Intervju med Frank Turner

Den engelske sangeren og låtskriveren Frank Turner ga i fjor ut sitt åttende studioalbum No Man’s Land. Han er kjent for å være ekstremt produktiv og hardtarbeidende, og nærmer seg 2500 spilte konserter siden han startet på sin solokarriere i 2005. 
Vi tok en prat med ham før han varmet opp for Dropkick Murphys i Oslo Spektrum.

Radio Rox: You’re on tour with Dropkick Murphys, and you’ve done that before. How is it to go back to being support? After all, you've had major tours and solo shows. 

Frank Turner: Sure, being support is kind of nice in a way, in the sense that we usually finish by 9 p.m. every day and I don’t have to worry too much about ticket sales and all of that kind of nonsense. But The Dropkicks are old friends of ours and they have done us favours in the past and it’s really fun. We’re playing to a lot more people than we would be playing to if these were headline shows. It’s good for me on that level and it’s just a nice atmosphere. The band and their crew are all really lovely people and old friends, so it’s a nice way to start the year.

RR: Does it feel like a homecoming?

FT: Yeah, a little bit, it’s definitely familiar territory.

RR: Do you prepare differently for a support act show than a headline show?

FT: There’s little changes. The way that we write a setlist is slightly different and in a way it’s a challenge that I really enjoy. You walk out on a stage and obviously at these shows there’s a fair few people who know who I am. The majority perhaps don’t, and I have an hour in which to make them care. It’s visibly satisfying in the sense that at the beginning you get a polite round of applause and hopefully by the end you get a big cheer, and you can see it visibly when the crowd starts moving. So yeah, it feels good.

RR: Do you still enjoy being support or is it a necessary thing you just have to do as a musician?

FT: I enjoy it, it’s nice to switch it up. If you just did one thing all the time then that would get boring. I always think that Paul McCartney must get bored of live shows because - and I say that with respect - everywhere he plays, he’s the headliner and there’s nine million people there. Whereas sometimes I do solo shows, sometimes support shows, sometimes headline shows, sometimes club shows, sometimes arena shows and just that difference all of the time really keeps me on my toes. 

RR: I wanted to talk a bit about your latest album, No Man’s Land. I think I’ve heard that you never wanted to do a concept album and then this happened?

FT: Haha, yeah, there’s an argument to be had if you were bored and had nothing else to talk about, about whether or not it strictly is a concept album, but I probably made some stupid flippant youthful comments in the past about how I wouldn’t do a concept record. It’s conceptual, I guess. It’s not one story told over 13 songs, but it’s got a theme, should we say?

RR: Yes, and I really enjoyed it because it has a very different approach from any other album I’ve actually heard. It draws in historical aspects, feminist aspects. Was that the starting point or was that something that happened while you started working on it?

FT: I think the starting point for me was just that in the past I’ve always written autobiographically and it struck me as an interesting thing to leave that behind for one record. And I love history and there’s a lot of great history folk songs, old traditional folk songs that tell historical stories, so I thought I’d have a go at writing that. My other directive came in as I wanted to tell stories that people, including myself, wouldn’t really know. I don’t really see the need to tell or retell a story that everybody knows. Those were my governing objectives at the beginning. I got about four or five songs into the project and realized that every song that I had written so far was about a female figure and that struck me as interesting. There is an obvious bit of politics to that, if you’re trying to tell stories that haven’t been told enough: “Oh, wow, what a surprise!” It’s not exactly groundbreaking, but it is interesting to me that it came out that way. So then, I decided to follow that, it struck me as an interesting idea, and I couldn’t think of anyone else who’d done it and I thought I’d give it a go. It’s important to say as well that, obviously, I recognize that I was straying into potentially controversial territory by doing it, and I did try hard to think about that and to not mishandle this subject matter. I spoke to my wife, my sisters and my mom about this a lot. And particularly my wife was great. There were one or two moments where she was like “Don’t say it like that” and I was like “Oh, really?” and she was like “Yeah, that’s a really male way of putting that.” Some of the songs are just third person reportage and some of them are second person, few of them are first person, which again is yet more challenging for some people, but in some of them, if I really wanted to emotionally inhabit the material that I was writing about that that was the best way to it. I’ll stand by all of it. I’m very proud of it. It also constitutes an experiment for me and a risk, and I’m glad I took it. Because there is nothing more boring than artists who repeat themselves.

RR: I would definitely agree on that and I felt it was an album, at that time, that someone had to do in a way. It was just about time?

FT: Definitely! The other thing are people who sort of said “Why is it you doing this?” and I can see that on some levels, but the opposers, first of all, I’m not aware of anybody else writing songs about Huda Sha'arawi right now. Secondly, I was always gonna make an eighth record. It could be about men from history, if you like, or more songs of me complaining about my personal life. But it just struck me as a better use of my time.

RR: Yes, I enjoyed it and I also enjoyed the podcast [Tales from No Man’s Land] you did. It was very educational and interesting. A lot of stories you could really get into much deeper than what a song normally would give you.

FT: Yeah, that was the thing, I knew that there had to be some kind of extra information with the record. Because if I was gonna write the songs in such a way that you could get all the information from just the song then they would be really simple and boring. But if they are complex, lyrical analogies and all the rest of it, you need to have a way of telling people what it is you’re talking about. I thought about having the longest liner notes in the world and that didn’t seem like a good idea. We did have some conversation with some TV people but that just took forever and was really annoying. Podcasting is cool, because it’s still kind of like the Wild West. No one really knows what the rules are. So I had a meeting with a podcast company and just pitched them my idea and they said “Okay!” That was literally it and I was “Oh, ok, cool.” We can start recording in two weeks and that never happens. That was really, really fun. If you’re gonna try tell a whole life story in three minutes, that obviously is what I’m trying to do on some levels, but it just seems that if you wanna get into the story properly and pay the people involved the respect that they are due, then you need to actually dig in some more.

