der bildene blir svevende rundt musikerne.

Videokunstner Boya Bøckmans bidro med det visuelle. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Første del av konserten er bestillingsverket, et 45 minutters stort sett sammenhengende verk i flere deler, et konsept Motorpsycho ikke akkurat er ukjent med. Denne delen er kanskje litt mer rolig og stemningsfullt enn riffrocken som preger mange av bandets spesielt senere lange sanger. Sentralt i bandet er som vanlig Bent Sæther og Hans Magnus Ryan, det langhåra tohoda rocketrollet på gitar, bass og vokal som nå har holdt sammen i 30 år. De nevnte gjestemusikerne er Jaga Jazzist-sjef Lars Horntveth og den allsidige jazzmusikeren Ola Kvernberg. Horntveths synther og Kvernbergs fiolin (i tillegg til alle de andre instrumentene de spiller) er godt integrert i soundet og preger musikken så det høres ut som en egen enhet heller enn bare Motorpsycho med gjester. Musikken er langstrakt og bygger seg opp og ned i mer eller mindre bråkete partier. Med hjelp av Horntvedt og Kvernberg blir det også til tider ganske hypnotisk og elektronika-aktig, i grenselandet mellom progrock, jazz og samtidsmusikk.

Hjernene bak Motorpsycho: Hans Magnus Ryan og Bent Sæther (i bakgrunnen). Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

I motsetning til flere andre av årets Øya-headlinere som satser stort på visuelt show som en stor del av konserten, så har ikke Motorpsycho ferdiginnspilt 90% av musikken på forhånd – de spiller faktisk på instrumentene sine, noe som virker som noe vi ikke kan ta for gitt på «konsert» i 2019. I dette tilfellet er musikken og det visuelle åpenbart skapt for å fungere sammen i en symbiose, og musikken passer definitivt godt til Gullvåg og Bøckman sine til tider litt skumle bilder.

Motorpsycho med en storslagen avslutning på årets Øyafestival. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Man skulle kanskje tro at 45 sammenhengende minutter med kunst ville bli litt mye for et effektivt festivalpublikum, men stort sett alle som ikke har tatt turen til Karpedammen denne kvelden er tålmodige på festivalens siste konsert. Etter hovedverket spiller Motorpsycho de to tittelsangene fra deres siste plater The Tower og The Crucible, i mer tradisjonell Motorpsycho-progrockstil. Mot slutten trekkes «gardinene» fra, og Sæther får introdusert bandet og samarbeidspartnerne for det som må sies å være et vellykket prosjekt. De ga en fin slutt på årets festival for alle som liker rock, og rockeband med musikere som spiller instrumentene sine live.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den første, andre og tredje dagen på Øya 2019.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.