Linda Holzerland
Ash, Parkteatret, 12. desember 2018
Jeg regna med at denne anmeldelsen skulle starte med at jeg påpekte at gutta i Ash fortsatt ser nøyaktig ut som før, selv etter at de alle har passert førti. Og det stemmer forsåvidt godt med bassist Mark Hamilton (som alltid har sett ut som han er 23) og trommis Rick McMurray (som alltid har sett ut som han er 40). Men så kommer gitarist og vokalist Tim Wheeler på scenen med kort hår, Freddie Mercury-bart og skjorte med tigermønster, og vi skjønner at vi ikke er på 90-tallet lenger.
Nord-irene som ga ut sin første singel som 17-åringer i 1994, og hadde sitt gjennombrudd med albumklassikeren 1977 to år senere, holder fortsatt koken og besøkte altså Parkteateret på onsdag. De er på turne med sin nyeste plate Islands, deres andre etter at de for en ti års tid siden sa seg ferdig med det tradisjonelle albumformatet og prøvde å gi ut musikken sin på internett isteden.
Å leve opp til klisjeene
Wheeler står stort sett på plassen sin og synger på gitar, bortsett fra på de ganske korte gitarsoloene. Han overlater alt av poseringsarbeidet til Hamilton, som disker opp med absolutt alle klassiske bassistpositurer fra rockeklisjeboka, så han etterhvert blir langt mer svett enn de to andre til sammen. Det blir heller ikke mye snakk fra scenen, det er et proft og effektivt rockesett vi får høre.
En hyllest til George Michael og Star Wars
Musikalsk sitter det meste som det skal. Etter en periode som kvartett, har de i endel år nå vært tilbake til powertrioformatet, med gitar, bass og trommer, noe som stort sett funker veldig bra for dem. Oppskriften er raske powerpoplåter med melodiøse og catchy vers og enda mer melodiøse og catchy refrenger. Bortsett fra låtene fra årets plate, serverer de oss stort sett en rekke med strålende singlehits, der de fleste av låtene riktignok nå er nesten gamle nok til å kjøre bil og kjøpe øl i butikken. Eneste avbrudd i powerpoprekka er Hamiltons forsøk på å synge refrenget på “Last Christmas”, og en rask versjon av “Cantina Band” fra guttas favorittfilm (1977 er selvsagt ikke oppkalt etter Wheeler og Hamiltons fødeår, men etter året Star Wars ble utgitt).
Kjent og kjært
Der publikum ikke helt viser den store entusiasmen for de nyeste låtene, er stemningen desto større på 1977-låtene som er spredt godt rundt i settet. Ellers virker det som om Wheeler er i godt humør, og er glad for å kunne gi publikum det de vil ha, som kanskje først og fremst er en reise 20 år tilbake i tid. Om det er et kompliment til bandet eller ikke er vanskelig å si. Men det er vanskelig å argumentere mot fantastiske låter som “Oh Yeah”, “Goldfinger”, “A Life Less Ordinary” og “Shining Light”. Og så får man bare godta at bandet nå er en gjeng med 40-åringer som fortsatt synger om sommerforelskelser, Karate Kid, Star Wars og jenter fra Mars.
La grande finale
Men heldigvis legger de all tvil til side på ekstranummerne. Etter en litt treg ny sang, inviterer de gitaristen fra turnekameratene i norske Death By Unga Bunga ut på scenen for å spille Thin Lizzys “The Boys Are Back In Town”. Han og Wheeler koser seg blant annet med å spille den doble gitarsoloen med gitarene bak hodet. Og helt til slutt topper de det med å invitere resten av Death By Unga Bunga på scenen for å spille ABBAs “Does Your Mother Know” som de hver for seg har spilt inn en cover av tidligere. Denne felles versjonen fører til kveldens store avslutning og høydepunkt når de to gitaristene får sitte på ryggen til hvert sitt andre bandmedlem som så går rundt nede blant publikum mens de fortsatt synger og spiller. En morsom avslutning på en fin kveld!
Setliste – Ash på Parkteatret, 12. desember 2018
- True Story
- Kung Fu
- Cocoon
- Annabel
- Oh Yeah
- Confessions In The Pool
- A Life Less Ordinary
- Goldfinger
- Walking Barefoot
- Shining Light
- All That I Have Left
- Incoming Waves
- Orpheus
- Cantina Band
- Jesus Says
- Numbskull
- Buzzkill
- Girl From Mars
- Burn Baby Burn
- Did Your Love Burn Out?
- The Boys Are Back In Town
- Does Your Mother Know
– Vidar Mykkeltveit
Her finner du flere konsertanmeldelser.
