Vil du se Rival Sons?

Rival Sons på Union Scene, Drammen, mandag 25. november

Under noen av årets aller siste høstdager kommer Rival Sons for å vekke liv i det norske publikummet igjen – denne gang besøker de Drammen.

Nashville-/LA-kvartetten Rival Sons slo gjennom med Pressure & Time i 2011. De ble hyllet verden over for den tøffeste rocken man hadde hørt på lang, lang tid, og det ble trukket paralleller til band som Led Zeppelin, Free, Deep Purple og The Doors.

Rival Sons har gjort det til sitt livsverk å ta tilbake den stolte riffrocken som hadde sine beste vekstkår i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Rival Sons har de siste årene turnert med band som Black Sabbath og Rolling Stones, i tillegg til egne headlinerturneer. De har gjestet Norge en rekke ganger tidligere – alltid til fullt hus og stormende jubel.

Vil du vinne 2 billetter til Rival Sons? Send en SMS med kodeord ROX + ditt navn til 2030 for å være med i trekningen. Hans-Olav ringer en heldig vinner hver morgen i uke 43!


Vinn billetter til The Twilight Sad

The Twilight Sad til Vulkan Arena 11. november

The Twilight Sad, en av Robert Smiths (The Cure) favorittband, tar med seg sin blanding av indie-rock og post-punk og gjester Vulkan Arena 11. november! Skotske The Twilight Sad har gått fra å være en gruppe skolekamerater med en felles lidenskap for musikk, til å turnere verden rundt. Bandet er signert på Rock Action Records og har gitt ut hele fem album i tillegg til flere EPer og singler.

Robert Smith har selv beskrevet dem som "the best band playing the best songs -consistently brilliant, emotional, intense, inspiring, entertaining" (NME), og plukket dem ut som support for The Cure på alle nylige turnédatoer.

Siden debutalbumet fra 2007, Fourteen Autumns and Fifteen Winters, som skapte utbredt anerkjennelse fra kritikere verden over, har de stadig utviklet seg, støtt på utfordringer og skapt en kritikerrost karriere. Vokalisten James Grahams tykke, skotske aksent og gitarist Andy MacFarlanes forvrengte gitar og hvesende trekkspill ble raskt lagt merke til.

Twilight Sads femte studioalbum, It Won/t Be Like This All the Time, ble utgitt i januar i år og mottok svært god kritikk. "There’s certainly nothing new about their sound and fury and throbbing basslines – they fit comfortably into a lineage stretching from the Cure and the Chameleons to the Killers and White Lies – but they have timeless, high-quality songs." – The Guardian

Vil du vinne 2 billetter til The Twilight Sad? Gå inn på vår facebookside og meld deg på i dag!


Ukens film: Joker

Tidligere i år ble filmen Joker vist på filmfestivalen i Cannes. Den ble beskrevet som en Oscar-favoritt og et mesterverk. Nå har det gått noen måneder og Joker er endelig ute, klarer den å leve opp til forventningene? Svaret er et rungende JA!

En håpløs klovn

Joker skal fortelle bakgrunnshistorien til den kjente Batman-skurken The Joker. Vi møter den deprimerte Arthur Fleck, spilt av Joaquin Phoenix. Han jobber som klovn, har en haltende komiker karrière og bor i en sliten leilighet sammen med moren sin. Han har også store mentale problemer og blir totalt oversett av alle andre i Gotham city.

Ting endres derimot når Arthur skjønner at det er flere måter å bli sett på. Du kan for eksempel gjøre forferdelige handlinger.

Dødsbra, men ikke for alle

Joker er en mørk og dyster film. Selv om det er noe mørk humor og noen små lysglimt, er både stemningen og fargepaletten i filmen veldig mørk. Joaquin Phoenix stjeler alle scener han er med i. Han klarer å vekke både sympati, men også avsky for Arthur-figuren. Med blant annet Robert DeNiro på skuespillerlisten kan en mildt sagt si at skuespillet er bra jevnt over.

Selv om Joker er en veldig bra film, så er den ikke for alle. Noen kan nok synes den både blir lang og at mangelen på håp gjør den hard å komme igjennom. Noen mener filmen sympatiserer for mye med hovedpersonen og dermed også støtter hans handlinger. Selv opplevde jeg at filmen først ga deg sympati for figuren for at du skulle forstå og miste all sympati ettersom han gjør grusomme ting.

Joker er en film det er vanskelig å være nøytral til. Det er til tider ubehagelige scener, som også kommer av det fantastiske skuespillet. Filmen starter rolig og bygger opp både stemning og spenning utover. Det er rett og slett en film du enten ikke liker så godt eller så gjør du som meg og elsker den.

Terningkast: 6

- Markus Vangen


Si din mening – bli med i vårt lytterpanel

Velkommen til registreringssiden for Radio Rox sitt lytterpanel!

Våre lytteres synspunkter og meninger er veldig viktige for oss og vi setter stor pris på at du tar deg tid til å fylle ut skjemaet under. Ved å delta i lytterpanelet kan du si hva du mener om redaksjonelt innhold, musikk og reklame på din favorittkanal.

Radio Rox samarbeider med selskapet RAM Norge i arbeidet med vårt lytterpanel. Vi setter personvern svært høyt. All informasjon du oppgir og alle svar som avgis på undersøkelser blir behandlet anonymt. Du kan selvfølgelig trekke deg fra panelet når du selv ønsker det.

Alle som svarer på Radio Rox RAM-undersøkelser opptjener poeng per besvarte undersøkelse. Poengene kan veksles inn i ulike premier som Flaxlodd, gavekort, donasjoner med mer.

Takk for at du hjelper oss å gjøre Radio Rox bedre!

 

Med vennlig hilsen,
Alle oss i Radio Rox


Oslo Kulturnatt 2019 – Se anbefalingene fra Radio Rox

På fredag fyller et av Oslo beste kulturtilbud 15 år: Kulturnatt! Ca. 200 institusjoner åpner sine dører for å presentere seg og invitere alle i Oslo til å bli bedre kjent med dem. Fra kl 12 på fredag til kl 6 på lørdag morgen kan du oppdage helt nye sider ved hovedstaden og alt er gratis.

Bli bedre kjent med Oslo

Det kan være vanskelig å bestemme seg for noen av alle de fantastiske eventene. Erfaringsmessig rekker man bare en håndfull, derfor er det viktig å planlegge og prioritere. Vi har nilest programmet og satt sammen en rekke anbefalinger for deg! Hele programmet finner du her og du kan også sette sammen din egen løype. 

Konserter

På Popsenteret får du sett Tommy Tee, Don Martin, Fela, Boss Castro, Mae og Lotus som leverer beinhardt med Olsenbanden som bakteppe ute i bakgården – i tillegg kan du besøke Popsenteret gratis (sterkt anbefalt for alle rockefans) eller prøve deg som artist selv på Øvingshotellet. Nye artister kan du også oppdage på Sub Scene eller UngInfo denne kvelden. Det Norske Teatret inviterer til plateslepp med Sandra Kolstad som har lagd et bestillingsverk der hun tolker Jon Fosses dikt. I tillegg kan du få med deg alt fra klassisk musikk til sjømannskor, klezmer, jazz, bollywood og opera.