RR: It’s twelve definitely historical women and there’s one song about your mom, which I thought was really sweet. Was that the plan all the way or did that come in addition to what you already had?

FT: It was an addition to it. The songs started coming and a lot of the time I don’t really have any control over what songs or what ideas arrive and I had it coming. It seemed like a nice way to finish the album. It’s obviously the odd one out in its way. I don’t know if you heard the podcast episode with my mom? She was surprisingly open in talking about what the song was about. Even when we were recording it, she surprised me with some of the things that she said. I’m grateful for that and it was emotional in its way, here and there. It was a cool song to put on that.

RR: Lost Evenings [Frank Turners egen festival] is coming up again. You’ve had it for three times?

FT: Yes, this will be number four coming up now.

RR: You started in London and then you had it in Boston, and now Berlin?

FT: Yes, the idea for the format was always that it would be mobile. You just need the right kind of room and then you’re away. It’s obviously a much harder thing to organize than that sentence made it sound. We did it in London. The first year was an experiment and nobody knew if it was gonna work or it was gonna be a shambles or a disaster or whatever. The first year was actually really great and we all kind of went “Wow!” So for the second year we decided to do it in the same place again just to kind of consolidate the lessons, because none of us had ever put on anything like that before. Just stuff like wristbands and ticketing - no one thought about it the first year until the beginning of the first day. Suddenly there was this huge panic: “We don’t have wristbands!” and somebody ran to this store and bought 4000 wristbands. There were lessons to learn. It was funny when we announced the third year in Boston, lots of people in London got really pissed off. Cause they were like “Why is it not in London and is it gonna be in London as well?!” I think all of us would die of heart attacks if we tried to do it twice in one year. The Boston one was the best one yet and this year we’re moving it again. I think people now understand that it is a thing that moves. We have plans for five, which will be in 2021. That’s lined up already, I can’t tell you more about it. But it’s really fun going to Berlin. I love Berlin.

RR: It’s my hometown!

FT: Fantastic! Do you know Treptow Arena?

RR: Yeah, I don’t want to be too negative…

FT: You know what, I’m gonna answer your point that you’re gonna make.

RR: It’s the sound.

FT: Yes! We’re taking care of that. We are effectively building another room inside the room for sonic and acoustic reasons. We’re not the first people to do it and I went to see some people do it and it sounded great! But obviously that’s something that I’m worried about, you know, I’m a musician. It does matter. I think it’s gonna be really really cool and I’m really really proud of the lineup. We have Henry fucking Rollins, that’s pretty cool. And Catfish [and The Bottlemen] is gonna be amazing, and KT Tunstall. It was also important to me to have some European bands there as well. I didn’t just want to show up and just have English bands and American bands, so I’m really happy we have Turbostaat, Fortuna Ehrenfeld and Tim Vantol, and there’s a whole bunch of others. We haven’t announced the second stage yet. It’s been really cool. It’s gonna be wild. One of the nice things is and this is obviously part of my long time plan, is that a lot of people in America didn’t get it when we were going to America until they came, because they hadn’t seen it before and a lot of people come if it’s your first time and you go “Alright, ok, I understand now.” So it’s cool, because lots of English people came to the American one and lots of English and American people come to the Berlin one. Hopefully, as we go around the world and show people what it is, then one by one, people in different regions will start following it.

RR: Have you already worked on your setlist for tonight? Or how far in advance are you doing that?

FT: The thing is that when we get into a tour, we tend to end up playing a reasonably similar setlist every night after the first sort of two or three shows. It’s a difficult thing for me, because on some levels you wanna write completely fresh every day, but some things work and some things don’t and some songs land with certain audiences and some don’t. We have a setlist ready for tonight, I might tweak one or two songs tonight because this is day four of the tour.

RR: Between the Dropkick tour now and Lost Evenings. What are your plans?

FT: Oh, I’m so busy! It’s ridiculous.

RR: Yes, because you are the most busy man in music.

FT: Well, I’m less busy than I used to be. I used to not live anywhere and part of the reason I go on tour all the time is because my friends would get tired of me sleeping in their sofas. I’m not even kidding. And then it was, I’d better go on tour again. But now, you know, I’m married, I have a house and the people in my band have kids, so we’re busy. We’re not as busy as we used to be but I have a solo tour in the UK, which will be fun, and we’re doing a Southern Hemisphere tour in april. We’re doing New Zealand, Australia, South America and South Africa. I’m not gonna sleep for an entire month, it’s gonna be awful, but I’m looking forward to it. I’ve never been to South America before, so I’m really looking forward to that!

RR: Coming back to being busy, you were actually awarded “Hardest Working Artist”-award [AIM Awards 2011], and you do blogs, podcasts, books. It’s a lot!

FT: The thing about that award is that it’s a slightly double edged sword and at the same award ceremony, it was the Independent Music Awards, I also got the “Best Live Act”-award and that made me happy. Because it would be possible to work really hard and not be any good, you know what I mean? Quantity does not equal quality, so to get a qualitative award as well was really a relief for me. I’m grateful for it, but I know other bands who work this hard, and I also know a lot people who work in less glamorous jobs. Who work their asses off, who don’t get awards and they deserve them more than I do. I enjoy my job, it’s not like it’s a pain in the ass for me to play shows.

