Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 3

Øyafestivalen 2019, dag 3

Dette blir på en måte damenes dag, med både Robyn som headliner, en rekke høydepunkter med kvinnelige vokalister i sentrum, og også den lokale rapperen Musti trekker et overraskende stort publikum på Biblioteket. Øyafestivalen har faktisk fått internasjonal oppmerksomhet for å være såpass kjønnsbalansert og det er virkelig i dag at kvinnene får skinne aller mest.

I tillegg har Øya alltid slått et slag for miljøet. De har lenge satset på å være miljøvennlig og bærekraftig og blant annet jobbet tett sammen med Natur og Ungdom. I år startet de med et nytt miljøtiltak: gjenbruksglass. Målet er å kvitte seg med engangsplast og derfor er det høy pant på drikkebegerne. Alle barn har riktignok blitt arbeidsledige, men det er jo bare godt at kidsa slipper å løpe rundt for å rydde etter resten for et par kroner lommepenger. Man ser nesten alle gå rundt med en drikkebeger i hånden gjennom hele dagen og veldig få på bakken utover festivalområdet. Bra jobba, Øya!

 

The Needs, Vindfruen

Fredagen åpnes imidlertid med mye testosteron, men heldigvis på en hyggelig måte. Norske The Needs gir oss deilig powerpop på engelsk i stil med The Posies og tidlig Teenage Fanclub. De er en slags supergruppe basert rundt soloartist Bendik Brænne og Maciek Ofstad fra Kvelertak, som begge synger og spiller gitar. Med seg har de Brænnes bror Mattis på gitar, Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen og Oslo Ess-bassist Knut-Oscar Nymo. De er kanskje ikke fullt så unge som mange andre av de energiske bandene vi allerede har hørt, men de bringer likevel inn et friskt pust.

Palmer og solbriller – The Needs skaper sommerstemning. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Med oppblåsbare palmer på scenen og sola i ryggen, skaper de sommerstemning, ikke minst med låter som “Summerbore.” De har veldig catchy, enkle og søte låter som ikke alle engang er gitt ut, som de selv påpeker. Med tekster som handler om at de heller drikker øl på Bonanza enn på Solli Plass vinner de tilskuerne lett. De er genuint morsomme og har det veldig gøy på scenen. Ofstad ser forresten ut som han har vært på klesjakt i garderoben til Mac DeMarco. Siden de ikke trodde så mange ville komme på dagens første konsert, har de tatt med seg både publikumsjubel og latter på boks, som fungerer som et gøyalt innslag. Det passer fint inn med den lite selvhøytidelige stilen til dette hyggelige bekjentskapet.

 

Misty Coast, Fortum*

Neste band kan som The Needs muligens også kalles en norsk supergruppe. Misty Coast er en gren i det vestlandske bandtreet som har gitt oss Low Frequency In Stereo og The Megaphonic Thrift. I denne duoen er det Linn fra den sympatiske og talentfulle familien Frøkedal som står i sentrum som vokalist og bassist. Hun og gitarist Richard Myklebust har til konserten fått med seg en trommis, og spiller presis riffbasert rock.

Duoen Misty Coast. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Det er ikke så mange som ser på den ganske tidlige konserten, men den for i år uvante stekende sola gir seg heldigvis etter hvert, og da samler det seg også en del folk foran scenen. På siste halvdel av konserten blir også Frøkedalsøster Anne Lise (som spilte på Øya med sitt band I Was A King i går) med på gitar og koring. Fortum-scenen gir en perfekt ramme for sterke melodier og den drømmende vokalen. Det blir en solid prestasjon av et band som vi helt sikkert får høre mer av framover.

 

Big Thief, Vindfruen

Den ekstrem produktive kvartetten fra Brooklyn, Big Thief, fant tid til et besøk på årets Øyafestival. Bandet gir oss en behagelig avveksling til all den overproduserte popmusikken for tiden. Dagens dose med folk minner både om tidlig 60-talls vise- og protestsangere à la Baez og Dylan, men også om rolig indierock fra tidlig 90-tallet som Low og Galaxie 500. Scenedekorasjon er minimalistisk med oversikt over mineraler og insekter som en ramme rundt bandet. Her byttes gitarer selv, de er tilbake til røttene med musikken i fokus.

Adrianne Lenker fra Big Thief. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Vokalist Adrianne Lenker er konsentrert og totalt oppslukt av musikken. Hun virker nesten sjenert, er rolig og lavmælt når hun takker kort mellom låtene. Ansiktet hennes forvrenges smertefullt mens hun synger, det er en stor sårbarhet over henne. Desto mer rørende og samtidig befriende er det nå hun slipper løs og får noen emosjonelle skrikeutbrudd midt i en låt. Big Thief beviser at musikken også i dag kan stå for seg selv uten unødvendig staffasje eller stjernenykker.