Kunst

Klima står høyt på agendaen for mange for tiden, og Ekebergparken tilbyr i år klimavandringer i skulpturparken. I tillegg kan du få med deg utstillingen “Foto for miljøet” på Fotografihuset. Freiasalen vil være åpen under Kulturnatt og gi deg en sjelden sjanse til å se 12 Munch-malerier som han spesiallaget til sjokoladefabrikken. Oslo Røde Kors oppfordrer deg til å bli kunstner! Bli med på et kunstverk eller lær deg å tegne. Lei av de samme gamle eventyrene? Ta turen til Bruket og les noen grove og absurde eventyr, samt råtøffe illustrasjoner. 

Historie & Museum

For å være en relativt liten hovedstad har Oslo overraskende mange museer å by på. Det er kanskje en stund siden du har vært på Folkemuseum og Teknisk Museum? Da er det på tide å friske opp minnene. Besøk dampbåten D/S Børøysund fra Norsk Veteranskibsklubb på Rådhuskaia, som blant annet var med i filmatiseringen av Halvbroren i 2013. Røverstaden skal i år få sitt eget blåskilt, og i den anledning blir det både film og samtale om legendariske Club7. Ellers har Oslo mange små og kanskje litt sære museer som likevel er verdt et besøk: Gaustadmuseet, Nordisk Bibelmuseum, Sporveismuseet, Observatoriet, Småflaskemuseet og Skøytemuseet. 

Litt av hvert

Vil du se Oslo fra nye vinkler? På Kulturnatt kan du klatre opp Rådhuset. Hvis du liker mentale utfordringer, kan du prøve deg på Amnesty Internationals quiz på Dattera til Hagen. Litteraturhuset vier natten til kultserien Buffy The Vampire Slayer med et eget foredrag.  Glad i utekino? Hvis svaret er ja, kan du velge mellom Werner Herzogs legendariske operafilm Fitzcarraldo på Frysja med live opera eller Elling på Tøyen Torg. Redd for dårlig vær? Tarantinos nyeste film Once Upon A Time In Hollywood kan du se gratis på Odeon kino. 

Kom deg ut og bli (bedre) kjent med byen din!


POPup-kanal: The Beatles!

26. september i år er det 50 år siden The Beatles ga ut Abbey Road, det siste albumet laget av tidenes beste og viktigste band. I forbindelse med jubileet blir det utgitt et stort bokssett, og ikke minst gir vi deg en Beatles POPup-kanal! På denne stasjonen får du høre sanger fra hele deres karriere. Alle klassikerne vil selvsagt bli spilt, men også mange av de litt mindre kjente låtene. The Beatles er riktignok såpass store at det kanskje ikke finnes så mye virkelig obskurt i deres katalog av utgitte låter. Men her er en gjennomgang av 10 av mine favoritter blant The Fab Fours b-liste. Alle sangene får du selvsagt høre på The Beatles POPup-kanal og den finner du på DAB i Oslo, Akershus og Sørlandet og på nett. POPup-kanalen lages i samarbeid med Radio Metro, søk etter Metro POPup!

 

If I Fell (1964)

John Lennon hadde sin mest dominerende periode som låtskriver rundt utgivelsen av A Hard Day’s Night. Han var hovedlåtskriver på ni av de tretten sangene på plata, som er den eneste i deres katalog som bare består av låter kreditert Lennon/McCartney. Dette viser seg derfor å gå på akkord med den seiglivede myten om at Lennon skrev rockelåtene og McCartney skrev balladene, for på denne plata står Lennon altså for mesteparten. “If I Fell” er Lennons første forsøk på en virkelig ballade, og en vellykket sådan. I forhold til mange av deres relativt enkle men veldig effektive tidlige låter, er dette et skritt i retning av modenhet både i tekst og musikalsk kompleksitet.

 

Every Little Thing (1964)

Denne fengende poplåta er en sjeldenhet i deres låtkatalog siden sangen hovedsakelig er skrevet av McCartney, men sunget av Lennon. At den ble skrevet som et forsøk på å lage deres neste hitsingel men ble veid for lett, sier litt om kvaliteten på materialet de kom opp med. Den endte derfor på side to av Beatles For Sale, en plate som ellers er litt preget av coverlåtene de måtte fylle ut plata med for å få den ferdig i tide før julesalget. Dette er derfor én av flere glimrende originallåter på plata som har gått litt under radaren. Favorittdetaljen er timpanitrommene på refrenget, som sannsynligvis var inspirert av produksjonene til Phil Spector, som Beatles var store fans av.

Rain (1966)

“I can show you that when it starts to rain, everything’s the same (...) Can you hear me, that when it rains and shines, it’s just a state of mind”. Er det John Lennons kommentar på forhøyet bevissthet etter bruk av psykedeliske rusmidler i en brytningstid der generasjonsforskjellene mellom ungdomskulturen og det etablerte voksensamfunnet for alvor gjør seg gjeldende? Eller er det kanskje bare en sang om at folk klager litt for mye om småting som om været er bra eller ikke? Uansett er musikken så bra at videre analyse ikke er nødvendig for full nytelse. En utrolig tøff rockelåt med manipulert tempo, baklengssynging, og det som ifølge Ringo Starr selv er hans beste trommeprestasjon på plate, gjør at den nesten er selve definisjonen på musikalsk kulhet. Sangen var innspilt samtidig som materialet til Revolver, men endte opp på b-siden til “Paperback Writer” som kom ut noen måneder før albumet. 

 

And Your Bird Can Sing (1966)

Enda en sang fra Lennon med en litt kryptisk tekst, som kan tolkes på flere måter. Det morsomste ryktet er at tittelen er en ironisk kommentar til Mick Jaggers skryt om hans daværende kjæreste Marianne Faithfull. Apropos morsomt; på Anthology-platene som kom ut på 90-tallet fikk fansen servert masse alternative versjoner av kjente og kjære låter, men den tidlige versjonen av denne låta skiller seg ut. Lennon og McCartney gjør et forsøk på å spille inn vokalsporet over musikken, men noe tydeligvis veldig morsomt gjør dem en smule distrahert...

 

Flying (1967)

The Beatles eneste instrumentallåt blant deres originalutgivelser, er en fin liten sak kreditert til alle fire medlemmene. Den ble laget for en scene i filmen Magical Mystery Tour, og var opprinnelig ti minutter lang. De siste åtte minuttene ble imidlertid klippet vekk, og har senere ikke blitt offisielt utgitt. Den bortredigerte delen er en fortsettelse av det ambiente lydlandskapet i den utgitte versjonens siste 45 sekunder, improvisert frem på en mellotron, en slags tidlig synthesizer.

