Folkepunkheltene fra Boston, Massachusetts vendte tilbake igjen til Oslo Spektrum i går. Dropkick Murphys går tilbake til 1996, men slo for fullt gjennom i 2006 da låta “Shipping Up To Boston” ble brukt i Martin Scorseses Oscar-belønnede film The Departed. De har bygget en hardbarka fanskare gjennom årene og de ble ikke skuffet denne kvelden heller.
Jesse Ahern
Dropkick Murphys kommer sjeldent alene og har også denne gang med seg to oppvarmingsartister. Først ut er amerikanske Jesse Ahern som har vansker med å fylle den store Spektrum-scenen alene. Musikalsk havner han et sted mellom Bruce Springsteen og Chuck Ragan med sin mørke Whisky-røst, akustisk gitar og munnspill. Ahern prøver, men det er lite respons å hente. Det er vanskelig å få med seg publikummet på en mandag kveld, det er for tidlig og det er fortsatt relativt tomt i salen. Litt synd, for han virker som en trivelig fyr, men han hadde nok gjort seg bedre på John Dee eller Krøsset.
Frank Turner & The Sleeping Souls
En som er vant til store scener er Frank Turner og han tar den med storm. Med seg har han sitt faste backingband The Sleeping Souls og de har bestemt seg for at de skal varme opp publikummet. Han girer på fra første sekund og det kan nesten bli litt mye etter den myke starten. Heldigvis fyller Spektrum seg raskt nå, og folk lar seg sjarmere av den engelske låtskriveren og hans tøyseprat. Turner drar på alle registre, oppfordrer til allsang og klapping, lager moshpit, tar et bad i mengden, og inviterer en dame til dans. Er det noen som tar jobben som oppvarmer like seriøst som han? Nei, og det er vanskelig å ikke bli glad i Frank Turner.
Dropkick Murphys
Så blir det mørkt i Spektrum. “Foggy Dew” kan høres over høytalerne og ølbegerne brukes som lys, noe som setter stemningen for resten av kvelden. Scenen har fått en ekstra etasje der en del av musikerne plasseres underveis. I tillegg er det effektfult bruk av skjermen i bakgrunnen til dels med sangtekstene på skjermen som gjør allsang enda mer publikumsvennlig. Her er det piqueskjorter og sixpence, sekkepipe og fløyte, trekkspill og banjo. Det tar ikke lang tid før hele salen er med på koring.
Ken Casey og Al Barr deler på syngeansvaret og de kan bruke all sin tid til å kommunisere med og oppildne tilskuerne. De oppsøker stadig kontakt, løper fra den ene enden av scenen til den andre og deler ut high-fives og fistbumps. Bandet er kjent for sine energiske liveopptredener og det er takket være de to. Det er mye in-your-face-attitude, aggresjon og energi. Som de sier i sin låt “Blood”: “We don’t care about them, we care about you.” Publikummet skal kose seg og få seg en skikkelig fest. De lykkes med det – det hoppes i takt, øl flyr rundt omkring i salen og den stakkars scenearbeideren må stadig tørke vekk øl fra scenen.
Det er guttastemning, bandet oppfordrer til wall of death og folk er med på det: “I wanna be a rebel, I wanna smash shit up!” På siden av scenen er det en privat bursdagsfest og mens man tidligere på kvelden kjapt kvittet seg med en sceneinntrenger, hentes det under andre ekstranummer mange damer og etterhvert menn opp til scenen. Folkefesten avsluttes med den lovende “Until The Next Time.” Dropkick Murphys leverer et veldig proft show. Det fungerer i sin helhet og treffer målgruppa midt i hjertet, men er til tider kanskje litt for regissert og forutsigbart. Konserten er gjennomført og det er ikke rom for tilfeldigheter. Her får du akkurat det du har bestilt, og hvor ofte får du sett en fet trekkspillsolo?
– Linda Holzerland
Her finner du flere konsertanmeldelser.