RR: So even with the eighth album, you won’t retire and settle down?

FT: No, I’m working on album nine right now. Just some demos for album nine but they’re coming together.

Frankt Turner kommer tilbake til hovedstaden og spiller på Punk in Drublic i Oslo Spektrum 6. juni. Lost Evenings IV avholdes 21. til 24. mai i Berlin.

- Linda Holzerland

Coverbilde: fuckinclairphotos.

Half Moon Run bryter med Janteloven

Den kanadiske kvartetten Half Moon Run er tilbake! Med sitt tredje album A Blemish in the Great Light som kom i fjor var det på tide med et etterlengtet besøk i hovedstaden, og den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves. Som oppvarmer tok de med seg sin landsmann Tim Baker. En sympatisk kar med gitar og piano, som nok fikk seg en del nye fans denne kvelden. Hans nedtonete stil står i sterk kontrast til det som Half Moon Run har å by på, men kombinasjonen av de to gjorde dette til en fin helaften.

Er det lov å være så flink?

Half Moon Run på Rockefeller 21. februar 2020. Foto: Lisa Haugen Revheim.

Hvis du har hørt på platene til Half Moon Run og tenkt at de er flinke på storslagne arrangementer, med sanger bygd rundt ferdighetene sine og nydelige harmonier, lurte du kanskje også på hvordan de skal få til dette live på en scene? Svaret er at gutta i bandet vet så utrolig godt hva de driver med og behersker alle sine instrumenter - og det er det mange av i løpet av en konsert. De har to trommeslagere på stort sett alle sanger, men ikke nok med det så spiller begge ofte et annet instrument i tillegg og bidrar med vokal. Selv om de bare er fire medlemmer i bandet, er scenen på Rockefeller fylt med trommer, gitarer og keyboards. De får instrumentbytter til og med midt i en sang til å se lettvint ut, og scenearbeiderne har hendene fulle gjennom hele kvelden.

Half Moon Run er tilbake med sitt tredje album, A Blemish in the Great Light.

Vi kom litt ut av tellingen på hvor mange instrumenter de faktisk spilte, men i tillegg til fysiske instrumenter brukes også stemmene som et instrument, særlig under “New Truth,” som også kunne fungert som en New Order eller M83-sang. Generelt er det få band som leverer på så høyt nivå når det kommer til koring. Alle låter er flerstemte, men selv i en livesetting blir det homogent og harmonisk. Det er vanskelig å kategorisere bandet, de ser ut som et indieband fra 90-tallet, sjangermessig beveger de seg mellom folk à la Mumford & Sons eller Fleet Foxes og mer proginspirert flinkisrock. På et merkelig vis styrer de likevel unna mainstreamklisjeene og monotoni ved å skape en helt egen banddynamikk.

Søker perfeksjon

I Canada har man ikke hørt om Janteloven. Foto: Lisa Haugen Revheim.

Half Moon Run er såpass flinke at det nesten blir for perfekt. Man kan bli litt svimmel av all byttingen og bandet kan virke litt selvgode når de veksler mellom bass, piano og lapsteel-gitar på 5 minutter som om det er det mest normale å gjøre. Kjekkasene virker avslappet, men tar samtidig musikken seriøst. De to mer utagerende frontmennene Devon Portielje og Conner Molander er veldig klare for å spille på større scener enn dette. Sånn sett er det synd at det ikke er fullt på Rockefeller denne kvelden, samtidig er det kanskje siste gang de spiller for et så lite publikum siden ambisjonene er høye og det ikke mangler på talent. 

Fire favorittgutter

Det er en tydelig oppbygning i settet og første høydepunkt er den nyeste hiten “Favourite Boy” som kanskje er en av de mest poppa og syntha låtene de har. Den kommer overraskende tidlig, men sørger såklart for god stemning. Dette bare fortsetter fram til “Flesh and Blood,” så omorganiserer de seg på scenen - skal de virkelig sette en demper her? Ja, men på sin helt egen måte. “Sun Leads Me On” følger, der alle fire kommer til midten av scenen for å dele på mikrofon, og det er både søtt og sjarmerende. Publikumsfavoritter som “Call Me in the Afternoon” og “Full Circle” fra første skiva Dark Eyes får det til å koke greit med klapping og koring ikke bare fra scenen, men også blant tilskuerne.

"Sun Leads Me On" Foto: Lisa Haugen Revheim.

Å se Half Moon Run live er rett og slett imponerende. De har utvidet katalogen sin med en større produksjon enn sist på Parkteatret i 2016. Med åtte svære lyskastere som lyssetter musikken stilfullt, blir også sceneshowet enda mer avansert. Bandet og publikummet danser, drar på smilebåndet og ser ut til å kose seg like mye. Man kan ikke be om så mye mer enn det på en fredagskveld. 

Setlist - Half Moon Run på Rockefeller, 21. februar 2020

  1. 21 Gun Salute
  2. I Can't Figure Out What's Going On
  3. Then Again
  4. Unofferable
  5. Turn Your Love
  6. Natural Disaster
  7. Favourite Boy
  8. Narrow Margins
  9. Flesh and Blood
  10. Sun Leads Me On
  11. Need It
  12. Razorblade
  13. New Truth
  14. Call Me in the Afternoon
  15. Drug You
  16. She Wants to Know
  17. Jello on My Mind
  18. Fire Escape
  19. Full Circle

– Linda Holzerland

Her finner du flere konsertanmeldelser.

