Linda Holzerland
Da amerikanske MGMT inntok et utsolgt Sentrum Scene på fredag, var det ikke bare fullstappet i salen, men også på scenen. Foruten gitarist og hovedvokalist Andrew VanWyngarden og keyboardist Ben Goldwasser består resten av bandet av bassist, trommis og en kappekledd multiinstrumentalist. Men her var det også brukt mye penger på sceneshowet, med søyler, planter, en svær videoskjerm og et avansert lysshow. På skjermen får vi i løpet av kvelden se grafikk og video av en ikke nødvendigvis helt forståelig blanding av blant annet masse blomster, en discokule, elg i Tron-landskap og en dame som røyker e-sigarett.
Estetisk briljanse, men mangel på sjarmtroll
Det ser veldig flott og kult ut, og i store deler av konserten får man mer følelse av et visuelt show enn en rockekonsert. De to hovedpersonene står nemlig bom stille og spiller og synger mesteparten av konserten, og ytrer knapt et ord til publikum. Midt i konserten spiller de Buzzcocks sin “Why Can’t I Touch It?” i en åpenbar hyllest til Pete Shelley som døde dagen før. Men det er ikke sikkert alle i publikum får med seg dette poenget, for bandet nevner nemlig ikke Shelley eller sangen med et ord.
Det virker litt sjarmløst og uengasjerende med så stillestående musikere, men det er kanskje også et forsøk på å fremheve at de ikke er frontmenn som gir oss koreografi og dramaturgi, men heller kunstnere som lar musikken snakke for seg, Eventuelt er grunnen at de kjenner sine begrensninger og ikke prøver seg for mye på ting de ikke kan.
Hits og andre godbiter
Men det er også mulig å tilgi dem for dette, for ikke bare er lys, lyd og video veldig bra, selve musikken er faktisk gjennomgående strålende. På konsert drar de fordelen av å kunne luke vekk de mindre minneverdige albumsporene som fyller opp de fleste platene deres (unntaket er andreplata Congratulations), for å stå igjen med en meget sterk rekke med låter. Musikalsk blir det en flott blanding av vestkysts-poprock, 80-tallspop og indiesynth. Et av høydepunktene er den 12-minutter lange “Siberian Breaks” som blant annet har en magisk instrumental avslutning.
Publikum er mest med på hitsene fra den første plata, som “Time To Pretend” og “Electric Feel”, men stemningen er stigende i løpet av konserten. Og på de siste to låtene i hovedsettet får vi endelig litt action på scenen, dog i ganske begrenset form. På “Me And Michael”, den beste låta fra deres nyeste plate, og nummer-1-på- VG-lista-hiten “Kids” setter VanWyngarden fra seg gitaren og tar med seg mikrofonen ut på spasertur. Han går rundt på scenen i beste Ian Brown-stil og vifter litt med armene til publikum, og etterhvert får vi faktisk noen veldig enkle dansetrinn. Og selv om han ikke er spesielt flink til det, så hjelper dette endel på inntrykket av showet, og vi får en liten smak på hvor virkelig bra dette kunne blitt hvis bandet hadde hatt en flink frontmann.
Et kongerike for en badeand
Man lurer litt på om keitetheten er ekte eller om det er et påtatt forsøk på å være sjarmerende. På det første ekstranummeret setter Goldwasser seg ned på gulvet og spiller på et miniflygel à la Schroeder i Peanuts, mens VanWyngarden sender en stor badeand rundt blant publikum, noe som også gir oss kveldens lengste interaksjon med publikum når Goldwasser forklarer at det er viktig at badeanda kommer tilbake til dem på slutten av sangen. Og etter å ha brukt opp hitsene i hovedsettet avslutter de konserten med tre ganske subtile og neddempede låter. Med andre ord en litt merkelig avslutning på konserten. Men det gjør også at man til slutt sitter igjen med et helhetsinntrykk om at dette ikke er et band man nødvendigvis blir så klok på, selv om de musikalsk sett står udiskutabelt fjellstøtt.
Setlist – MGMT på Sentrum Scene, 7. desember 2018
- The Youth
- When You Die
- Time To Pretend
- James
- Flash Delirium
- Weekend Wars
- Why Can’t I Touch It?
- Siberian Breaks
- Little Dark Age
- Hand It Over
- Electric Feel
- Me And Michael
- Kids
- When You’re Small
- The Handshake
- TSLAMP
– Vidar Mykkeltveit & Linda Holzerland
Her finner du flere konsertanmeldelser.
