Øyafestivalen 2018, dag 4
Vi har kommet til Øyas siste dag og som alltid er den preget av at man er litt sliten og det virker helt ok å ta det litt roligere på lørdag. Det går derimot ikke helt etter planen når de unge og spilleivrige artistene settes på plakaten som avslutning. Ungdommens dag gikk i 2 norske band, en amerikansk nykommer og den kanskje ikke unge, men ungdommelig vitale Patti Smith.
Boy Pablo, Vindfruen
Youtube-hit og bergenser Boy Pablo leverte litt av en fest tidlig på lørdag. Etter tre Øyadager med for det meste veldig rutinerte musikere var dette en frisk opptur som skapte mange smil rundt om i publikummet. Boy Pablo og bandet hans er en ung, søt og spilleglad gjeng. Vi fikk presentert fine poplåter med enkle og litt naive tekster som er veldig dansbare. Han minnet litt om en ung Matias Tellez som forresten spilte på hovedscenen tidligere med Young Dreams. På Vindfruen ventet et ungt publikum på helten sin og de ble ikke skuffet. Gitaristen spilte med gitaren bak hodet og jentene lot seg imponere, de har nok aldri sett det før heller og det er litt befriende å se at her funker alle gamle triks og klisjeer. Den ivrige keyboardisten danset mens han spilte tamburin og kubjelle, han hadde så lyst til å være stjernen selv. Han og Boy Pablo hadde det rett og slett så gøy at de måtte ta av seg t-skjortene. Denne ungdommelige gleden er smittsom og også de som har passert ungdomstiden lot seg sjarmere og rive med av denne gruppa.
Curtis Harding, Amfiet
En god blanding av soul og rock sto amerikanske Curtis Harding på Øyas hovedscene for. Etter en litt uheldig start lydmessig ble dette til litt av en overraskelse. Litt gospel, litt funk og noe psykedelia her og der sjonglerer denne mannen uten problemer. Fancy solbriller har vist seg å være et gjennomgående trekk på årets festival, og både han og gitaristen stilte med hver sin eksentriske modell. Resten av bandet hans holdt seg hovedsakelig i bakgrunn men leverte solid håndverk. Særlig tilføringen av saksofon og keyboard ga musikken de riktige nyansene for å skille seg fra standardrocken. Harding selv var ikke av den pratsomme typen og lot heller musikken snakke for seg selv, men det holdt lenge for å få med seg folk til litt dans.
Sløtface, Vindfruen
Stavanger pop-punk bandet Sløtface (som de nå heter etter en liten krangel med selveste Facebook som ikke syntes at Slutface var et så bra navn) hadde med seg egen fanklubb på Øya. Det hele endte med moshpit foran scenen, men det tok litt tid før vi kom dit. De ville kanskje litt for mye for tidlig. Frontdama Haley Shea var energisk, positiv, hadde lært seg lederrollen og jobbet hardt. Men hun tenkte derimot ikke på at de fleste tilskuerne var på sin fjerde festivaldag og kanskje ikke like unge og sprudlende lenger. Både hun og bassist Lasse Lokøy tok til stagediving og det hele minnet veldig om en Paramore-konsert. Stemningen tok seg opp etter hvert og i hvert fall de fansene som fikk være med på scenen på siste låt fikk seg en helt spesiell opplevelse.
Patti Smith, Sirkus
Det er deilig å se en artist som kan ta scenen og få publikums oppmerksomhet og respekt uten staffasje, men kun gjennom gode låter, en imponerende karriere og naturlig autoritet. Hun har i hele sin kunstneriske løpebane gjort som hun vil uten kompromisser, og denne konserten er en naturlig konsekvens av dette. Stemmen hennes er fortsatt fantastisk og karismaen er fremdeles i høyeste grad tilstede, selv etter fylte 70 år. Et godt band som spiller streit rock, der også sønnen til Smith, Jackson, har funnet sin naturlige plass. Smith har for lengst nådd legendestatus og opptrådte nesten som en kultleder da hun leverte sine paroler om å ta vare på naturen, elske og redde verden. Likevel er det troverdig, fordi hun er så genuin og ærlig. Hun fikk mye applaus gjennom hele opptreden og det er imponerende å se hvor aktiv hun fortsatt er på scenen, til tross for en skade på hånden. Hun har publikum i sin hule hånd og det blir allsang på de mest kjente låtene som “Dancing Barefoot,” en cover av Midnight Oils “Beds Are Burning” og selvsagt “Because The Night.” Og når hun avslutter med en strålende versjon av sin legendariske omskriving av Van Morrisons “Gloria” kommer faktisk gåsehuden på undertegnede for første gang i løpet av festivalens fire dager, som gir en perfekt avslutning på årets Øya!
– Linda Holzerland
Slik var det på den første, andre og tredje dagen på Øya 2018.