Den australske indierocksensasjonen Courtney Barnett er tilbake med sitt andre album og spilte sin første innendørs konsert i hovedstaden på mandag. Hun er tilbake i Oslo etter hennes Øya-opptreden for tre år siden. Tilbake i 2015 virket hennes slackerstil forfriskende og på en måte nytt. Denne gangen ble det til en stødig konsert uten store overraskelser.
Det enkle er ofte det beste
Barnett leverer en god blanding av sine to album, samt noen godbiter fra The Double EP: A Sea of Split Peas fra 2013. Med seg har hun et klassisk bandoppsett bestående av trommis, bassist, og en dame som bytter litt mellom keyboard og gitar. Barnett synger, spiller gitar og hun koser seg med det. Det er ikke noe mer sceneshow, alt holdes enkelt. Hun sier heller ikke så mye, og virker litt sjenert og tilbakeholden. Barnett introduserer hovedsakelig låtene og bandet. I samsvar med resten av konserten går hun stilrent i svart bukse og hvit t-skjorte, enkelt og greit.
Rockens Pippi Langstrømpe?
Barnett gjør akkurat som hun vil og hun virker alltid litt rampete. Hun er venstrehendt og spiller el-gitar uten plekter. Det er nok ikke så mange andre som ville satset på å puste liv i den gode, gamle grunge-sjangeren for tiden, men hun gjør det med glans og uten å virke altfor nostalgisk. Låtene hennes er artige fortellinger og preges av mye tekst, som ofte er både kritisk og ironisk. Når disse fremføres uten synlige emosjoner og reaksjoner, blir det bare desto morsommere. Knut Nærum burde elske Courtney Barnett.
Solid prestasjon
Konserten begynner med “Hopefulessness”, åpningslåta fra den nyeste plata Tell Me How You Really Feel, som hun nesten spiller i sin helhet og i rekkefølge. Det er en ganske rolig start i det hun synger og spiller alene. Bandet joiner henne etter hvert inn i sangen, og så er vi i gang. Det hele blir fort mye mer rocka og under “I’m Not Your Mother, I’m Not Your Bitch” skriker Barnett av full hals, og allerede under “Small Poppies” høres det ut som hun skal miste stemmen. I de rolige partiene til “Depreston” hører man endelig publikummet synge med, og på “Are You Looking After Yourself?” korer hele bandet.
Det er en tydelig oppbygning og det blir god stemning under publikumsfavorittene “Elevator Operator” og “Charity.” Hun avslutter hovedsettet med “Nobody Really Cares If You Don’t Go To The Party” – en av de klart beste låtene fra debutalbumet Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit fra 2015. Det første ekstranummeret tar hun helt alene og det er rett og slett en nydelig versjon av Gillian Welchs “Everything Is Free.” Konserten avsluttes med hiten “Pedestrian At Best.”
Give me all your money, and I’ll make some origami, honey
Vi fikk riktignok ikke noe origami for pengene, men en god og rund konsert. Det var positivt overraskende å se så mange menn til å være en konsert med en kvinnelig artist; musikken overbeviser tydeligvis uansett. Mens Barnett drev med gitarfest ble det en fortsatt rolig kveld med hodenikking og taktdansing med høyrefoten blant publikummet. Låtene hennes er kanskje ikke dansbare og allsangvennlig nok for å skape hæla-i-taket-stemning, men det er nå sånn hun er. Litt synd kanskje at hun heller ikke valgte å spille noen låter fra Lotta Sea Lice – plata hun skrev med Kurt Vile, som spilte tidligere i høst på samme sted.
Setlist – Courtney Barnett på Rockefeller, 6. november 2018
- Hopefulessness
- City Looks Pretty
- Avant Gardener
- Need A Little Time
- Nameless, Faceless
- I’m Not Your Mother, I’m Not Your Bitch
- Crippling Self-Doubt And A General Lack Of Confidence
- Small Poppies
- Small Talk
- Debbie Downer
- Walkin’ On Eggshells
- Depreston
- Are You Looking After Yourself?
- Elevator Operator
- History Eraser
- Lance Jr
- Charity
- Nobody Really Cares If You Don’t Go To The Party
- Everything Is Free (Gillian Welch cover)
- Pedestrian At Best
– Linda Holzerland
Her finner du flere konsertanmeldelser.