 

Martha My Dear (1968)

Under innspillingen av albumet The Beatles (også kjent som The White Album) begynte veien mot det kanskje uunngåelige bruddet å synes. De personlige og musikalske forskjellene mellom medlemmene blir klarere, og samarbeidene blir færre. Sangen som hentet inspirasjon fra McCartneys fårehund Martha er et godt eksempel på dette. Ikke bare er den spilt inn av McCartney helt alene, det er også en fullkommen komposisjon som ikke trengte noen innspill fra låtskrivermakkeren, og sangen peker åpenbart fremover mot hans senere solokarriere. 

 

It’s All Too Much (innspilt 1967, utgitt 1969)

Det kan ikke ha vært lett for George Harrison som måtte konkurrere om plass til sanger på albumene til The Beatles med to av verdens beste låtskrivere. Han ble tilslutt en strålende låtsmed selv, men i 1967 hadde han fortsatt ikke fylt 25 år, og han trengte lengre tid på å utvikle talentet sitt enn Lennon og McCartney. “It’s All Too Much” er ikke bare en kul psykedelisk rockeproduksjon, men den er også interessant som eksempel på hvor fort utviklingen gikk på den tiden, både for Harrison personlig, og i samfunnet på 60-tallet generelt. Tekstmessig hentet Harrison inspirasjon fra den da pågående Summer Of Love og hans opplevelser med LSD, mens det musikalske blant annet var inspirert av indisk ragamusikk. Men etter et besøk i San Francisco noen måneder senere fikk Harrison nok av hele hippiekulturen og slutta med LSD. Derimot førte hans interesse i indisk musikk han til hinduisme og meditasjon som den spirituelle erstatningen i livet hans. At han allerede hadde beveget seg videre i forhold til sangens innhold er kanskje en av grunnene til at den ikke fikk plass i Magical Mystery Tour-prosjektet som først tiltenkt, og sangen ble isteden utgitt da bandet trengte materiale til Yellow Submarine-filmen halvannet år senere.

Hey Bulldog (innspilt 1968, utgitt 1969)

Av de bare fire nye låtene på Yellow Submarine-soundtracket, var dette én av to sanger skrevet til filmen. Sangen oppsto når de var i studio i begynnelsen av 1968 for å spille inn en video for deres neste singel, den allerede innspilte “Lady Madonna”. Mens filmingen foregikk improviserte de fram en sang rundt Lennons løse idé om en “bullfrog”. Dette ble etterhvert til en rocka blues i litt samme stil som den nye singlen, med dyret i tittelen endret til en bulldog, noe som naturlig nok førte til en slags bjeffekonkurranse mellom Lennon og McCartney på slutten av sangen.  

 

You Never Give Me Your Money (1969)

Alle i og rundt The Beatles var klar over at Abbey Road ville bli deres siste plate, og ønsket var at den skulle reflektere bandets musikalske og spirituelle arv. Paul McCartney kom etterhvert opp med konseptet om å lage en sammenhengende suite på side 2 som avslutning på deres musikalske karriere. Den 16 minutter lange sekvensen starter med denne låta som er en liten mini-suite i seg selv, med flere forskjellige deler. Samtidig forteller den litt om motsetningene som utspilte seg i kulissene. Teksten i den første delen som inkluderer sangens tittel, viser åpenbart til pengekranglingen mellom medlemmene. Spesielt sto konflikten om at McCartney, i motsetning til de tre andre, ikke ville ha Allen Klein som finansiell manager. Søksmålene som fulgte mellom medlemmene varte i årevis etter at bandet var oppløst, men musikalsk sett endte det her, i Abbey Road, på Abbey Road, for ganske nøyaktig 50 år siden.

You Know My Name (Look Up The Number) (innspilt 1967 og 1969, utgitt 1970)

Denne lite høytidelige sangen ble innspilt delvis i 1967 men ikke gjort ferdig før to år senere, og skulle egentlig vært den første singelen til Lennons nye gruppe Plastic Ono Band. Heldigvis ble den isteden rettmessig kreditert som The Beatles og utgitt som b-siden på deres siste singel “Let It Be”. Sangen er hovedsakelig skrevet av Lennon, og var inspirert av et telefonbokslagord som ble til sangens tittel og eneste linje med tekst. Hele bandet er med og improviserer forskjellige måter å synge tekstlinja på, og vi blir blant annet presentert for loungesangeren Denis O’Bell, oppkalt etter Denis O’Dell som var en av produsentene på A Hard Day’s Night-filmen. Det eneste triste med låta er at Brian Jones fra The Rolling Stones spilte inn saksofondelen sin i 1967, men da låten kom ut var han allerede død. Ellers er sangen en påminnelse om at det å høre på The Beatles, uansett om det er gjennom tankevekkende tekster, fantastisk musikk eller god humor, alltid kan få deg til å føle deg bra. Glem alt annet, akkurat det er deres viktigste arv. 

 

- Vidar Mykkeltveit


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 4

Øyafestivalen 2019, dag 4

Regnet som har blitt varslet så langt i forveien treffer Tøyenpark for fullt på lørdagen. Det må sies at vi har vært heldige så langt og det er vel nesten en tradisjon at det regner minst én av dagene under Øyafestivalen. Mesteparten av besøkende er rutinerte og kommer godt forberedt og utsyrt med støvler og regnjakker. Heldigvis har vi faktisk en del konserter inne på Sirkus på planen i dag.

Et stort navn som trosset vind og vær er Dag Solstad. Han innrømmer at han ikke er så bevandret i festivalverdenen og snakker heller om forfatterskapet sitt. I samtale med Audun Vinger på Biblioteket skravles det også om fotball, hester og nye unge forfattere, og det er godt å se at Solstad på ingen måte er den pretensiøse forfatterlegenden som statusen kunne tilsi.

 

Parcels, Amfiet

Vi starter lørdagen med noen gladlakser fra Australia. Det verste regnet gir seg etter hvert, og denne kule og utadvendte gjengen hadde nok smilt og danset bort det også. Særlig keyboardist, Patrick Hetherington, har perfeksjonert enbeinsdansen bak instrumentet sitt. Det har samlet seg en god del folk foran Amfiet og de er straks med på grooven til Parcels. Filmcrewet hjelper til med å vise mye fra de dansende tilskuerne på storskjermene ved siden av scenen. I tillegg prøver bandet å veie opp for det triste været med mye interaksjon, og folk er med på det. Gitarspillet, utseende og stilen til vokalisten Jules Crommelin ligner forresten så mye på George Harrison at han enkelt ville vunnet en lookalike-konkurranse.

Australske Parcels hadde det gøy på Øya. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Parcels lager veldig dansbar, funky, Nile Rodgers-inspirert discopop, og det er ikke rart at Daft Punk er fans og produserte den første singelen. De sjonglerer mellom elektropop og indie à la Friendly Fires og Cut Copy. De er heller ikke redde for litt eksperimentering når de bruker en glassflaske som instrument eller da Louie Swain leker med en FM-radio for å inkorporere lyd derfra. Det blir nok ikke så kult som tenkt; de har vel kanskje ikke hørt om DAB-krisen i Norge? Kvintetten høster en god del og velfortjent applaus når de våger seg ut til den allerede utbygde scenen til kveldens headliner. Det eneste de foreløpig mangler er den store hitlåta som vil sette full fyr på publikum og karrieren.

