Linda Holzerland
Som Bradford Cox selv påpeker fra scenen mot slutten av kvelden er det sjelden at bandet er i Oslo. Derfor er det litt merkelig at det bare er halvfullt på Rockefeller denne tirsdagskvelden. Og de som ikke kjente sin besøkelsestid kan angre.
Deerhunter fra OL-byen Atlanta i Georgia er først og fremst nevnte gitarist, sanger og frontmann Bradford Cox. Blant de fire øvrige medlemmene har gitarist Lockett Pundt og trommis Moses Archuleta (med slike navn må man jo nesten bare bli rockestjerner) vært med helt siden det første albumet 2005. Siden da har de gitt ut 7 eller 8 plater (avhengig av hvordan man teller), og har stort sett hele veien vært store kritikerfavoritter.
Den fødte frontmann
Etter en psykedelisk intro drar de i gang kveldens eldste låt, tittelsporet fra Cryptograms (2007), og Cox viser seg med en gang å være bortimot den perfekte frontmann. Han er høy og tynn som rockestjerner skal være (faktisk veldig høy og tynn siden han har Marfans syndrom) og han vet hvordan man skal behandle et mikrofonstativ. Ikke minst har han en tilstedeværelse og selvtillit på scenen som om det å stå å synge emosjonelle og eksistensielle tekster foran hundrevis av mennesker er det enkleste og mest naturlige som finnes. Han veksler mellom å bare synge og å i tillegg spille gitar, noe som gir bandet en ekstra dimensjon når dette varieres. Når han bare er vokalist gjør hans sceneopptreden at tankene går til enere i feltet som Nick Cave eller Jarvis Cocker, eventuelt til The Cars’ Ric Ocasek, som han ligner veldig på.
Mer enn bare et albumband
De spiller etterhvert en stor del av deres nyeste plate, årets fine Why Hasn’t Everything Already Disappeared?, og det blir ellers plass til stort sett én låt fra deres andre utgivelser, med unntak av Halcyon Digest (2010) som er representert med fire sanger. Som på plate viser de at de behersker mange av rockens stilarter som støyrock, kunstrock, punk, shoegaze og drømmepop, men på konsert er volumet og trøkket skrudd opp. Et av konsertens høydepunkt er i så måte representativ for dette. Kveldens versjon av én av dette tiårets aller beste sanger, “Helicopter”, har de samme samplene som på plata, men resten av instrumenteringen er mer bråkete og intensivt. Cox bruker også stemmen på en litt annen måte enn på platene, der han ikke bare synger men roper, uler og til tider skriker ut tekstene, som gir ekstra trøkk og intensitet til de ofte mye roligere albumversjonene.
Et vidt spektrum
Gjennom bruk av synth, samples og gitarfeedback (og saksofon på “Coronado”) kan de variere mellom mange forskjellige uttrykk. Enten fra den ene sangen til den neste, eventuelt innenfor samme sang, fra det drømmende og stemningsfulle til det herlig støyende. Det er rett og slett befriende med et band som på en effektiv måte bruker store deler av paletten av lyder og stemninger som rockeformatet kan tilby.
Når et bra band spiller fine og varierte låter med god konsertlyd og en fantastisk frontmann, er det lite å klage på. Med kvalitet i alle ledd ble det en strålende konsertopplevelse for alle som hadde tatt turen.
Setlist – Deerhunter på Rockefeller, 4. juni 2019
- Cryptograms
- Death In Midsummers
- No One’s Sleeping
- What Happens To People?
- Helicopter
- Revival
- Futurism
- Desire Lines
- Take Care
- Plains
- Disappearing Ink
- Coronado
- Nocturne
- Cover Me (Slowly)
- Agaraphobia
- Monomania
– Vidar Mykkeltveit
Her finner du flere konsertanmeldelser.