City and Colour på Sentrum Scene

Det er 6 år siden City and Colour sist var i Oslo. Da spilte han på Rockefeller med et helt band, noe som gir en annen dynamikk enn det vi får levert på Sentrum Scene. Siden 2005 har Dallas Green laget musikk under pseudonymet City and Colour og turnert med litt forskjellige musikere, mens han står for sangene, vokal og gitar. Kanadieren har jobbet med ulike prosjekter gjennom sin karriere. Tidlig på 2000-tallet var han mest aktiv i hardcorebandet Alexisonfire. I 2014 ga han ut et album med Pink under navnet You+Me som blant annet resulterte i låta “From a Closet in Norway (Oslo Blues).” Nå er det fullt fokus på solo-prosjektet igjen. 

The show must go on

Tidligere denne måneden la Green ut et innlegg på facebook der han forhalte om en tøff tid han har vært gjennom etter å ha mistet sin samarbeidspartner og venn Karl “Horse” Bareham. På grunn av det valgte han å spille alene på denne turnéen, heller enn å ta med seg hele bandet. Litt over klokka ni inntar han scenen med sin akustiske gitar foran et sittende publikum. Jeg er litt redd for at dette kan bli en tung og vemodig kveld. Sangene er ofte dystre, og handler om ensomhet, psykiske utfordringer og mentale problemer, men det er også et glimt av håp i alt mørket. Det viser seg raskt at han har selvironi på nettopp det når han åpner med å si “I’ll play quiet songs, I hope you’re all excited!”

City and Colour på Sentrum Scene, 18.02.2020

Han setter i gang med singelen fra fjorårets album A Pill for Loneliness, “Living in Lightning.” På neste låt sitter lyden og den følelsesladede stemmen akkurat der de skal. Til “What Makes a Man?” kommer Matt Kelly på scenen. Han er multiinstrumentalist og akkompagnerer resten av kvelden på både strenger og tangenter, men står litt på siden og tar ikke mye plass. Når det er såpass nedstrippet, er det faktisk mulig å høre tekstene og dette gir det fortjente rommet til stemmen til Green. Det er også stille i salen mens han stemmer gitaren sin og han ser ut til å være fornøyd. “The Girl” er fortsatt en publikumsfavoritt og sangen “Blood,” som han dedikerer til “Horse,” får stor applaus. 

Å bade i melankoli

Green introduserer “Waiting…” ved å si at sangen ikke er så negativ som mange tror. Det gjør han altså før han begynner å synge “A coma might feel better than this” - vi får ta hans ord for det. De ellers triste låtene pakkes inn i en veldig stemningsfull lyssetting, det er enkelt men stilig. Under coveren av Elliott Smiths låt “Twilight” faller brikkene plutselig på plass. Det er kanskje City and Colour som har tatt over stafettpinnen innenfor melankolsk og sårbar låtskriving etter Smiths altfor tidlige bortgang? Stilen og stemmen har noen åpenbare fellestrekk i alle fall. 

Dallas Green gikk for et diskutabelt klesvalg med hippiegenser og cowboyhatt

Innfrir forventningene

Uten band og de store variasjonene i låtoppbyggingen kan det bli en smule monotont, men stemmen og tekstene veier heldigvis opp for det. Publikummet viser at det går an å la en musiker gjøre jobben sin uten å forstyrre. Det er deilig stille, slik at lyden av en ambulanse som kjører forbi utenfor Sentrum Scene faktisk kan høres helt opp til scenen. Med en god halvpart av låter i setlisten hentet fra de to første skivene blir det publikumsfrieri til den gamle fansen, og det fungerer utmerket. Under “Comin’ Home” blir det til og med gåsehud, og da vet du at du har hatt en nydelig konsertopplevelse. 

City and Colour: Dallas Green og Matt Kelly

Setlist - City and Colour på Sentrum Scene, 18. februar 2020

  1. Living in Lightning
  2. Northern Wind
  3. Against the Grain
  4. What Makes a Man?
  5. Difficult Love
  6. Waiting...
  7. We Found Each Other in the Dark
  8. Body in a Box
  9. Friends
  10. Day Old Hate
  11. Young Lovers
  12. The Girl
  13. Twilight (Elliott Smith-cover)
  14. Me and the Moonlight
  15. Hello, I'm in Delaware
  16. Blood
  17. Comin' Home
  18. Sleeping Sickness
  19. Lay Me Down

– Linda Holzerland

Her finner du flere konsertanmeldelser.

Dette hører vi på nå

Februar er her og det er også ny musikk! Disse godbitene digger vi for tiden og de kan du høre på Radio Roxs A-liste de neste par ukene:

Alanis Morissette - “Reasons I Drink”

Kanadiske Alanis Morissette er tilbake! Det har gått hele 8 år siden hennes siste skive Havoc And Bright Lights, men nå gjør hun comeback. I mai ventes Such Pretty Forks In The Road, hennes totalt 9. album. “Reasons I Drink” er en liten teaser og det høres ut som om Morissette har en god del på hjertet. Vi gleder oss til resten av det nye albumet!

Nathaniel Rateliff - “And It’s Still Alright”

Nathaniel Rateliff tar en pause fra The Night Sweats og vender tilbake til den roligere singer-songwriter-stilen som han begynte med. “And It’s Still Alright” beviser at han behersker både rollen som frontmann i fullsatt band og som akustisk soloartist. Videoen som stort sett er holdt i svart-hvitt understreker melankolien i låta som passer så fint til en februardag.

