Radio Rox På Øya Dag 2

Dag 2 av årets Øyafestival var akkurat sånn Øya skal være: Musikk, sol og god stemning i skjønn forening. Torsdagens kveldsprogram strakk seg fra elektronika med Fever Ray i spissen, over til hiphop på hovedscenen med selveste Kendrick Lamar, til polsk metal med Behemoth. Litt for enhver smak, men det fungerer alltid så overraskende fint på Øya. Her kommer en liten stemningsrapport fra fire konserter fra de mer Rox-aktuelle artistene.

King Gizzard & The Lizard Wizard, Sirkus

Australske King Gizzard & The Lizard Wizard vant ikke bare konkurransen om det kuleste bandnavnet, men også om det mest energiske bandet på scenen i dag. Frontmann Stu Mackenzie ligner på en ung Angus Young med sine shorts og krøller og hans rastløshet på scenen. De stilte for sikkerhets skyld med to trommesett og leverte til dels noen heftige instrumentale sekvenser. Optisk og lydmessig krysset de Nirvana og AC/DC på en lettvint måte. King Gizzard & The Lizard Wizard lagde skikkelig stemning tidlig på dagen og deres egen fanklubb på første rad kom seg svett men fornøyd ut av det opphetede Sirkusteltet.

King Gizzard & The Lizard Wizard. Foto Øya
King Gizzard & The Lizard Wizard, Sirkus. Foto: Øyafestivalen.
King Gizzard & The Lizard Wizard. Foto Øya
King Gizzard & The Lizard Wizard. Foto: Øyafestivalen.
King Gizzard & The Lizard Wizard. Foto Øya
King Gizzard & The Lizard Wizard. Foto: Øyafestivalen.

Wolf Alice, Amfiet

Selv om Wolf Alice først ble dannet i 2010, har de så tydelige 90-talls preg at man skulle tro at de har holdt på mye lengre. Med tank-tops, bleket hår og Dr. Martens fikk vi være med på en liten 90-talls-revival med London-kvartetten. Særlig bassisten Theo Ellis og frontkvinnen Ellie Rowsell jobbet hardt under hele konserten for å få med seg alle tilskuerne og det var nesten litt synd at det ikke var flere som så på. De var morsomme når de pratet med publikum, og syntes selv at det var litt absurd å varme opp for Kendrick Lamar. De tok seg lite høytidelig og ingen ble fornærmet da Rowsell ikke helt husket hvordan man takker på norsk, men prøvde seg med en artig “Tassen tuk”! Konserten ble avsluttet med klemmer til publikummere og plekter til barna på første rad. Kanskje Øyas mest sympatiske band i år?

Wolf Alice, Amfiet. Foto: Øyafestivalen.

Sleaford Mods, Vindfruen

Fra det mest sympatiske bandet over til muligens det minst sympatiske bandet? I alle fall når det gjelder antall banneord er det ingen som kan konkurrere med Sleaford Mods. Selv Kendrick Lamar kunne lært noe her. Hvordan skal man beskrive Sleaford Mods? Konserten var på den ene siden ekstremt minimalistisk. Andrew Fearn sin jobb i bandet er å trykke ‘play’ på pc’en sin, ellers drakk han ølen sin og danset litt på stedet. For hvem trenger egentlig en DJ eller et band? Vokalist Jason Williamson derimot synge-rappet på den markante East-Midlands dialekten sin og hoppet og danset rundt på scenen. Det lignet på et rollespill og enten digget man det eller hatet det. De blander alle slags sjangere fra punk og oi til rap med innslag fra wave og modkulturen. Utvilsomt noe helt eget og det står det respekt av.

Sleaford Mods. Foto Øya
Sleaford Mods. Foto: Øyafestivalen.
Sleaford Mods. Foto Øya
Sleaford Mods. Foto: Øyafestivalen.

Marlon Williams, Hagen

Helt fra New Zealand kom singer/songwriter Marlon Williams for å spille på Øya. På grunn av den fantastiske stemmen han har, kommer han nok alltid til å sammenlignes med Roy Orbison. Men det var også noen tydelige hint av Bruce Springsteen da han live blandet folk, country og blues. I tillegg viste Williams seg som en trivelig, morsom og pratsom fyr på scenen som var glad for å spille. På slutten av konserten ble det veldig teatralsk og dramatisk, men på en god måte. Kanskje Williams kan utvikle seg til den neste Jim Morrison eller Nick Cave?

Marlon Williams, Hagen. Foto: Øyafestivalen.

– Linda Holzerland

Slik var det på den første, tredje og siste dagen på Øya 2018.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.