Linda Holzerland
MTV Unplugged har blitt poppis igjen! Etter at A-ha har lagt ut på en omfattende turné med sin Unpluggedkonsert tidligere i år, var det nå Biffy Clyros tur. I mai ga de ut MTV Unplugged: Live at Roundhouse, London og med noen endringer underveis er det denne konserten de har tatt med seg på turné gjennom et utvalg av europeiske byer. Den skotske trioen avsluttet sin vellykkede konsertserie på søndag i selveste Operaen i Oslo.
Biffy Clyro i uvant drakt
Konserten starter dessverre nesten like stivt som billettprisene. Det er musestille i Operaen og alle i salen er tydelig preget av atmosfæren og spente på hva denne kvelden har å by på. Det er uvant å se Biffy Clyro såpass statisk og velkledd. Normalt hoppes og danses det gjennom hele konserten, men denne gang blir det ikke rennende svette og heller ingen nakne overkropper. Til gjengjeld har bandet supplert scenen med ekstra musikere på gitar, piano og cello.
En magisk kveld
Biffy Clyro har dratt med seg et svært tre som utgjør midtpunktet på scenen. Ellers er det et tydelig høsttema med ulike vekster spredt på scenen, løv på bakken og forskjellige lyskilder. Man får lett også assosiasjoner til Midgard eller en annen scene fra en magisk verden. Scenen ser nydelig ut og lyssettingen er variert og fanger de ulike stemningene i låtene. Det hele er estetisk å se på og gir en unik opplevelse man ikke ellers ville fått under en normal konsert med dem.
It’s Bob Dylan time
Heldigvis løsner den litt anspente stemningen veldig fort. Senest under “Drop It,” en bonuslåt fra 2007-albumet Puzzle, når frontmann Simon Neil henter fram munnspillstativet og kommenterer at det nå er “Bob Dylan time” får han den første latteren fra publikummet. Den skotske aksenten er en glede å høre på og i den akustiske forkledningen kommer den faktisk også mye mer fram i sangene. Simon Neil er fortsatt en raring, lager merkelige lyder, skriker emosjonell og ruller rundt på kontorstolen sin under konserten. Men han har også en annen side som man vanligvis ikke får sett så mye av. Han er til tiders skjør og særlig de ekstremt nedstrippete sangene “Folding Stars” og “Friends And Enemies” imponerer.
Man kan få mye ut av en akustisk gitar
Ved siden av Simon Neil utgjør tvillingene James og Ben Johnston bandet, henholdsvis på bass og trommer. Jo lengre vi kommer inn i konserten, jo mer høres Biffy Clyro ut som seg selv. “Black Chandelier” blir virkelig nydelig og fungerer utmerket unplugged under Norges største lysekrone i Operaen. Noen andre høydepunkt fra repertoaret var uten tvil “The Rain” fra b-side-albumet Similarities, den nye låta “Adored” og sist, men absolutt ikke minst “Justboy” fra det første albumet Blackened Sky. En liten svingom i countryverden tok de med “Small Wishes” med mye plystring. Under “Machines” fungerer publikummet som kor og setter sitt preg på konserten. Kun “Mountains” ble litt mindre fengende, da refrenget faktisk virket mindre dramatisk enn studioversjonen.
Er det greit å stå og klappe i Operaen?
Svaret er klart: ja! Når de første tonene til “Bubbles” framføres reiser salen seg og hyller bandet med klapping og allsang. Det er nok litt av en utfordring å arrangere en rockekonsert, unplugged eller ei, i en så klassisk setting, men en eller annen gang måtte jo det hele ta skikkelig av. Stemningen er toneangivende for resten av kvelden. Ekstranumrene begynner med “Friends And Enemies” med kun et lys fra taket og kun Simon Neil. Under “God And Satan” oppfordrer han alle til å stå, noe alle gjerne etterkommer. Og så settes det punktum med hiten fra 2010 “Many Of Horror” og en konsertkveld av det sjeldne avsluttes.
Setlist – Biffy Clyro på Operaen, 7. oktober 2018
- The Captain
- Biblical
- Saturday Superhouse
- Re-Arrange
- Drop It
- Black Chandelier
- As Dust Dances
- Folding Stars
- Different People
- Different Kind Of Love
- The Rain
- Mountains
- Adored
- Opposite
- Justboy
- Medicine
- Small Wishes
- Bubbles
- Machines
- Friends And Enemies
- God And Satan
- Many Of Horror
– Linda Holzerland
Her finner du flere konsertanmeldelser.