Cold War Kids - “Dirt In My Eyes”

Bandet Cold War Kids avsluttet 2019 med sitt 7. studioalbum New Age Norms 1. Ikke nok med det slapp de altså “Dirt In My Eyes” i år. Stemmen til Nathan Willett er som alltid lett gjenkjennelig, men de nesten Bee Gee-aktige bakgrunnsstemmene er heller ikke å forakte og gir sangen en herlig groove. 

Kakkmaddafakka - “Baby”

Indiepoperne fra Bergen er tilbake med nytt materiale og mye energi! “Baby” aktiverer dansemusklene dine og sprer glede. Like solfylt og strålende er også videoen og den fikk oss til å drømme om og lengte etter sommeren allerede.

Maggie Rogers - “Love You For A Long Time”

Med “Love You For A Long Time” teaser Maggie Rogers sitt nye album som ventes litt senere i år. Etter at hun overbeviste selveste Pharrell Williams med sin sang “Alaska” og videoen ble spredd overalt, har det bare gått oppover for sangeren fra Maryland. Nå har hun ny musikk på gang og det er en deilig poplåt med fantastisk koring i bakgrunnen. 

Dropkick Murphys i Oslo Spektrum

Folkepunkheltene fra Boston, Massachusetts vendte tilbake igjen til Oslo Spektrum i går. Dropkick Murphys går tilbake til 1996, men slo for fullt gjennom i 2006 da låta “Shipping Up To Boston” ble brukt i Martin Scorseses Oscar-belønnede film The Departed. De har bygget en hardbarka fanskare gjennom årene og de ble ikke skuffet denne kvelden heller.

Jesse Ahern

Dropkick Murphys kommer sjeldent alene og har også denne gang med seg to oppvarmingsartister. Først ut er amerikanske Jesse Ahern som har vansker med å fylle den store Spektrum-scenen alene. Musikalsk havner han et sted mellom Bruce Springsteen og Chuck Ragan med sin mørke Whisky-røst, akustisk gitar og munnspill. Ahern prøver, men det er lite respons å hente. Det er vanskelig å få med seg publikummet på en mandag kveld, det er for tidlig og det er fortsatt relativt tomt i salen. Litt synd, for han virker som en trivelig fyr, men han hadde nok gjort seg bedre på John Dee eller Krøsset.

Frank Turner & The Sleeping Souls

En som er vant til store scener er Frank Turner og han tar den med storm. Med seg har han sitt faste backingband The Sleeping Souls og de har bestemt seg for at de skal varme opp publikummet. Han girer på fra første sekund og det kan nesten bli litt mye etter den myke starten. Heldigvis fyller Spektrum seg raskt nå, og folk lar seg sjarmere av den engelske låtskriveren og hans tøyseprat. Turner drar på alle registre, oppfordrer til allsang og klapping, lager moshpit, tar et bad i mengden, og inviterer en dame til dans. Er det noen som tar jobben som oppvarmer like seriøst som han? Nei, og det er vanskelig å ikke bli glad i Frank Turner. 

Dropkick Murphys

Så blir det mørkt i Spektrum. “Foggy Dew” kan høres over høytalerne og ølbegerne brukes som lys, noe som setter stemningen for resten av kvelden. Scenen har fått en ekstra etasje der en del av musikerne plasseres underveis. I tillegg er det effektfult bruk av skjermen i bakgrunnen til dels med sangtekstene på skjermen som gjør allsang enda mer publikumsvennlig. Her er det piqueskjorter og sixpence, sekkepipe og fløyte, trekkspill og banjo. Det tar ikke lang tid før hele salen er med på koring. 

Ken Casey og Al Barr deler på syngeansvaret og de kan bruke all sin tid til å kommunisere med og oppildne tilskuerne. De oppsøker stadig kontakt, løper fra den ene enden av scenen til den andre og deler ut high-fives og fistbumps. Bandet er kjent for sine energiske liveopptredener og det er takket være de to. Det er mye in-your-face-attitude, aggresjon og energi. Som de sier i sin låt “Blood”: “We don’t care about them, we care about you.” Publikummet skal kose seg og få seg en skikkelig fest. De lykkes med det - det hoppes i takt, øl flyr rundt omkring i salen og den stakkars scenearbeideren må stadig tørke vekk øl fra scenen.

Dropkick Murphys: Alle skal med!

Det er guttastemning, bandet oppfordrer til wall of death og folk er med på det: “I wanna be a rebel, I wanna smash shit up!” På siden av scenen er det en privat bursdagsfest og mens man tidligere på kvelden kjapt kvittet seg med en sceneinntrenger, hentes det under andre ekstranummer mange damer og etterhvert menn opp til scenen. Folkefesten avsluttes med den lovende “Until The Next Time.” Dropkick Murphys leverer et veldig proft show. Det fungerer i sin helhet og treffer målgruppa midt i hjertet, men er til tider kanskje litt for regissert og forutsigbart. Konserten er gjennomført og det er ikke rom for tilfeldigheter. Her får du akkurat det du har bestilt, og hvor ofte får du sett en fet trekkspillsolo?

- Linda Holzerland

Her finner du flere konsertanmeldelser.

Bokanbefalinger for gråe januardager

Er det litt lite som skjer på konsertfronten for tiden? Kjipt vær? Har du rundet Netflix? Heldigvis kommer vi med noen råd om et annet tidsfordriv! Vi gir deg 2 musikkbøker for kjedelige januardager. 