 

Hyukoh, Amfiet

Sørkoreanske Hyukoh valgte en helt annen retning enn K-Pop som er så i vinden for tida. Frontmannen Oh Hyuk nevner gjerne The Beatles og The Whitest Boy Alive som inspirasjonskilder, men live framtoner de seg mye hardere enn det. Bandprosjektet ble startet i 2014 og har siden blitt til den klassiske bandformasjonen på fire med to gitarer, bass og trommer.

Hyukoh fra Sør-Korea. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Hyukoh spiller solid indierock med tekster på både koreansk, mandarin og engelsk. Det er litt uvant å ikke skjønne noe av teksten og det gjør det hele litt mindre tilgjengelig. Noe som er rart siden man jo er godt vant med selve musikken. Det er sterke kontraster mellom den ganske røffe gitarmusikken og de nesten sjenerte og rolige takketalene mellom låtene. Det tar aldri helt av, men det er ikke godt å si om det er på grunn av kulden, språkbarrieren eller rett og slett fordi det er dag 4 av festivalen og folk er litt slitne. Til slutt må de selv posere for sitt eget Instagrammoment, og det er veldig søtt når de spør publikummet pent om det er greit å ta bilde. Men det trengs nok litt mer løssluppenhet for å få med seg publikummet før sørkoreansk indie kan ta opp kampen med K-Popen.

 

Jonathan Wilson, Amfiet

Det er dårlig oppmøte foran Amfiet etter at slowthai fikk det til å koke over på Vindfruen. Amerikanske Jonathan Wilson får ingen lett start og han får det heller aldri til å bikke over til noe mer enn en midt-på-treet-følelse. Han stiller som et enkelt firemannsband og til tross for været stiller de med solbriller. Når regnet kommer klarer han i noen øyeblikk å få tankene til den solfylte vestkysten med den klassiske rocken han spiller og de psykedeliske innslagene.

Jonathan Wilson på Amfiet. Foto: Mathias Ertnaes / Øyafestivalen.

Det er kule gitarpartier og instrumentale deler, men det blir for mange av dem, og de blir for lange. Wilson har en dyp og dramatisk stemme og han bruker den effektfullt, særlig når han bytter til å spille piano kommer den godt fram. Dessverre er det altfor få lyspunkter i konserten hans og det hele blir fort kjedelig. For en som har jobbet og turnert med utallige store navn er dette faktisk for slapt. Det blir litt for gubbete, uengasjerende og lite inspirerende slik at opptreden hans faller helt under radaren på en så stor festival.

 

Stereolab, Sirkus*

Ti år etter at de ble oppløst har et av 90-tallets viktigste band kommet sammen igjen for å spille konserter. Stereolab har alltid vært basert rundt britiske Tim Gane og franske Lætitia Sadier, som nå har kommet sammen igjen på scenen. Gane er gitarist, og med seg har de trommisen Anthony Ramsay som har vært med siden starten av 90-tallet, en bassist og en som spiller de analoge synthene som definerer soundet deres så mye.

Det ble "French Disco" i Sirkus. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Kanskje har Sadier aldri vært en veldig utadvendt frontfigur, men som vokalist i bandet gjør hun overraskende lite for å kommunisere med publikum. Hun veksler mellom å spille litt nå og da på en liten synth og noen små soloriff på gitar, hun snakker litt til publikum på engelsk med sjarmerende fransk aksent, og har også noen forsikte dansesteg. Men hovedmedlemmene er nå alle i 50-årene, og kan ikke lenger flyte på sjarmen ved å være verdens hippeste og kuleste band, som de var for 25 år siden. Men tiden har ikke gått fra musikken, som er den samme, og høres like frisk ut som i storhetstiden. De skapte da den særegne miksen av Neu!-groove, litt Beach Boys anno 1970, fransk visesang, jazz, elektronika og alternativrock som ga oss en rekke albumklassikere på 90-tallet. Selv om de inspirerte mange andre indieband de siste tiårene, virker soundet deres fortsatt unikt - ingen høres helt ut som Stereolab.

Lætitia Sadier fra Stereolab. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Etterhvert blir det god stemning i teltet, med mye lette groovebevegelser blant publikum på favoritter som “Metronomic Underground” og “Ping Pong.” De rocker også ganske hardt mot slutten, mer enn de vanligvis gjør på plate. Alt i alt ble årets obligatoriske Øya-gjenforeningskonsert absolutt moro for alle gamle (og kanskje noen nye?) indiefans.

 

Motorpsycho med venner, Sirkus*

Med Motorpsycho vet man vanligvis ikke hva man får på konsert, men denne gangen stiller de med klar agenda. Etter inntredenen til deres nye trommeslager Tomas Järmyr har de gitt ut to plater delvis inspirert av platecoverne som er laget av Håkon Gullvåg. Og på Øyafestivalen (og Olavsfestdagene) har de laget et eksklusivt bestillingsverk som viderefører dette prosjektet. Verket inkluderer også et par gjestemusikere og et integrert visuelt element laget av videokunstner Boya Bøckman, også inspirert av kunsten til Gullvåg. Bandet og gjestene går på scenen bak et lerret av gjennomsiktig plaststrimler som henger ytterst over scenekanten, samt en tradisjonell videoskjerm bak bandet. De visuelle bildene og filmene vises altså både foran og bak bandet, og skaper til tider en veldig stilig 3D-effekt der bildene blir svevende rundt musikerne.

Videokunstner Boya Bøckmans bidro med det visuelle. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Første del av konserten er bestillingsverket, et 45 minutters stort sett sammenhengende verk i flere deler, et konsept Motorpsycho ikke akkurat er ukjent med. Denne delen er kanskje litt mer rolig og stemningsfullt enn riffrocken som preger mange av bandets spesielt senere lange sanger. Sentralt i bandet er som vanlig Bent Sæther og Hans Magnus Ryan, det langhåra tohoda rocketrollet på gitar, bass og vokal som nå har holdt sammen i 30 år. De nevnte gjestemusikerne er Jaga Jazzist-sjef Lars Horntveth og den allsidige jazzmusikeren Ola Kvernberg. Horntveths synther og Kvernbergs fiolin (i tillegg til alle de andre instrumentene de spiller) er godt integrert i soundet og preger musikken så det høres ut som en egen enhet heller enn bare Motorpsycho med gjester. Musikken er langstrakt og bygger seg opp og ned i mer eller mindre bråkete partier. Med hjelp av Horntvedt og Kvernberg blir det også til tider ganske hypnotisk og elektronika-aktig, i grenselandet mellom progrock, jazz og samtidsmusikk.

Hjernene bak Motorpsycho: Hans Magnus Ryan og Bent Sæther (i bakgrunnen). Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

I motsetning til flere andre av årets Øya-headlinere som satser stort på visuelt show som en stor del av konserten, så har ikke Motorpsycho ferdiginnspilt 90% av musikken på forhånd - de spiller faktisk på instrumentene sine, noe som virker som noe vi ikke kan ta for gitt på «konsert» i 2019. I dette tilfellet er musikken og det visuelle åpenbart skapt for å fungere sammen i en symbiose, og musikken passer definitivt godt til Gullvåg og Bøckman sine til tider litt skumle bilder.

