deLillos, Charlotte Gainsburg og Lykke Li – Øya dag 3

Fredagen er preget av storm og regn, og det er vanskelig å motivere seg til å forlate huset når man sjekker værmeldingen. Heldigvis byr også den tredje Øyadagen på noen høydepunkter. Det er den store albumdagen der …And You Will Know Us By The Trail Of Dead og deLillos skal spille noen av sine mest populære album i sin helhet. I tillegg står det noe fransk, svensk og tysk på menyen.

…And You Will Know Us By The Trail Of Dead, Vindfruen

Passende nok starter konsertdagen på Vindfruescenen, med dagens første albumgjennomgang. Texas-bandet med det lange navnet var store kritikerfavoritter første halvdel av 2000-tallet med sin særegne blanding av rock, punk og hardcore, og denne gangen spiller de den 16 år gamle klassikeren Source Tags & Codes i sin helhet. De to svartkledde originalmedlemmene Conrad Keely og Jason Reece veksler på å spille gitar og synge og å traktere trommene, mens de backes av to hvitkledde som ikke var med da albumet ble laget. Hovedfokuset er på Keely som står for platas og konsertens høydepunkter som “Another Morning Stoner” og “Relative Ways.” Det er høyt, hardt og tøft og de drøye 45 minuttene flyr unna like fort som vinden rundt bandet og publikummet. Som avslutning får vi også en smakebit fra oppfølgeralbumet med fantastiske “Will You Smile Again For Me.” Men tiden er ute, og en tilsvarende konsert med hele Worlds Apart må vente til en eventuell senere anledning.

Bilde: Øya
…And You Will Know Us By The Trail Of Dead, Vindfruen. Foto: Øyafestivalen.

Charlotte Gainsbourg, Amfiet

Hva får man når man kombinerer fransk chansontradisjon med engelsk stivhet og kjølighet? Charlotte Gainsbourg! Uniformert i hvit t-skjorte og jeans presenterer den fransk-britiske musikeren seg og bandet sitt på Øyas tredje dag. Hun har en vakker stemme som passer glimrende til musikken hun lager der hun drar fra sangtradisjoner fra begge hjemlandene, både musikalsk og språklig. I tillegg benytter hun seg av så store og ulike navn som Sylvia Plath og Kanye West, og låner både ord og musikk her og der. Særlig sistnevntes låt “Runaway” får en helt ny forkledning når hun synger “Let’s have a toast for the douchebags/assholes/scumbags” på sin bittersøte måte. Noen sanger er det bare akkurat at man hører hva hun synger når hun hvisker i mikrofonen. Gainsbourg er melankolsk, de store mørke øynene virker triste men fengende. Hun er kunstnerisk, men overraskende sjenert og tilbakeholdende for å være skuespiller og hun byr lite på seg selv. Når hun ikke spiller piano vet hun tilsynelatende ikke helt hvor hun skal gjøre av hendene sine. En stilren konsert med nydelig musikk uten at det på et merkelig vis egentlig skjedde noe.

Bilde: Øya
Charlotte Gainsbourg, Amfiet. Foto: Øyafestivalen.

deLillos, Vindfruen

Dagens andre klassiske album som spilles i sin helhet er en 25-års jubileumsfeiring av deLillos Neste Sommer. Lars Lillo-Stenberg virker glad for å få gjort seg ferdig med “Kokken Tor” allerede som andre låt, men publikum er fornøyd og er med på allsang fra første stund. Og når den følges av “Glemte Minner,” en av deres aller beste låter, med en av norgeshistoriens tristeste og fineste tekster (signert far Per), er det vanskelig å ikke la seg rive med. Det er sjeldent at det er så trangt rundt Vindfruenscenen, men på grunn av formatet er det ikke bare hits som blir servert og det fører til en god del skravling blant publikum. Når det eviggrønne tittelsporet serveres mot slutten av konserten, kunne man savne litt mer sol og sommerstemning, og lyden holder innimellom dessverre på å blåse bort i vinden. Alt i alt en koselig nostalgitripp som får en til å allerede lengte tilbake etter sommeren som akkurat er ferdig.

Bilde: Øya
deLillos, Vindfruen. Foto: Øyafestivalen.

Lykke Li, Amfiet

Svenske Lykke Li lar vente på seg i 10 minutter, noe som kanskje allerede gir en antydning på hvor dette kommer til å ende. I en sort latexdress danser hun stort sett uengasjert rundt på scenen for å få med seg publikummet på låter som ikke er skapt til allsang. Sangene er for like og for triste, slik at det bare er “so sad” som står igjen fra årets album So Sad So Sexy. Showet er lite kreativt og den store scenen benyttes ikke nok for å få opp tempoet. Det blir virkelig litt flaut når hun ikke får med seg folk på allsang under “Sexy Money Feelings Die” og må oppfordre først publikum, så backingvokaldama til å synge med. “I Follow Rivers” er tydeligvis sangen alle har ventet på og plutselig blir det allsang, dansing og god stemning blant tilskuerne, men det er fordi det er en bra låt som skiller seg litt ut, ikke fordi hun gjør noe nytt. Her avsluttes også hovedsettet og når hun kommer tilbake etter en kort pause og  innrømmer at hun ikke har flere hits, må man virkelig spørre seg om det var en for stor slot å fylle for henne? En trist affære og dessverre ubetydelig headliner.

Lykke Li, Amfiet. Foto: Øyafestivalen.

Dagens godbit

Da Edgar Froese døde i 2015 hadde han ledet elektronikapionerene Tangerine Dream gjennom over hundre album i nesten et halvt århundre. Froese var aktiv helt til det siste, og etter hans død bestemte hans enke (som også var hans manager) å fortsette prosjektet. De nåværende medlemmene og enken får forklart både historien til bandet og bakgrunnen for fortsettelsen i et timeslangt intervju på Biblioteketscenen noen timer før konserten i Sirkus. Bandet ledes nå av Thorsten Quaeschning som har vært med siden 2005, og med seg har han selveste Ulrich Schnauss og japanske Hoshiko Yamane. Konserten overrasker med å blande det beste de hadde å by på fra 70- og 80-tallet (blant annet “Love On A Real Train”, kjent fra Tom Cruise-filmen Risky Business) med materiale fra de siste årene på en veldig god måte. Musikk fra Stratosfear fra 1976 glir naturlig over i musikk laget nesten 40 år senere, noe som gir en stemningsfull og spennende avslutning på konsertkvelden.

Tangerine Dream, Biblioteket. Foto: Øyafestivalen.

– Linda Holzerland

Slik var det på den første, andre og siste dagen på Øya 2018.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.