The Posies, John Dee, 4.november 2018
Det ble høylytt jubileum på John Dee søndag kveld da Jon Auer og Ken Stringfellow feiret 30 år med sitt band The Posies. De to møttes i Seattle på slutten av 80-tallet og dannet etter hvert bandet som ga grunnlaget for en karriere der de gjennom tre tiår har gått fra undergrunnsfenomen til kommersiell suksess, utskiftninger av de andre bandmedlemmene, oppløsning, solokarrierer, gjenforeninger og nå kultstatus i poprock-miljøet.
Trippelt jubileum
De feirer også 25-års jubileum for sin mest kjente plate Frosting On The Beater, og på denne turneen har de fått med seg Mike Musburger og Dave Fox som spilte på dette albumet. Men hadde det ikke vært for at det blir påpekt at det to andre bandmedlemmene er med, hadde man knapt lagt merke til dem. For dette er helt og holdent Auer og Stringfellow sitt show. Som en rockens Knoll og Tott utgjør de et uforlignelig radarpar som lager standup mellom låtene med mye insidevitser og stikk til hverandre, og til tider er det som de fullfører hverandres setninger. Dette vennskapet er åpenbart også basert på et tett musikalsk partnerskap, der de alltid har vendt tilbake til hverandre og holdt liv i The Posies gjennom 30 år.
Begge synger og spiller gitar, og allerede på innledende «Dream All Day» fra jubileumsplata hopper de rundt som om de fortsatt var 20 år gamle og ikke 49 og 50 (Stringfellow rundet det halve århundret denne uken og fikk mot slutten av konserten bursdagssang fra Auer og publikum). Svetten renner på begge fra første låt, og etter en liten pause for å fikse forsterkeren til Stringfellow som ikke vil samarbeide, fortsetter konserten i samme tempo på både låtene og den dynamiske duoen på topp. Spesielt energisk er Stringfellow som splitthopper som en ung Jahn Teigen og harker opp litervis av spytt som havner på scenegulvet. I begynnelsen og slutten av konserten er volumet fra scenen høyt og øreproppene til undertegnede får virkelig kjørt seg.
Det er lite stjernenykker å ane, gutta gjør soundchecken selv, og har ingen som kommer med nystemt gitar til dem etter hver låt. De spiller på de to samme SG-gitarene gjennom hele konserten, og når Auer ryker en streng i «Everybody Is A Fucking Liar» lar han det være en del av showet å svinge rundt på strengen resten av konserten. Sammen med forsterkerproblemene gir kanskje ikke dette den beste lyden, men bandet kompenserer såpass med å gi fullt energi og trøkk at det er mulig å tilgi dem for det.
Musikalsk harmoni
Over halvparten av settet består av rocka låter fra nevnte Frosting On The Beater og oppfølgeren Amazing Disgrace, og når melodiene og harmoniene på deres beste låter sitter, tar man seg i lure på hvorfor bandet aldri ble mer populære eller hadde noen større hits. Midtveis i konserten roes det litt ned, blant annet med to låter fra 2010-plata Blood/Candy med vokalhjelp av Anne-Lise Frøkedal fra I Was A King (som også gjorde jobben som oppvarmere). På den ene låta spiller Stringfellow piano, etter at han først ikke helt overraskende har måttet tørke ren pianokrakken («Someone has spit on my stool!»). De hedrer også et av deres store forbilder Big Star (et band som i sin senere inkarnasjon på 90- og 2000-tallet inkluderte Auer og Stringfellow) med coverversjoner av Chris Bells «I Am The Cosmos» og den avsluttende «September Gurls».
Men kveldens utvilsomme høydepunkt kommer når de tar den helt ned, både musikalsk og bokstavelig talt. Auer og Stringfellow trosser barrikadene og klatrer ned fra scenen for å stå midt blant publikum og spille «You Avoid Parties» fra den mer akustiske andreplata Dear 23. Vokalen tar de uten mikrofon, men publikum er musestille så alle får høre den nydelige låta med de fantastiske vokalharmoniene.
To gode venner
Det blir også tid til en del tull mellom låtene mens de stemmer gitarene, blant annet en del anslag av «Sweet Home Alabama», og noen delvis uforståelige vitser om Bob Ross og Jarlsberg. «We’ve been on tour too fucking long», beklager Auer til publikummet når vitsene blir for flaue og interne. Men sånn er det å være på konsert med The Posies, man vet aldri hva som kommer til å skje, og det trofaste publikummet som nok stort sett består av hengivne fans koser seg uansett.
Til slutt blir kvelden kanskje best oppsummert av teksten på det ene ekstranummeret. Selv om låta er en av de første de spilte inn sammen og ga ut på kassett sammen i 1988, høres det ut som de synger om en av de senere gjenforeningene deres. «Here we are, only been a couple of years, maybe longer». Det sentrale med The Posies er Auer og Stringfellow sitt vennskap som gjør at de alltid kommer sammen igjen, og fortsatt kan gi fansen i Oslo en kveld som dette etter 30 år. For som de sier, «I may hate you sometimes… but I’ll always love you».
Setliste – The Posies på John Dee, 4. november 2018
1. Dream All Day
2. Any Other Way
3. Daily Mutilation
4. Please Return It
5. Definite Door
6. Love Letter Boxes
7. World
8. You Avoid Parties
9. Throwaway
10. You’re The Beautiful One
11. I Am The Cosmos
12. License To Hide
13. The Glitter Prize
14. Everybody Is A Fucking Liar
15. Flavour Of The Month
16. Solar Sister
17. I May Hate You Sometimes
18. Precious Moments
19. Grant Hart
20. September Gurls
– Vidar Mykkeltveit
Her finner du flere konsertanmeldelser.