Motorpsycho med en storslagen avslutning på årets Øyafestival. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Man skulle kanskje tro at 45 sammenhengende minutter med kunst ville bli litt mye for et effektivt festivalpublikum, men stort sett alle som ikke har tatt turen til Karpedammen denne kvelden er tålmodige på festivalens siste konsert. Etter hovedverket spiller Motorpsycho de to tittelsangene fra deres siste plater The Tower og The Crucible, i mer tradisjonell Motorpsycho-progrockstil. Mot slutten trekkes «gardinene» fra, og Sæther får introdusert bandet og samarbeidspartnerne for det som må sies å være et vellykket prosjekt. De ga en fin slutt på årets festival for alle som liker rock, og rockeband med musikere som spiller instrumentene sine live.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den første, andre og tredje dagen på Øya 2019.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 3

Øyafestivalen 2019, dag 3

Dette blir på en måte damenes dag, med både Robyn som headliner, en rekke høydepunkter med kvinnelige vokalister i sentrum, og også den lokale rapperen Musti trekker et overraskende stort publikum på Biblioteket. Øyafestivalen har faktisk fått internasjonal oppmerksomhet for å være såpass kjønnsbalansert og det er virkelig i dag at kvinnene får skinne aller mest.

I tillegg har Øya alltid slått et slag for miljøet. De har lenge satset på å være miljøvennlig og bærekraftig og blant annet jobbet tett sammen med Natur og Ungdom. I år startet de med et nytt miljøtiltak: gjenbruksglass. Målet er å kvitte seg med engangsplast og derfor er det høy pant på drikkebegerne. Alle barn har riktignok blitt arbeidsledige, men det er jo bare godt at kidsa slipper å løpe rundt for å rydde etter resten for et par kroner lommepenger. Man ser nesten alle gå rundt med en drikkebeger i hånden gjennom hele dagen og veldig få på bakken utover festivalområdet. Bra jobba, Øya!

 

The Needs, Vindfruen

Fredagen åpnes imidlertid med mye testosteron, men heldigvis på en hyggelig måte. Norske The Needs gir oss deilig powerpop på engelsk i stil med The Posies og tidlig Teenage Fanclub. De er en slags supergruppe basert rundt soloartist Bendik Brænne og Maciek Ofstad fra Kvelertak, som begge synger og spiller gitar. Med seg har de Brænnes bror Mattis på gitar, Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen og Oslo Ess-bassist Knut-Oscar Nymo. De er kanskje ikke fullt så unge som mange andre av de energiske bandene vi allerede har hørt, men de bringer likevel inn et friskt pust.

Palmer og solbriller - The Needs skaper sommerstemning. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Med oppblåsbare palmer på scenen og sola i ryggen, skaper de sommerstemning, ikke minst med låter som “Summerbore.” De har veldig catchy, enkle og søte låter som ikke alle engang er gitt ut, som de selv påpeker. Med tekster som handler om at de heller drikker øl på Bonanza enn på Solli Plass vinner de tilskuerne lett. De er genuint morsomme og har det veldig gøy på scenen. Ofstad ser forresten ut som han har vært på klesjakt i garderoben til Mac DeMarco. Siden de ikke trodde så mange ville komme på dagens første konsert, har de tatt med seg både publikumsjubel og latter på boks, som fungerer som et gøyalt innslag. Det passer fint inn med den lite selvhøytidelige stilen til dette hyggelige bekjentskapet.

 

Misty Coast, Fortum*

Neste band kan som The Needs muligens også kalles en norsk supergruppe. Misty Coast er en gren i det vestlandske bandtreet som har gitt oss Low Frequency In Stereo og The Megaphonic Thrift. I denne duoen er det Linn fra den sympatiske og talentfulle familien Frøkedal som står i sentrum som vokalist og bassist. Hun og gitarist Richard Myklebust har til konserten fått med seg en trommis, og spiller presis riffbasert rock.

Duoen Misty Coast. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Det er ikke så mange som ser på den ganske tidlige konserten, men den for i år uvante stekende sola gir seg heldigvis etter hvert, og da samler det seg også en del folk foran scenen. På siste halvdel av konserten blir også Frøkedalsøster Anne Lise (som spilte på Øya med sitt band I Was A King i går) med på gitar og koring. Fortum-scenen gir en perfekt ramme for sterke melodier og den drømmende vokalen. Det blir en solid prestasjon av et band som vi helt sikkert får høre mer av framover.

 

Big Thief, Vindfruen

Den ekstrem produktive kvartetten fra Brooklyn, Big Thief, fant tid til et besøk på årets Øyafestival. Bandet gir oss en behagelig avveksling til all den overproduserte popmusikken for tiden. Dagens dose med folk minner både om tidlig 60-talls vise- og protestsangere à la Baez og Dylan, men også om rolig indierock fra tidlig 90-tallet som Low og Galaxie 500. Scenedekorasjon er minimalistisk med oversikt over mineraler og insekter som en ramme rundt bandet. Her byttes gitarer selv, de er tilbake til røttene med musikken i fokus.

Adrianne Lenker fra Big Thief. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Vokalist Adrianne Lenker er konsentrert og totalt oppslukt av musikken. Hun virker nesten sjenert, er rolig og lavmælt når hun takker kort mellom låtene. Ansiktet hennes forvrenges smertefullt mens hun synger, det er en stor sårbarhet over henne. Desto mer rørende og samtidig befriende er det nå hun slipper løs og får noen emosjonelle skrikeutbrudd midt i en låt. Big Thief beviser at musikken også i dag kan stå for seg selv uten unødvendig staffasje eller stjernenykker.

 

girl in red, Vindfruen

Ungdommen i dag har rett og slett ikke tid til å bruke shift-knappen, slik at også girl in red kun går for små bokstaver, ikke bare i artistnavn men også når det kommer til sangtitler. Og tid har Marie Ulven kanskje virkelig ikke hatt så mye av det siste året, siden hun har vært en av de store snakkisene de siste 12 månedene, til og med internasjonalt (omnipresente Billie Eilish digger en av låtene hennes). Mye kan skje på kun ett år, det påpeker hun selv da hun forteller om at hun så boy pablo på denne scenen i fjor og tenkte at det hadde vært kult å spille her, og nå i 2019 er hun der altså selv.

girl in red på Vindfruen. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Klesvalget er enkelt med jeans og hvit t-skjorte, sånn som Sigrid i går. Hun er riktignok mindre glatt, publikumsvant og litt mer rufsete i stilen. Hun spiller gitar selv, har i tillegg med seg 2 gitarister, bassist og trommis, de siste plassert på to podier på den rosa utsmykkede scenen. Det er mye entusiastisk hopping, noe som ikke alltid kommer vokalen til gode. Febersyken derimot skjules godt bak adrenalinoverfloden. Særlig når hun tar starten av en sang helt alene, ser vi at det er talent bak hypen.

