Radio Rox På Øya Dag 1

Øyafestvialen 2018, dag 1

Oslo har hatt den varmeste og diggeste sommeren noen sinne, men det sluttet brått med starten av Øyafestivalen allerede på Klubbdagen. Onsdag 8. august var det offisiell åpning av årets Øya og festivalområdet fylte seg sakte men sikker da den første regnskyen ga seg og det så ikke ut til å sette en demper på publikummet.

Øya 2018. Foto Øya
Øya 2018. Foto: Øyafestivalen.

Phoebe Bridgers, Hagen

Amerikanske singer/songwriter hypen Phoebe Bridgers åpnet Hagenscenen på årets Øyafestival. Selv om det akkurat sluttet å regne valgte 23-åringen å ha på seg solbrillene under hele konserten, mens bandet var kledd i mørke dresser. Ikke bare skapte dette avstand til publikummet, også resten av konserten var tilbakeholdende og stiv. Bridgers beveget seg knapt en milimeter på scenen. Selv den godt mente duetten mellom henne og trommisen ble nokså banal, noe som ble understreket av kroppsspråket med hendene i lomma. En rolig og lett forglemmelig start på dagen.

Phoebe Bridgers, Hagen foto Øya
Phoebe Bridgers, Hagen. Foto: Øyafestivalen.

Jenny Lewis, Amfiet

Indiedronningen Jenny Lewis var litt mer heldig med været. Sola kom fram og de fancy solbrillene var kanskje lettere å forsvare. Lewis lettbeinte poplåter fungerte fint og hele bandet koste seg på scenen. Hun tok i bruk den ekstra utbyggingen på scenen – en nykommer på Øya i år som gjør det lettere å komme i kontakt med publikummet. Lewis byttet stadig mellom piano og gitar. Hun er litt eksentrisk, noe som vises i fargevalget både av klær og utstyr på scenen. Indiepopfansene var fornøyde da hun til og med spilte en Rilo Kiley-låt på slutten. En god og avrundet konsert i ettermiddagssola der altså.

Jenny Lewis, Amfiet. Foto Øya
Jenny Lewis, Amfiet. Foto: Øyafestivalen.

Arcade Fire, Amfiet

Det var ganske imponerende å se den store Arcade Fire-truppen innta Øyas største scene. De har blitt et svært band, både i antall medlemmer og popularitet. De var opprinnelig satt opp som headliner, men måtte vike da man fikk bekreftet Arctic Monkeys. Arcade Fire kjører på med hits med en gang og har et variert sett, der man egentlig bare kunne savne den fengende “No Cars Go” som gikk til fordel for noen mer ukjente albumlåter og overraskende mange sanger der Régine Chassagne har hovedvokal. Arcade Fire består av så mange multiinstrumentalister og er et såpass flinkisband at man nesten blir svimmel av alle instrumentbyttene. Dette virket dessverre ikke bare innøvd men også ganske kalkulert; subtilitet kan du lete lenge etter. Musikalsk pøses det på, det står om liv og død på hver eneste låt, og det hele glir ofte over til å bli vel pompøst og pretensiøst. Til tross for det og den plutselige regnskyen er publikummet med og de nærmest scenen storkoser seg. Men det er heller ikke vanskelig å få med seg publikum når man har så mange instruktører på scenen.

Arcade Fire Øya. Foto Øya
Arcade Fire, Amfiet. Foto: Øyafestivalen.

Grizzly Bear, Sirkus

Det tok litt tid før teltet fylte seg, sikkert også fordi Arcade Fire gikk litt over tid og amerikanske Grizzly Bear appellerer til en del av det samme publikummet. Fordelen med Sirkusscenen er selvsagt at man kan ha en kul scene og et ordentlig lysshow allerede på dagen, noe som reddet starten på denne konserten som ellers var ganske tam, statisk og litt kjedelig. Det tok seg opp etter hvert, men det tok aldri helt av. Selv under bandets så langt største hit “Two Weeks” roet det seg fort ned igjen. Låta er tross alt nesten ti år gammel nå og de andre låtene er ikke like fengende. Grizzly Bear spilte sin eneste konsert i Norge på Øya og det var en solid prestasjon uten overraskelser.

Grizzly Bear, Sirkus. Foto Øya
Grizzly Bear, Sirkus. Foto: Øyafestivalen.

Arctic Monkeys, Amfiet

Årets første headliner var ingen ringere enn Sheffield-kvartetten Arctic Monkeys. De gikk for et enkelt sceneshow uten unødvendig snikksnakk med fokuset på musikken. En stor del av konserten vies årets meget gode plate Tranquility Base Hotel + Casino som stort sett består av rolige og intrikate låter uten åpenbare refreng. Etter en åpningslåt fra den nye plata rammes resten av konserten inn av de to gigantiske rockelåtene “I Bet You Look Good On The Dancefloor” og den avsluttende “R U Mine?” Kontrasten er til tider stor mellom rockelåtene og de rolige sangene. Men det hele bindes sammen av Alex Turners frontmannkvaliteter, som har utviklet seg noe voldsom gjennom bandets tolv år lange karriere. Han har gått fra å være en sjenert tjueåring som nærmeste gjemte seg bak mikrofonstativet og den altfor høytsittende gitaren, til nå å flørte, danse og sjarmere publikummet med en viss britisk tilbakeholdenhet og nonsjalanse. Resten av bandet holdt seg diskré i bakgrunnen og konsentrerte seg om spillejobben. Det er bra musikk hele veien, og stemningen blant publikum holder seg god også mellom de store hitene.

Arctic Monkeys, Amfiet. Foto Øya
Arctic Monkeys, Amfiet. Foto: Øyafestivalen.

Dagens godbit

New York-baserte The Lemon Twigs spilte midt på dagen på Hagen og skilte seg klart ut fra resten av de rutinerte og til dels litt for polerte store navnene. Med en åpenbar kjærlighet for glamrock og powerpop leverte kvartetten knakende god gitarmusikk. For vokalist Brian D’Addario er det 1974 uansett hvilket år kalenderen viser, og med sin meget flamboyante sceneopptredener danser og rocker han rundt med veldig klare referanser til Iggy, Bowie og Bolan. Et klart talent, men samtidig en ganske sær og rar fyr der man likevel aldri mistenker at sceneopptredenen ikke er ektefølt. Konserten minnet i så måte om Mac DeMarcos forrykende første Øyaopptreden på samme scene i 2014. Definitivt et gøyalt band å følge videre med på!

The Lemon Twigs, Hagen. Foto Øya
The Lemon Twigs, Hagen. Foto: Øyafestivalen.

– Linda Holzerland

Slik var det på den andre, tredje og siste dagen på Øya 2018.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.