Pete Townshend - Who I Am

I 2012 kom Pete Townshend med sin etterlengtede selvbiografi. Han ville ikke overlate dette prosjektet til noen andre og skrev boka faktisk selv, noe som i det store og hele fungerer overraskende bra. Når det er sagt, så er det jo Townshend som har vært hjernen bak The Who og deres mangeårige låtskriver og kreative drivkraft. Han er ærlig og har mye på hjertet, så mye at boka måtte halveres fra sine opprinnelige 1000 sider før publisering. 

Særlig begynnelsen er en lettlest og interessant gjennomgang av hans oppvekst i en veldig musikalsk, men til tider kaotisk og uorganisert familie. Det er et tilnærmet historisk dokument om det å vokse opp i London i etterkrigstid. Han har alltid hatt en genuin interesse for musikk og forståelse for det som gjorde at han ble en pioner innenfor musikk. Townshend beskriver sine tekniske eksperimenter for å videreutvikle rockemusikk og ambisjonene han har, men som han ikke alltid får gjennomført. Et godt eksempel der er konseptet eller ideen bak det ganske så avanserte prosjekt “Lifehouse” som får mye plass i boka, men som aldri ble til. 

Han har valgt en nokså direkte stil og det kan bli litt merkelige når han henvender seg til leseren om at han håper at man koser seg med boka. Biografien taper seg litt når han prøver å forklare de mer filosofiske og religiøse tilnærmingene, særlig rundt hans åndelige mester Meher Baba. Noen ganger er det også en ubalanse mellom å advare eller reklamere for sex, drugs & rock’n’roll og litt i overkant med selvforsvar både for luksuslivet og ikke minst beskyldninger for barnepornografi. Det er derimot de små anekdotene, som da han stjal vindmøllebevegelsen fra Keith Richards eller at kampen mellom han og bassisten John Entwistle om å lage mest lyd på scenen resulterte i den i dag kjente og klassiske Marshall-stackforsterkeren, som gjør denne boka god. Hvis du er superfan av Townshend kan du også få Who I Am i lydbokversjon - lest av han selv fordelt på hele 15 cder.

Laura Jane Grace og Dan Ozzi - Tranny: Confessions of Punk Rock's Most Infamous Anarchist Sellout 

Frontfiguren i Against Me! hadde den mest dramatiske coming-out-historien det siste tiåret. Den kjente rockestjernen Tom Gabel avslørte i 2012 at han var transseksuell, og fra nå ville leve som Laura Jane Grace. Siden har hun banet veien for mer åpenhet og akseptanse for LGBT-folk i punkscenen verden over. Tranny tar utgangspunkt i dagboken som Grace har ført i mange år. Hun slet med sin kjønnsidentitet gjennom hele livet, med en soldat som far og alt av klisjeer det innebærer, fra stadig flytting til strenge familie- og kjønnsroller i heimen. På 80-tallet var dette en ukjent problemstilling, eller et ikke-problem, og det blir fort klart at mangelen på positive forbilder gjorde det nesten umulig for henne å finne seg selv. I dag er det en rolle hun kan fylle, og boka er med på å hjelpe saken. Hun legger ut om den lange og harde veien mot å komme ut, og den strevsomme og overraskende byråkratiske prosessen for kjønnsskifte. Kampen om å beholde kona og dattera er hjerteskjærende og utrolig ærlig. 

I tillegg presenteres utviklingen av bandet, fra enmannsprosjekt med akustisk gitar og hjemmelagde kassetter, til det bandet vi kjenner i dag. For å flykte fra kritikken, kjønnsproblemene og realiteten ble det noen heftige sex, drugs & rock’n’roll-eskapader. Den vanskelige balansen mellom ektefølt og -levd punk og kommersiell suksess og beskyldninger om sellout blir også problematisert. Det er i praksis umulig å leve opp til forventningene i punkscenen som ikke liker at man tjener penger på det man gjør, samtidig som de vil at et band holder på i årevis uten noe økonomisk utbytte eller å utvide fanskaren bort fra undergrunnen. Det er ikke lett å være punk. 

Hvor lenge kan man bære alene på en så stor hemmelighet som skygger over alt annet man gjør før man sprekker? Det handler om ensomhet, skam og angst. Hun er åpen om depresjon, dopmisbruk, selvmordstanker som egentlig har rot i et enkelt ønske om å være lykkelig som den man er. Tranny er trist, men også befriende, og historien til Laura Jane Grace er langt ifra ferdigskrevet med denne boka. 

- Linda Holzerland

Ukens film: Jojo Rabbit

Mot slutten av Andre verdenskrig møter vi Johannes “Jojo Rabbit” Betzler som ikke bare er medlem i Hitlerjugend men til og meg har fått seg en imaginær venn i Adolf Hitler. Jojos litt vanskelige familiesituasjon prøver han å kompensere for ved å søke venner og tilhørighet i Naziregimet. Hans klønete men snille vesen står i veien for en karriere og aksept blant medlemmene og ender med en selvskade som skiller han enda mer ut fra resten. I tillegg er moren hans i motstandsbevegelsen og skjuler en jødisk jente på loftet deres. Når den jødiske jenta viser seg å være et helt vanlig menneske og krigen går mot tap, står Jojo foran en rekke utfordringer og et verdensbilde som kan bli snudd på hodet.