Stagediving tross sykdom. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

girl in red er ungdommens talerør og treffer med sanger om kjærlighetssorg, identitetskrise og målet med livet i en tid der man har eller får alt. Hun snakker rett fra levra både i sangene sine og på scenen. Skravlingen mellom låtene er det ikke alltid mulig å henge med på, også fordi lydnivået varierer, med stemningen gjør det forsåvidt ingenting med. Mot slutten kommer Safario og brenn. opp på scenen og lager enda mer fest med et lass med baderinger som kastes ut til publikum. På siste låt kaster hun gitaren og tar et bad i mengden. Midt i konserten ber hun lydmannen skru opp lyden på vokalen hennes med å rope entusiastisk ut at det er hun som er stjerna. Med denne konserten har sjarmtrollet fra Horten nok ikke bare lært lydmannen hvem som er stjerna for øyeblikket.

 

Christine And The Queens, Amfiet

Forventningene er høye etter at Christine And The Queens leverte et av de beste konsertene på Øya i 2016 og jeg var opprinnelig redd for å bli skuffet av årets konsert. At det ikke er noe grunn for det viser seg heldigvis veldig raskt. Den lille franske dama som ikke vil passe inn, har utvidet danseensemblet til seks dansere, og det satses mye og tidlig på pyroeffekter. Hun har vokst som artist, og den store scenen passer henne perfekt nå.

Leverte for 3 år siden, skuffet ikke i år heller: Christine And The Queens. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Musikalsk blander hun 80-talls inspirert synthpop, noen ganger med hiphopbeats og innslag fra elektronika. Tekstmessig kan hun veksle mellom engelsk og fransk i en og samme sang. I sceneshowet er det enda flere retninger som knyttes sammen når det til dels føles som koreografi, dels freestyle impro. Hennes ikke 100% proffe dansing er både morsom og sjarmerende. Dansingen brukes som et virkemiddel for å fortelle små historier og det oppleves som en integrert del av bandet. Slowmotion-dansen er utrolig sterk og en kreativ måte å komplementere en sang på. Hun får absolutt igjen for sine teaterstudier, og leverer en ekstremt kroppslig og sensuell opptreden.

Chris kombinerer styrke og sårbarhet som ingen andre. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Hun er allsidig og det ligger en dualitet i alt hun gjør. Hun kan kalles “Chris” - et kjønnsnøytralt navn, er både påkledd med en stor rød skjorte og avkledd når hun kun går i en svart bh, danser med voldsomme bevegelser eller tar scenen helt alene i et sårt øyeblikk. Hennes motto “No judgement, only love” skal skape et frirom der alle kan følge seg trygge og uttrykke seg på den måten de ønsker. Endelig en popartist med et reelt budskap som lever opp til sine egne standarder.

Christine And The Queens på Amfiet. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

At hun er mer enn en danseartist blir tydelig under de rolige partiene i settet, der stemmen kommer til sin rett. For “Saint Claude” løftes hun opp og gir en kjærlighetserklæring til det rare, egne og unormale. Hun setter pris på fansene sine og den gode mottakelsen, og viser det ved å stadig smile av glede og takknemlighet mellom låtene. Hun vet hvordan man vinner et publikum uten å bruke gamle triks. “5 Dollars” fra fjorårets album Chris får mye applaus og “Tilted” er fortsatt en av de fineste poplåtene fra dette tiåret. Hun eier Øyafestivalen i like stor grad som for tre år siden da hun imponerte i Sirkus og hun får Amfiet til å danse fritt. For en dame, for et show!

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den førsteandre og siste dagen på Øya 2019.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 2

Øyafestivalen 2019, dag 2

Torsdagen på årets Øya lover sol, og den holder seg også gjennom hele dagen. Det åpnes ikke med musikk, men med prat. Kristopher Skau har tatt med seg sin populære podcast Rekommandert til den koselige scenen fra Deichmanske og Popsenteret: Biblioteket. Han prater med biologen Åsmund H. Eikenes om festivalaktuelle ting som klining, utedoer og bakterier. En morsom start på dagen.

Stakkars Fontaines D.C. må senere spille samtidig som Sigrid. Hun derimot kunne vel kanskje likevel fungert som headliner. Hennes tilstedeværelse på scenen har utviklet seg enormt og hun trekker så utrolig mye folk at det nesten føles som om hun er dagens hovedartist. En dame av en helt annen klasse lar heller vente på seg en halvtime. Om det faktisk var noen problemer eller bare diva-issues vet vi ikke, men Erykah Badu kom seg på scenen etter hvert.

 

Kommode, Vindfruen*

Kommode er bandet til bergenseren Eirik Glambek Bøe, den halvdelen av Kings Of Convenience som ikke er Erlend Øye. Hobbybandet ble startet på restene av kongeduoens tidligere band Skog (forresten oppkalt etter gårsdagens Øya-headliner The Cure sin sang "A Forest"), da Glambek Bøe trengte en avkobling fra livet som psykologistudent og lavvolumsrockestjerne. Nå har de etterhvert blitt et ordentlig band, gitt ut plate for to år siden, og nå får de altså også spille på Øyafestivalen.

Det er selvsagt ikke så overraskende at de høres ut som Kings Of Convenience i melodi og generelt uttrykk. Men soundet er annerledes, med høyere lyd og mer instrumentering. Ikke så helt ulikt Erlend Øyes andre band The Whitest Boy Alive. I dagens utgave av Kommode har Glambek Bøe fått med seg et halvt fotballag av musikere på scenen, blant annet Bergens alltids tilstedeværende hjelpende musikerhånd Matias Tellez.

Bortsett fra stemmen til tilsynelatende evigunge Glambek Bøe er fellesnevneren med hans hovedband gode melodier og smakfulle arrangementer, uten for mye dramatikk, overdrivelser eller staffasje. Det er første konsert for dagen, og alle i det lille publikummet som har kommet seg tidlig til festivalområdet sitter i gresset i bakken nedover mot scenen og koser seg i sola. Da er dette faktisk en helt perfekt konsert for en litt rolig start på dagen.

 

I Was A King, Amfiet

Et svært men idyllisk bilde fra Egersund henger over hovedscenen og rammer inn de fine popsangene og fengende melodiene som I Was A King presenterer. Bandet har eksistert siden 2005 og har tidligere i år gitt ut sitt femte studioalbum Slow Century. Fra det albumet er det særlig “Bubbles” som med sin lekne stil gjør seg godt på en solrik ettermiddag. Det er et godt samspill mellom vokalene til Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal og det er sympatisk å se gaffatape på gitaren på Øya.

Norske I Was A King på Amfiet. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

The Soft Boys-t-skjorta til Strømstad er et bilde på hvor inspirasjonene er hentet fra, og det er heller ikke akkurat en hemmelighet at de er gode venner med Teenage Fanclub. “Norman Bleik” er en tidlig hyllest fra bandhistorien, og som senere kunne framføres på turné med selveste Norman Blake. Noen av de mer rockete låter med mer tempo fungerer kanskje best på den store scenen, men scenen er nok ellers litt for stor, i hvert fall så tidlig på dagen for at dette skal klaffe helt.