 

girl in red, Vindfruen

Ungdommen i dag har rett og slett ikke tid til å bruke shift-knappen, slik at også girl in red kun går for små bokstaver, ikke bare i artistnavn men også når det kommer til sangtitler. Og tid har Marie Ulven kanskje virkelig ikke hatt så mye av det siste året, siden hun har vært en av de store snakkisene de siste 12 månedene, til og med internasjonalt (omnipresente Billie Eilish digger en av låtene hennes). Mye kan skje på kun ett år, det påpeker hun selv da hun forteller om at hun så boy pablo på denne scenen i fjor og tenkte at det hadde vært kult å spille her, og nå i 2019 er hun der altså selv.

girl in red på Vindfruen. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Klesvalget er enkelt med jeans og hvit t-skjorte, sånn som Sigrid i går. Hun er riktignok mindre glatt, publikumsvant og litt mer rufsete i stilen. Hun spiller gitar selv, har i tillegg med seg 2 gitarister, bassist og trommis, de siste plassert på to podier på den rosa utsmykkede scenen. Det er mye entusiastisk hopping, noe som ikke alltid kommer vokalen til gode. Febersyken derimot skjules godt bak adrenalinoverfloden. Særlig når hun tar starten av en sang helt alene, ser vi at det er talent bak hypen.

Stagediving tross sykdom. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

girl in red er ungdommens talerør og treffer med sanger om kjærlighetssorg, identitetskrise og målet med livet i en tid der man har eller får alt. Hun snakker rett fra levra både i sangene sine og på scenen. Skravlingen mellom låtene er det ikke alltid mulig å henge med på, også fordi lydnivået varierer, med stemningen gjør det forsåvidt ingenting med. Mot slutten kommer Safario og brenn. opp på scenen og lager enda mer fest med et lass med baderinger som kastes ut til publikum. På siste låt kaster hun gitaren og tar et bad i mengden. Midt i konserten ber hun lydmannen skru opp lyden på vokalen hennes med å rope entusiastisk ut at det er hun som er stjerna. Med denne konserten har sjarmtrollet fra Horten nok ikke bare lært lydmannen hvem som er stjerna for øyeblikket.

 

Christine And The Queens, Amfiet

Forventningene er høye etter at Christine And The Queens leverte et av de beste konsertene på Øya i 2016 og jeg var opprinnelig redd for å bli skuffet av årets konsert. At det ikke er noe grunn for det viser seg heldigvis veldig raskt. Den lille franske dama som ikke vil passe inn, har utvidet danseensemblet til seks dansere, og det satses mye og tidlig på pyroeffekter. Hun har vokst som artist, og den store scenen passer henne perfekt nå.

Leverte for 3 år siden, skuffet ikke i år heller: Christine And The Queens. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Musikalsk blander hun 80-talls inspirert synthpop, noen ganger med hiphopbeats og innslag fra elektronika. Tekstmessig kan hun veksle mellom engelsk og fransk i en og samme sang. I sceneshowet er det enda flere retninger som knyttes sammen når det til dels føles som koreografi, dels freestyle impro. Hennes ikke 100% proffe dansing er både morsom og sjarmerende. Dansingen brukes som et virkemiddel for å fortelle små historier og det oppleves som en integrert del av bandet. Slowmotion-dansen er utrolig sterk og en kreativ måte å komplementere en sang på. Hun får absolutt igjen for sine teaterstudier, og leverer en ekstremt kroppslig og sensuell opptreden.

Chris kombinerer styrke og sårbarhet som ingen andre. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Hun er allsidig og det ligger en dualitet i alt hun gjør. Hun kan kalles “Chris” – et kjønnsnøytralt navn, er både påkledd med en stor rød skjorte og avkledd når hun kun går i en svart bh, danser med voldsomme bevegelser eller tar scenen helt alene i et sårt øyeblikk. Hennes motto “No judgement, only love” skal skape et frirom der alle kan følge seg trygge og uttrykke seg på den måten de ønsker. Endelig en popartist med et reelt budskap som lever opp til sine egne standarder.

Christine And The Queens på Amfiet. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

At hun er mer enn en danseartist blir tydelig under de rolige partiene i settet, der stemmen kommer til sin rett. For “Saint Claude” løftes hun opp og gir en kjærlighetserklæring til det rare, egne og unormale. Hun setter pris på fansene sine og den gode mottakelsen, og viser det ved å stadig smile av glede og takknemlighet mellom låtene. Hun vet hvordan man vinner et publikum uten å bruke gamle triks. “5 Dollars” fra fjorårets album Chris får mye applaus og “Tilted” er fortsatt en av de fineste poplåtene fra dette tiåret. Hun eier Øyafestivalen i like stor grad som for tre år siden da hun imponerte i Sirkus og hun får Amfiet til å danse fritt. For en dame, for et show!

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den førsteandre og siste dagen på Øya 2019.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.