Et skuespillerbukett av det sjeldne

Taika Waititi har klart å samle et ensemble som gjør filmen lettbeint samtidig som den klarer å gi den en tyngde. Waititi selv spiller Hitler, den eneste karakteren basert på en historisk person, men som et smart sjakktrekk kun finnes i hodet til Jojo. Waititis versjon av Hitler kan sammenlignes med Charlie Chaplins karakter i Diktatoren, flamboyant og stormannsgal, komisk og desperat. Hovedrollen blir spilt av 12-år gamle Roman Griffin Davis og han leverer en enorm skuespillerprestasjon i sin filmdebut. At Scarlett Johansson som moren til Jojo fikk en Oscarnominasjon som beste kvinnelige birolle, men ikke han, må vel nesten forklares med alderen. Ellers byr filmen blant annet på Rebel Wilson, Sam Rockwell og Stephen Merchant i roller som er såpass satt på spissen at de fremkaller latter bare av å se de i sine kostymer. 

Kan man tulle med Hitler?

Svaret her er kort og enkelt, ja. Filmen handler på ingen måte om Hitler eller nazister som så, men om medmenneskelighet og å overleve i et diktatur. Den historiske bakgrunnen gir publikummet et kollektivt utgangspunkt for å kunne leke med temaet. Filmen er til tider vanvittig morsom og henter deg desto heftigere inn når den plutselig blir veldig trist. Waititi viser at ikke alt er svart og hvitt eller bare godt og vondt eller at nazister kan være mer enn de slemme fiendene. Hvis man synes at dette er historieomskriving eller støtende trenger man kanskje en realitetssjekk og bør ikke se denne komedien - for først og fremst er det det den er. Jojo Rabbit har vel fått litt for mange kontroversielle omtaler for å bli årets film under Oscarutdelingen, men det er definitivt en film om Andre verdenskrig du ikke visste du trengte. 

En film utenom det vanlige

Det har vært et flust av krigsfilmer de siste par årene og det er få som klarer å skille seg ut. Jojo Rabbit gjør nettopp det og er et friskt pust i all gråheten og tristessen. Bruken av musikk i filmen er så velvalgt, ironisk og gjennomtenkt at det er en glede å høre på. Det er egentlig bare å håpe på at Waiti framover fokuserer på disse litt rare og småkleine filmene som denne eller What We Do In The Shadows. Det lages tross alt nok gjennomsnittlige superhelt- og krigsfilmer, men det finnes for få lyspunkter og originaler som kan måle seg med disse forholdsvis low-budget-filmene. 

- Linda Holzerland

Bilder: IMDb.

God Jul fra Radio Rox!

Nå er det ikke lenge til jul og litt ferie for de fleste. Vi takker for et fantastisk år med masse god musikk, kule konserter og opplevelser, og for at du velger å høre på akkurat oss!

Her på huset er vi veldig glade i jul og har pepret spillelistene med en julelåt i ny og ne. Men ikke fortvil, vi har håndplukket noen gamle klassikere som har nok gitar i seg for å kunne spilles på Radio Rox! I tillegg har vi dypdykket i noen nyere julelåter av noen av våre favorittartister og funnet noen godbiter som du kan kose deg med hvis du begynner å bli litt lei av “O helga natt.”

The Darkness - Christmas Time (Don't Let The Bells End) (2003)

Med The Darkness fikk glamrock et kort men intenst comeback tidlig på 2000-tallet. Barnekor, Justin Hawkins falsetto og den lett gjenkjennelige ironiske stilen til The Darkness gjør denne låta til en herlig avveksling i julestria. Om du synes at låta var deilig klisjefull, må du i alle fall sjekke ut videoen!

Julian Casablancas - I Wish It Was Christmas Today (2009)

Sangen tar utgangspunkt i en sketsj fra Saturday Night Live med Jimmy Fallon, Horatio Sanz, Chris Kattan og Tracy Morgan. Casablancas klarte å blande litt julebjeller med gitar i Strokes-stil. Det er godtgjort å bygge inn linjen “crazy ass world” i en så nydelig julelåt.

The Killers - Don't Shoot Me Santa (2007)

Er det et band som virkelig elsker jul så må det være The Killers. Helt siden 2006 har de gitt ut en ny julelåt nesten hvert år for veldedighetsorganisasjonen Product Red og fansen har ventet i spenning på hva de skal finne på gang etter gang. Vår favoritt er “Don’t Shoot Me Santa” som kommer med den kanskje særeste videoen i rekka der du ikke bare får stygge julegensere og hånddukker, men også den skumleste julenissen du har sett.

Gamle klassikere i ny forkledning

Noen julelåter har blitt skikkelige klassikere, og mens noen elsker å høre dem år etter år, kan andre bli nokså lei av disse. Heldigvis finnes det noen band der ute som har valgt å spille inn noen av disse schlagerne på nytt og sette sitt eget preg på dem.

Weezer - We Wish You A Merry Christmas (2008)

Amerikanske Weezer har gjort en ny versjon av denne tradisjonelle engelske julesangen. Den ble gitt ut sammen med fem andre klassikere på EP’en Christmas With Weezer. Låta er veldig kort men hvis du ikke kommer i julestemning av denne så vet ikke vi!

The Shins - Wonderful Christmastime (2012)

Paul McCartneys klassiker fra 1979 har blitt gjort om av indierockheltene i The Shins. Hvis du vil høre en enda mer jovial og glad versjon, så må du ikke lete lenger. Denne varianten finner du på samlealbumet Holidays Rule og her er det også en del andre coverlåter med blant annet Rufus Wainwright, Sharon Van Etten, The Civil Wars og The Head And The Heart.

Iggy Pop - "White Christmas" (2009)

Selveste Iggy Pop har prøvd seg på verdens mestselgende single “White Christmas” og det er en sann glede! Skrevet av Irving Berlin i 1942 og blant annet innspilt av Bing Crosby har dette blitt en av de mest ikoniske julelåtene gjennom tidene. Iggy Pop gir sangen en egen vri uten å ta fra den julestemningen.