 

Pond, Fortum

Australske Pond er tett knyttet til Tame Impala gjennom flere medlemmer som er eller har vært aktive for begge band. Det er altså pliktprogram for alle fans og de stiller lydig opp, for det er mye folk foran Fortum-scenen. Den litt irriterende ekkoeffekten i starten droppes heldigvis etter hvert slik at vi får en mye mer rockete utgave av kveldens headliner Tame Impala.

Nick Allbrook fra Pond koser seg blant publikummere. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Sanger og gitarist (og senere også på tverrfløyte), Nick Allbrook er drivkraften i dette prosjektet og det er han som bærer liveshowet på sine skuldre. Han er litt av en ekstrovert type, pratsom og han er mye ute blant publikummet. Underveis prøver han seg på A-has “Take On Me” og må innrømme at den er vanskeligere å synge enn han hadde tenkt, en morsom og ærlig sak. Den engasjerte frontmannen i gjennomsiktig skjorte elsker åpenbart å underholde og være på scenen. Man kan skjønne hvorfor han ville ut av skyggen fra Tame Impala, der det ikke er rom for så mye interaksjon og flere frontmenn. Allbrooks innsats og glede sprer seg lett over til publikummet, selv om de er langt mindre kjente enn søsterbandet.

 

Mitski, Vindfruen

Japansk-amerikanske Mitski leverer et sceneshowet som en blanding av akrobatikk, ballett og ekspresjonistisk dansk. Et moderne teaterstykke tilført musikk. Hun er enkelt kledd i svart og hvit og valget av knebeskyttelse viser seg raskt å være ganske så smart. Midt på scenen står det et bord med en stol og Mitski begynner konserten sin liggende på bordet. Hun synger til dels liggende på ryggen og det er ikke så rart at ikke hver tone sitter der den skal når man legger opp til så mye koreografi.

Kunstprosjektet Mitski i aksjon. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

De grasiøse og elegante bevegelsene står ofte i kontrast til den noe støyende musikken, samtidig som det passer veldig godt til syngingen. Bandet hennes er virkelig i bakgrunnen og knyttes ikke til det Mitski driver med i det hele tatt. Det er en slags historiefortellingen som knytter sangene sammen med dansene. Hun bruker bordet og mikrofonstativet ikke bare som rekvisitter men de blir til statister og hun gir musikken sin enda en dimensjon ved å framføre det på denne måten. Illusjonen brytes kun da keyboardisten gjør henne oppmerksom på at hun har tatt oppstilling til feil låt midt i settet og hun blir småirritert. Uansett er dette en visuell konsert av det sjeldne som man må være med på for å like, ellers kan det bli for abstrakt.

 

Tame Impala, Amfiet

Kevin Parkers Tame Impala inntar hovedscenen til psykeldisk lyd og lys, og dette er også tema for resten av kvelden. De starter med “Let It Happen” fra deres siste skive Currents fra 2015 som er det soundet som definerer bandet i dag, og som også gir flest låter fra setlisten. Den føles umiddelbart opp med en av de to nyeste låtene deres “Patience” fra i år som også tas godt imot.

Tame Impala satser på bilde- og lysshow heller enn at det er selve konserten som står i fokus. De har bygd en slags ekstrascene på scenen der bandet står samlet. Det kommer røyk fra både scenen og lydboden mens det fortsatt er for lyst for lasershowet. Det vises masse ting på videoskjermen og man kan fort bli overveldet av alle inntrykk. Kevin Parker er stort sett den eneste som får lov til å være med på videoskjermen. Man får i alle ikke sett det som skjer på scenen, men det er kanskje ikke så mye å se på egentlig.

En fornøyd Kevin Parker. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

Hiten “Elephant” fra Lonerism kommer overraskende tidlig etter kun en halvtime, og blir fulgt opp med “Feels Like We Only Go Backwards” til stor jubel og allsang. Parker forlater kunstscenen og går rundt uten gitar for å komme i kontakt med publikummet og det hjelper på stemningen. Det er vanskelig å nå alle når det er mye røyk, mørkt belysning og ingen kamera på bandet, men den harde kjernen av fans foran scenen koser seg uansett.

Kveldens headliner drar langt ifra like mange tilskuere som på Sigrid. Bortsett fra to nye låter har Tame Impala altså ikke kommet med ny musikk siden 2015, og har sånn sett ikke noe særlig nytt å komme med generelt heller. Soundet er veldig polert, og sangene høres like ut med stort sett de samme effektene. Ja, det er kult å se på videoene og lyset, og laserlysene blir virkningsfulle når det endelig blir mørkt, noe som skaper en egen atmosfære. Men når estetikk blir viktigere enn konserten, blir det litt ensformig. Man kan vel si at der et vellykket moderne psykedeliashow, og samtidig en altfor tam konsert for en headliner.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den førstetredje og siste dagen på Øya 2019.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 1

Øyafestivalen 2019, dag 1

I år er det 20-års jubileum for Norges mest profilerte og muligens beste festival. Dette feires med kake under åpningen av årets Øyafestival og en egen øl. I tillegg har de gjort litt om på festivalområdet i Tøyenparken som de tok i bruk for første gang i 2014. Den tidligere Hagen-scenen har tydeligvis fått seg en sponsor og et nytt navn: Fortum.

Mye handler om det største navnet på plakaten i år, kveldens headliner The Cure. Man ser allerede en del middelaldrende menn med svart, pistrete hår, og mange fans med band-t-skjorter. Disse selges i tillegg utenfor området - slik man er vant med fra store arenakonserter, men ikke nødvendigvis festivaler. Ellers byr dagen på litt forskjellig med norske kvinner i spissen som Thea Hjelmeland og Fay Wildhagen, engelsk soulelektronika av James Blake og ungdommens store favoritt, Rex Orange County.

 

brenn., Fortum

Vi starter dagen med en mye omtalt norsk duo som stiller med fullt band på Øya. brenn. får æren av å åpne Fortum-scene, og kan glede seg over godt oppmøte tidlig på dagen. De er et ungt og friskt rockeband som synger på norsk og har såpass mye energi at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Den ungdommelige gleden minner om boy pablo (hvor kommer egentlig skrekken for store bokstaver fra hos disse unge bandene?), men sjangermessig er de nok mer i slekt med Honningbarn. Det er åpenbart at de har det veldig gøy på scenen. Nittitallssveiser ristes i vinden, dagens første stagediving gjennomføres, og vennegjengen på første rad hopper fra første låt.

Ung og sporty: brenn. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

Gitarist og sanger Edvard Smith har tatt på seg sin Pete Townshend-overall og prater med sin kompis Rémy på trommis som om de er alene på scenen. Underveis blir det i overkant barnslig, med mye intern humor som får dem til å framstå som et russeband som forteller om hvordan det er å være full for første gang eller å få en 2’er i matte. De oppfører seg som man forventer at fem 20-åringer skal gjøre og heldigvis vinner de på sjarm og sympati. Minicoveren av kveldens store headliner “Boys Don’t Cry” faller i smak og de har generelt mye potensiale, for når det kommer til musikken så låter det bedre for hver sang de spiller. De takker for seg for tidlig og kommer ut igjen for å spille en ekstra låt - sånt kan skje når man får litt overtenning. Det sies at ungdommelighet vanligvis er bortkastet på ungdommen, men kanskje ikke på denne gjengen. Det ser lyst ut for norsk rocks framtid.

