Uff nei, hva skal man si når verken værgudene eller værmeldingen er på vår side? Det er vel ingen norsk festival uten en regnværsdag, men den siste dagen på Loaded var av en litt annen dimensjon. Til tider bøttet det ned, og det var mange som kom uforberedt og litt for optimistiske i Convers og med totebags. Det må har vært tidenes salg av regnponcho, og en stor sannsynlighet for at vi etterlot oss et gjørmehelvete på Kontraskjæret.
Alle som egentlig bare søkte ly fra regnet fikk seg nok en fin overraskelse i teltet da gitaristen fra 22-Pistepirkko spilte med sitt andre prosjekt PK & Leija, og lagde stemning med litt folk- og trekkspillmusikk. Vidar Vang slapp unna regnet, og presenterte heartlandrock på norsk. Under opptreden til Thomas Dybdahl skiftet været nok en gang, og lyn og torden meldte seg på. Dessverre måtte australske Tropical Fuck Storm avlyse på kort varsel, og norske Spielbergs fikk noen timer til å forberede seg på en festivalopptreden som det på grunn av regnet aldri ble noe av.
Loaded treffer på det meste, men har noen barnesykdommer som de må komme seg gjennom. Lyden var overraskende ofte et problem, folk med paraply slapp inn, og de hadde kommunikasjonsproblemer via høyttalere og manglende informasjon da de måtte endre programmet på grunn av det dårlige været. Mye av det skyldes selvsagt regnet, og det er det ingen som kan noe for. Utover det var det absolutt vellykket. De har en god og sentral beliggenhet som gjør det lett å komme til, og det er et lite området med korte avstander. Det er veldig rent og pent, og alle er hyggelige og hjelpsomme. Alt i alt er det utrolig kult med en festival som er så rendyrket sjangermessig, og lineup’en var det ingenting å utsette på.
I Was A King, Pro
Det tok sin tid for norske I Was A King å komme i gang på scenen, kanskje var det greit siden folk hadde gjemt seg godt, men turte å komme tilbake da de første forsikte tonene spredde seg over amfiscenen. De var heldige og kunne til og med spille litt i sola. Vokalisten Frode Strømstad introduserte bandet sitt som Tropical Fuck Storm, kanskje de på plakaten som er lengst fra dem i sitt musikalske uttrykk, og som jo glanset med sitt fravær.
Denne lørdagen fikk man sett en ganske så nedtonet og roligere opptreden enn tidligere. Det er muligens mer representativt for en ny retning de skal ta på det sjette studioalbummet Follow Me Home som ventes til høsten. I Was A King er nok best når de deler på vokal, og sånn sett er det synd at de ikke gjør det på flere av låtene. Generelt blir det kanskje litt lite plass til Anne Lise Frøkedal fra den talentfulle og sympatiske Frøkedal-familien, som forsåvidt hadde en egen konsert med prosjektet sitt “Frøkedal og Familien” allerede på den første festivaldagen. Ellers leverer de en stødig forestilling, og mot slutten av konserten samler det seg folk på første rad, og de blir belønnet med hittene “Bubbles” og “Norman Bleik.”
The Dream Syndicate, Kontra
Etter et nytt voldsomt regnfall, hadde The Dream Syndicate god timing idet de starter konserten sin akkurat når regnet gir seg litt. Forøvrig fikk de 16 superfansene som trosset pøsregnet og sto og så på soundchecken, servert en liten versjon av Creedences “Who’ll Stop The Rain” fra sjefsdrømmer Steve Wynn. Bandet som hadde sin opprinnelige periode på 80-tallet, ble gjenforent i 2012, og feirer i år 40-års jubileum for debutplaten The Days Of Wine And Roses. Norgesvenn Wynn har blitt 62 år, men med sin lyse jakke og solbriller (i regnet!) ser han litt for mye ut som en Floridapensjonist, og litt eldre enn han hadde trengt å gjøre. Både han og resten av bandet leverer nemlig godt og energisk på scenen. Den røffe postpunk-indierocken deres står seg godt, og soundet er intakt.
Dessverre er lyden igjen et problem på festivalen – Wynns vokal er veldig lav, noe som trekker litt ned på helhetsinntrykket. Stemmen hans har kanskje uansett ikke helt samme trøkket som i glansdagene, men strålende låter fra debuten som “Tell Me When It’s Over” og “That’s What You Always Say” funker ellers veldig godt. De feirer også fredagens slipp av ny plate med å spille den siste singelen, som de påstår de øvde inn på hotellrom 507 to timer før konserten. Wynn er ellers en vittig fyr, som kommer med artige kommentarer og skryt til publikum som holder ut i regnet. Men de fremmøtte følte nok at det var verdt å vente på den absolutt godkjente konserten. På siste låt tar han av seg solbrillene han av en eller annen grunn har hatt på hele konserten, og DA dukker ironisk nok solen opp.
Wilco, Kontra
Jeff Tweedy og resten av Wilco begynner kveldens headlinerkonsert med “I Am My Mother” fra årets nye dobbeltalbum Cruel Country, og vi får mange låter fra den etterhvert. Stilen på albumet er ganske nedstrippet og litt country- og folkinspirert, og låtvalget på resten av konserten går også mye i denne retningen. Men Wilco har også flere strenger å spille på, både metaforisk og bokstavelig. De er et seksmannsterkt band, og for en gjeng det er. Tweedys faste våpendrager siden starten er bassist John Stirrat, og har plass ved siden av sjefen på scenen. Rundt dem er resten av musikerne som Tweedy fikk bygget sitt drømmeband av de første årene etter årstusenskiftet.
På en måte er Wilco to band i ett, der sentrum er både Tweedys låtskriver- og formidlertalent, og en gjeng utrolig gode instrumentalister som utfyller låtene. Spesielt trommis Glenn Kotche og gitarist Nels Cline virker som å kunne spille hvilken som stil som helst. “Via Chicago” er et godt eksempel der en relativt vanliglydende folkpoplåt får noen voldsomme støypartier av Kotche og Cline, for å illustrere kontrasten i den marerittaktige teksten. Et høydepunkt for mange blant publikum var nok også fantastiske “Impossible Germany,” der alle tre gitaristen i bandet får kose seg med en gitarsolo hver.
Ellers har selvsagt Wilco veldig mange gode låter å velge mellom, og med såpass mange sanger fra den nye plata i settlista var det nok endel blant publikum som ikke fikk sine ønskelåter i kveld. Noen gamle favoritter dukker opp mot slutten av kvelden, men Wilco er et band som ikke står stille, og det føles alltid verdt å følge de på ferden. Til slutt løfter Tweedy på cowboyhatten i honnør til alle i publikum som har trosset det grusomme været og holdt ut hele dagen. Og med det var årets Loadedfestival over, selv om man musikalsk sett skulle ønske at den ikke var det, ble nok alle glade for å kunne vende hjem til en varm dusj, og forhåpentligvis sees vi igjen neste år!
– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit
Bilder: Loaded.