Jimmy Eat World - Last Christmas (2001)

På deluxeversjonen til albumklassikeren Bleed American finner du denne nydelige versjonen av Whams “Last Christmas.” Den allerede melankolske undertonen i låta fanges av Jim Adkins og gjøres om mulig enda tristere. Gutta i Jimmy Eat World pleier faktisk å framføre sangen under konserter i desember!

My Chemical Romance - All I Want For Christmas Is You (2004)

Selv om My Chemical Romance kanskje ikke er et band vi spiller så mye av til vanlig, så har denne versjonen fortjent en plass her. Er du lei av Mariah Careys original, får du deg en emorockcover her som kan få deg til å både gråte og le samtidig.

Med dette ønsker vi alle våre lyttere en riktig god jul og godt nyttår!

Vår julegave til deg! (avsluttet)

Jula kommer tidlig i år og du kan glede deg til masse kule konserter i adventstiden - spandert av oss. Ingenting er bedre enn å glemme julestria, og det gjøres best i selskap med solid livemusikk. Nå har du sjansen til å ta med deg en du er glad i på en valgfri konsert.

Vi har funnet tre konserter som kan gjøre nedtellingen til julaften bedre enn noen andre julekalendere:

Madrugada: 17. desember på Sentrum Scene 

Madrugada er tilbake og sterkere enn noensinne! Tidligere i år imponerte de oss skikkelig på Piknik i Parken og nå kan du oppleve dem på intime Sentrum Scene. Da er det egentlig bare å håpe at Sivert Høyem har discokulejakka klar for å avslutte jubileumsåret med enda et smell.

Vil du se Madrugada på Sentrum Scene? Send oss en sms med kodeord ROX MADRUGADA til 2030.

Seigmen: 19. desember på Sentrum Scene

Tønsberg-gjengen har med seg en spesiell julegave til fansene sine: samtlige Seigmen-album reutgis på vinyl i år! Siden de har gått gjennom hele diskografien sin, kan man vente noen mer ukjente godbiter når de inntar Sentrum Scene rett før jul.

Kunne du tenkt deg på Seigmen på Sentrum Scene? Send oss en sms med kodeord ROX mellomrom SEIGMEN til 2030. 

BigBang: 21. desember på Sentrum Scene

BigBangs førjulskonsert i hovedstaden har blitt en av våre favorittradisjoner i advent. Med Glory Chord har de levert et av de beste norske albumene i år. Gjør deg klar for dans, svette og stagediving når BigBang ringer julen inn på en utsolgt Sentrum Scene.

Har du lyst til å se BigBang på Sentrum Scene? Send oss en sms med kodeord ROX mellomrom BIGBANG til 2030. 

Vanskelig å velge? Det er selvsagt helt lov å melde seg på alle tre konkurranser :)

NB! Konkurransen er nå avsluttet! Gratulerer til Einar Jordtveit, Marthe Løberg og Camilla Næristorp.

Kos deg med ny musikk!

Mens du teller ned til jul kan du ikke bare kose deg med noen gamle juleklassikere og noen kanskje litt mer moderne julelåter på din favorittkanal. Vi har også funnet noen nye godbiter som du finner på vår A-liste nå:

The Raconteurs - "Somedays (I Don’t Feel Like Trying)"

The Raconteurs kom tidligere i år med sitt kritikerroste tredje studioalbum Help Us Stranger. Det har gått hele 11 år mellom det nye albumet og Consolers of the Lonely, noe som kanskje ikke er så rart når man ser på aktivitetsnivået blant medlemmene. Desto herligere er det å se bandet gjenforent i kjent stil både musikalsk og visuelt.

Devon Gilfillian - "Unchained"

Når det er mørkt ute, er det godt å kunne holde seg inne og kose seg med litt soul. Enda bedre er det når nye soulstjerner faller fra himmelen og leverer låter som "Unchained." Gilfillian vokste opp i Philadelphia, men har senere gjort Nashville til sitt nye hjem og akkurat denne blandingen av R&B, hip-hop, rock, blues, og soul som strekker seg fra nord i USA til countryhovedstaden hører man faktisk i musikken hans.

The Avett Brothers - "Tell The Truth"

Brødrene Scott og Seth, samt resten av bandet The Avett Brothers slapp et nytt album i oktober: Closer Than Together. Med denne utgivelsen har de rundet 10 på antall studioalbum, litt av en bragd for et band som ble dannet i 2000. Hvis du ikke kan få nok av The Avett Brothers, bør du vurdere å legge sommerferien din til California neste år for å se musikalen basert på musikken til bandet. Swept Away har premiere på Berkeley Repertory Theatre i juni 2020.

The Lone Bellow - "Count On Me"

Brooklyn-trioen i The Lone Bellow har man kanskje ikke hørt så mye om i Norge, men de har gjort det ganske så bra i hjemlandet. Særlig i Country- og Americana-kretser regnes de som et av de beste bandene de siste par årene. Låta "Count On Me" gir deg en liten forsmak på albumet Half Moon Light som kan ventes i 2020.

Half Moon Run - "Favorite Boy"

Fra Half Moon Light til kanadiske Half Moon Run! En av våre hemmelige indierock-favoritter de siste årene er endelig tilbake med nytt materiale. De har overbevist med både albumene og liveopptredene sine, og vi gleder oss allerede til konserten på Rockefeller 21. februar.