Det er 6 år siden City and Colour sist var i Oslo. Da spilte han på Rockefeller med et helt band, noe som gir en annen dynamikk enn det vi får levert på Sentrum Scene. Siden 2005 har Dallas Green laget musikk under pseudonymet City and Colour og turnert med litt forskjellige musikere, mens han står for sangene, vokal og gitar. Kanadieren har jobbet med ulike prosjekter gjennom sin karriere. Tidlig på 2000-tallet var han mest aktiv i hardcorebandet Alexisonfire. I 2014 ga han ut et album med Pink under navnet You+Me som blant annet resulterte i låta “From a Closet in Norway (Oslo Blues).” Nå er det fullt fokus på solo-prosjektet igjen.
The show must go on
Tidligere denne måneden la Green ut et innlegg på facebook der han forhalte om en tøff tid han har vært gjennom etter å ha mistet sin samarbeidspartner og venn Karl “Horse” Bareham. På grunn av det valgte han å spille alene på denne turnéen, heller enn å ta med seg hele bandet. Litt over klokka ni inntar han scenen med sin akustiske gitar foran et sittende publikum. Jeg er litt redd for at dette kan bli en tung og vemodig kveld. Sangene er ofte dystre, og handler om ensomhet, psykiske utfordringer og mentale problemer, men det er også et glimt av håp i alt mørket. Det viser seg raskt at han har selvironi på nettopp det når han åpner med å si “I’ll play quiet songs, I hope you’re all excited!”
Han setter i gang med singelen fra fjorårets album A Pill for Loneliness, “Living in Lightning.” På neste låt sitter lyden og den følelsesladede stemmen akkurat der de skal. Til “What Makes a Man?” kommer Matt Kelly på scenen. Han er multiinstrumentalist og akkompagnerer resten av kvelden på både strenger og tangenter, men står litt på siden og tar ikke mye plass. Når det er såpass nedstrippet, er det faktisk mulig å høre tekstene og dette gir det fortjente rommet til stemmen til Green. Det er også stille i salen mens han stemmer gitaren sin og han ser ut til å være fornøyd. “The Girl” er fortsatt en publikumsfavoritt og sangen “Blood,” som han dedikerer til “Horse,” får stor applaus.
Å bade i melankoli
Green introduserer “Waiting…” ved å si at sangen ikke er så negativ som mange tror. Det gjør han altså før han begynner å synge “A coma might feel better than this” – vi får ta hans ord for det. De ellers triste låtene pakkes inn i en veldig stemningsfull lyssetting, det er enkelt men stilig. Under coveren av Elliott Smiths låt “Twilight” faller brikkene plutselig på plass. Det er kanskje City and Colour som har tatt over stafettpinnen innenfor melankolsk og sårbar låtskriving etter Smiths altfor tidlige bortgang? Stilen og stemmen har noen åpenbare fellestrekk i alle fall.
Innfrir forventningene
Uten band og de store variasjonene i låtoppbyggingen kan det bli en smule monotont, men stemmen og tekstene veier heldigvis opp for det. Publikummet viser at det går an å la en musiker gjøre jobben sin uten å forstyrre. Det er deilig stille, slik at lyden av en ambulanse som kjører forbi utenfor Sentrum Scene faktisk kan høres helt opp til scenen. Med en god halvpart av låter i setlisten hentet fra de to første skivene blir det publikumsfrieri til den gamle fansen, og det fungerer utmerket. Under “Comin’ Home” blir det til og med gåsehud, og da vet du at du har hatt en nydelig konsertopplevelse.
Setlist – City and Colour på Sentrum Scene, 18. februar 2020
- Living in Lightning
- Northern Wind
- Against the Grain
- What Makes a Man?
- Difficult Love
- Waiting…
- We Found Each Other in the Dark
- Body in a Box
- Friends
- Day Old Hate
- Young Lovers
- The Girl
- Twilight (Elliott Smith-cover)
- Me and the Moonlight
- Hello, I’m in Delaware
- Blood
- Comin’ Home
- Sleeping Sickness
- Lay Me Down
– Linda Holzerland
Her finner du flere konsertanmeldelser.