Filmanbefalinger for regnfulle sommerdager

Har du sett Bohemian Rhapsody og Rocketman, og leter etter flere musikkfilmer? Her er tre anbefalinger for regnfulle sommerdager, som ikke nødvendigvis er spesielt like de siste års kinofilmer…

 

24 Hour Party People (2002)

Noen ganger virker det som om hvis man har sett en rockebiografifilm så har man sett alle. De idealistiske og talentfulle musikerne som overkommer fattige kår, slår gjennom og blir populære, får en nedtur etter overdreven konsumpsjon av rusmidler og utnyttelse av en slem manager, men til slutt bryter seg fri og ender opp med å triumfere med et storslagent comeback.

Michael Winterbottoms 24 Hour Party People er ikke en slik film. Her snus historien på hodet og ristes godt og lenge. I denne filmen er det manageren som er idealistisk (men muligens ikke så talentfull), og den standardiserte narrative strukturen er heldigvis kastet ut med søpla. Winterbottoms mangeårige samarbeidspartner Steve Coogan spiller Manchesters lokal-tv-kjendis Tony Wilson som ønsker å få musikken han liker ut til folket, koste hva det koste vil, og ender opp som manager for Joy Division og Happy Mondays, samt starter plateselskapet Factory og den legendariske klubben The Hacienda. Gjennom dette får vi en musikalsk tidsreise fra sent 70-talls punk og post-punk til det tidlige 90-tallets Madchester-scene.

Steve Coogan spiller legenden fra Manchester, Tony Wilson.

Her får man mye god musikkhistorie, fortalt i en original stil som bruker postmodernistiske virkemidler som at Coogan snakker til kamera samtidig som han påpeker hvilke virkemidler som brukes, og at han er postmodernistisk før det har blitt trendy. At han passer godt inn i rollen som Tony Wilson har nok også noe å gjøre med at Coogans mest kjente rolle som den patetiske tv- og radiopersonligheten Alan Partridge delvis er inspirert av Tony Wilson. Det er i det hele tatt en underholdende, interessant, original og til tider veldig morsom film.

 

The Rutles: All You Need Is Cash (1978)

De var fire gode og veldig talentfulle venner fra Liverpool som på begynnelsen av 60-tallet ble verdens største band og revolusjonerte pop og rock for alltid, før de utviklet seg i forskjellig retning både personlig og musikalsk og ble oppløst etter masse krangling og rettssaker mot slutten av tiåret de preget så totalt. Vi snakker selvsagt om The Rutles!

Ideen om bandet som minner bittelittegrann om The Beatles oppsto da Eric Idle fra Monty Python på midten av 70-tallet spilte inn den sjeldent sette sketsjeserien Rutland Weekend Television. Etter et par opptredener på Saturday Night Live ble SNL-produsent Lorne Michaels fan, og fikk istand denne (nesten) helaftens filmen i 1978. Resultatet ble en rett og slett utrolig morsom og treffsikker parodi på The Beatles og musikkdokumentarer generelt, som samtidig åpenbart er laget med en stor kjærlighet til materialet.

Den fantastiske musikken er skrevet av Neil Innes, kjent fra Bonzo Dog Doo Dah Band (som faktisk opptrådde i Magical Mystery Tour) og mange samarbeid med Monty Python. Låtene høres nesten helt ut som The Beatles, samtidig som mange av de er fengende og gode nok i seg selv. “Cheese And Onions” er så bra at den på 70-tallet havnet på en Beatles-bootleg der det ble hevdet at det var en ukjent innspilling med John Lennon.  

The Rutles – større enn Beatles og Jesus?

Mange kjente fjes dukker opp i små roller i filmen, blant annet Mick Jagger og Paul Simon som seg selv, Ron Wood, Michael Palin, og flere av datidens SNL-stjerner som Bill Murray, Dan Aykroyd og John Belushi. Og ikke minst George Harrison selv, som var stor fan av Monty Python og faktisk var med på å få filmen laget. Han har senere sagt at han følte at The Rutles gjorde at han klarte å frigjøre seg litt fra Beatles-myten, ved at han selv var med på å gjøre narr av den. Og på 90-tallet siterte han den flere ganger i The Beatles egen dokumentarserie The Beatles Anthology. Det må være det ultimate komplement til en musikkparodifilm!

 

High Fidelity (2000)

Mange var nok skeptiske da Nick Hornbys roman fra 1995 skulle bli amerikansk spillefilm med Hollywoodstjernen John Cusack i hovedrollen, og at handlingen skulle bli flyttet fra London til Chicago. Heldigvis viste det seg at filmen er laget med respekt for boka, at Cusack ikke er en standard kjedelig Hollywoodstjerne og at det ikke er så farlig at handlingen er flyttet fra England til USA, for mennesker er egentlig ganske like verden rundt.

 

Filmens hovedperson er Rob, som er en popmusikkfantast i midten av 30-årene som driver en platebutikk. Når enda et av hans kjæresteforhold går på dunken, bestemmer han seg for å undersøke hvorfor forholdene hans alltid tar slutt, og begynner å oppsøke sine ekser for å finne ut hvor livet hans gikk galt. Ender det med at han til slutt finner seg selv, at han lærer av sine feil og at alt får en lykkelig slutt? Eller finner han ut at livet egentlig er uforutsigbart, at man må gjøre kompromisser for å overleve, og at det er menneskelig å gjøre de samme feilene igjen og igjen? Eller kanskje begge deler? Egentlig er det ikke så nøye hva som blir utkommet i historien. Det viktigste er at vi får masse morsomme scener om livet i platebutikk, og en musikknerds forhold til kjærlighet, kultur og livet ellers. Og ikke minst, masse bra musikk!

 

– Vidar Mykkeltveit

 

Alle bildene er tatt fra IMDb.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.