 

Orville Peck, Vindfruen*

Hvem er denne maskerte mannen? Da Julien Baker dessverre måtte avlyse sin opptreden av helsemessige årsaker, trår Orville Peck inn som veldig spontan erstatter for henne. I likhet med han selv kjører hele bandet stilmessig full countrypakke med dresser, stetsonhatter, støvler og lisseslips. Det som skiller vokalisten fra de andre er en lilla dress med glitrende slanger og kaktuser, men mest oppsiktsvekkende en latexmaske med sofafrynser. Det er litt av et syn!

Orville Peck med band. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

En kjapp sjekk på internett virker foreløpig å knuse konspirasjonsteorier om at det er f.eks. Nick Cave eller avdøde Ian Curtis som skjuler seg bak masken. Orville Peck er visstnok et alias for en allsidig kanadisk artist som nå har blitt frelst av countrymusikken. Stemmen hans er dyp og imponerende og tankene går ikke bare til nevnte Cave og Curtis, han prøver faktisk å nå opp til enda større høyder som Roy Orbison og Elvis Presley. Det uvanlige oppsynet kan få en til å lure på om det hele er ironisk ment, men sangene han synger er oppriktige og ektefølte, og både Orville og bandet utfører musikken med en åpenbar inngående kjennskap og kjærlighet til sjangeren. Det passer nesten for godt når det blir duett med den kvinnelige gitaristen i bandet i en cover av Gram Parsons og Emmylou Harris sin “Ooh Las Vegas”.

Han har selv uttalt at han ikke liker gimmicks, og at maskespillet hans ikke hadde falt i smak hos han hvis andre artister hadde gjort det. Men det er tydelig at han gjør det fordi det funker. Det skaper nemlig en spennende dramatikk og mystikk som passer perfekt til det musikalske uttrykket. Med maske kan han fremføre de personlige sangene med så stor innlevelse han vil. Han jobber så hardt at svetten etterhvert renner nedover sofafrynsene. Mange i publikum lot seg nok også smelte av denne flotte overraskelseskonserten.

 

IDLES, Vindfruen

Mens noen band ikke liker store bokstaver, bruker IDLES kun nettopp det. Det gjenspeiler den in-your-face-stilen de kjører. Som rockeband drar de inspirasjon fra punk- og hardcorescenen og krydrer det hele med nydelig Devonshire-dialekt. Sangeren Joe Talbot har en veldig røff stemme som brukes på full guffe. Hvordan han klarer å holde flere konserter i uka er litt mystisk. Han blir mer og mer pratsom, og det viser seg at Talbot har mye på hjertet denne onsdagen. Han er tydeligvis lei av situasjonen i hjemlandet, og mye av frustrasjonen og aggresjonen finner en ventil i form av musikken og liveprestasjonen. IDLES tar klare standpunkter når det gjelder rasisme, Brexit, feminisme og fascisme.

IDLES på Vindfruen. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Hvert medlem framstår veldig individuelt. Den ene gitaristen begynner konserten kun i underbuksa, særegne dansestiler ser vi fra alle scenekanter. De søker mye oppmerksomhet på hver sin måte, slik at det nesten blir fem forskjellige show samtidig. Likevel klarer de fem å høres ut som ett band. Alle oppsøker kontakt med tilskuerne, begge gitaristene forsvinner underveis ut blant publikum, det stagedives og prates mye. Som pauseinnslag mens bandet er gitaristløst får vi improviserte versjoner av “Raspberry Beret” og “Livin’ On A Prayer.” De er heftige i lydbilde og uttrykk med mye politisk agenda, men også en god porsjon humor.

 

The Cure, Amfiet

Til tross for noen regnskyer er det fortsatt lyst da The Cure inntar Amfiet. Robert Smith tar ting innover seg allerede før konserten kommer ordentlig i gang. Han runder hele den store hovedscenen og ser over Tøyenparken og de publikumsmassene som har møtt opp. The Cures åttende studioalbum, Disintegration, feirer 30-årsjubileum i år og det er også det albumet flest låter fra setlista er hentet fra. Følgelig begynner de også med de to første låtene fra nettopp dette albumet, “Plainsong” og “Pictures of You.” Fordelen med en spilletid på to timer og et kvarter, er at man ikke bare må spille en ren hitparade, men faktisk kan spille låter som er mer ukjente og fortjener å framføres.

The Cure var onsdagens store headliner. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Det er vanskelig å ikke kommentere imaget og utseendet på en The Cure konsert. Bandet er fortsatt poetiske og teatralske og det understrekes av lyssettingen og skjermbildene. Robert Smith fylte 60 tidligere i år, men har holdt på stilen gjennom alle år og det kan også sies for resten av bandet. Utseendemessig er det kun den relativt nyankomne gitaristen Reeves Gabrels (best kjent for sitt samarbeid med David Bowie), som har innsett hvor gamle de alle har blitt. Her er det ikke noe farget hår, og gråfargen på toppen og i skjegget får vise seg fritt. Bassist Simon Gallup er den eneste som stadig løper rundt på scenen som om han er på en annen konsert. Resten er rolig, nesten statisk og ofte emosjonelle med lukkede øynene. Smith virker fornøyd på sin introverte måte, av og til litt lur eller skjelmsk, og viser mye innlevelse i låtene.

Setlisten er veldig balansert og gir akkurat nok velkjente sanger gjennom hovedsettet for å holde på publikummet hele veien. Det er klart at ikke alle kan være blodfans og når man da skal spille den kanskje lengste konserten i Øyas historie og kanskje også den med flest publikummere, må man gi alle noe å relatere seg til. Musikkatalogen til The Cure klarer dette fint. Det er utrolig mye folk, det er stappet helt opp til teltet og det er god stemning under hitsene allerede tidlig i settet som “Never Enough” og “Just Like Heaven.”

Robert Smith, er det et smil vi ser? Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

De følger opp med det sterke første ekstranummeret “Lullaby” og det ser ut som Smith koser seg aller mest under ekstranumrene der han ikke spiller gitar, som på “Close To Me.” The Cure viser seg å være en velvalgt headliner der alle får litt av det de har håpet på. De innfrir med “Boys Don’t Cry” og “Friday I’m In Love” og overrasker med “39” og “From The Edge of The Deep Green Sea.” Det er godt å se at gamle rockeband klarer å dra både eldre og yngre på en konsert og skape et felleskap. På slutten ser Smith opprinnelig glad og rørt ut, og han tar seg god tid til å takke fansene. For en mann med over 40 års erfaring fra musikkbransjen er det faktisk litt rørende.

 

- Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den andretredje og siste dagen på Øya 2019.