Si din mening – bli med i vårt lytterpanel

Velkommen til registreringssiden for Radio Rox sitt lytterpanel!

Våre lytteres synspunkter og meninger er veldig viktige for oss og vi setter stor pris på at du tar deg til å fylle ut skjemaet under. Ved å delta i lytterpanelet kan du si hva du mener om redaksjonelt innhold, musikk og reklame på din favorittkanal.

Radio Rox samarbeider med selskapet RAM Norge i arbeidet med vårt lytterpanel. Vi setter personvern svært høyt. All informasjon du oppgir og alle svar som avgis på undersøkelser blir behandlet anonymt. Du kan selvfølgelig trekke deg fra panelet når du selv ønsker det.

Alle som svarer på Radio Rox RAM-undersøkelser opptjener poeng per besvarte undersøkelse. Poengene kan veksles inn i ulike premier som Flaxlodd, gavekort, donasjoner med mer.

Takk for at du hjelper oss å gjøre Radio Rox bedre!

Alle som melder seg på innen 31.12.2018 er med i trekningen av et universal presentkort på 1.000,-

 

Med vennlig hilsen,
Alle oss i Radio Rox


MGMT: En visuell raritet

Da amerikanske MGMT inntok et utsolgt Sentrum Scene på fredag, var det ikke bare fullstappet i salen, men også på scenen. Foruten gitarist og hovedvokalist Andrew VanWyngarden og keyboardist Ben Goldwasser består resten av bandet av bassist, trommis og en kappekledd multiinstrumentalist. Men her var det også brukt mye penger på sceneshowet, med søyler, planter, en svær videoskjerm og et avansert lysshow. På skjermen får vi i løpet av kvelden se grafikk og video av en ikke nødvendigvis helt forståelig blanding av blant annet masse blomster, en discokule, elg i Tron-landskap og en dame som røyker e-sigarett.

Estetisk briljanse, men mangel på sjarmtroll

Det ser veldig flott og kult ut, og i store deler av konserten får man mer følelse av et visuelt show enn en rockekonsert. De to hovedpersonene står nemlig bom stille og spiller og synger mesteparten av konserten, og ytrer knapt et ord til publikum. Midt i konserten spiller de Buzzcocks sin “Why Can’t I Touch It?” i en åpenbar hyllest til Pete Shelley som døde dagen før. Men det er ikke sikkert alle i publikum får med seg dette poenget, for bandet nevner nemlig ikke Shelley eller sangen med et ord.   

MGMT spilte på Sentrum Scene 7. desember 2018.

Det virker litt sjarmløst og uengasjerende med så stillestående musikere, men det er kanskje også et forsøk på å fremheve at de ikke er frontmenn som gir oss koreografi og dramaturgi, men heller kunstnere som lar musikken snakke for seg, Eventuelt er grunnen at de kjenner sine begrensninger og ikke prøver seg for mye på ting de ikke kan.

Hits og andre godbiter

Men det er også mulig å tilgi dem for dette, for ikke bare er lys, lyd og video veldig bra, selve musikken er faktisk gjennomgående strålende. På konsert drar de fordelen av å kunne luke vekk de mindre minneverdige albumsporene som fyller opp de fleste platene deres (unntaket er andreplata Congratulations), for å stå igjen med en meget sterk rekke med låter. Musikalsk blir det en flott blanding av vestkysts-poprock, 80-tallspop og indiesynth. Et av høydepunktene er den 12-minutter lange “Siberian Breaks” som blant annet har en magisk instrumental avslutning.

Publikum er mest med på hitsene fra den første plata, som “Time To Pretend” og “Electric Feel”, men stemningen er stigende i løpet av konserten. Og på de siste to låtene i hovedsettet får vi endelig litt action på scenen, dog i ganske begrenset form. På “Me And Michael”, den beste låta fra deres nyeste plate, og nummer-1-på- VG-lista-hiten “Kids” setter VanWyngarden fra seg gitaren og tar med seg mikrofonen ut på spasertur. Han går rundt på scenen i beste Ian Brown-stil og vifter litt med armene til publikum, og etterhvert får vi faktisk noen veldig enkle dansetrinn. Og selv om han ikke er spesielt flink til det, så hjelper dette endel på inntrykket av showet, og vi får en liten smak på hvor virkelig bra dette kunne blitt hvis bandet hadde hatt en flink frontmann.  

MGMTs Andrew VanWyngarden har lært å gå av Ian Brown.

Et kongerike for en badeand

MGMT med sin hellige badeand.

Man lurer litt på om keitetheten er ekte eller om det er et påtatt forsøk på å være sjarmerende. På det første ekstranummeret setter Goldwasser seg ned på gulvet og spiller på et miniflygel à la Schroeder i Peanuts, mens VanWyngarden sender en stor badeand rundt blant publikum, noe som også gir oss kveldens lengste interaksjon med publikum når Goldwasser forklarer at det er viktig at badeanda kommer tilbake til dem på slutten av sangen. Og etter å ha brukt opp hitsene i hovedsettet avslutter de konserten med tre ganske subtile og neddempede låter. Med andre ord en litt merkelig avslutning på konserten. Men det gjør også at man til slutt sitter igjen med et helhetsinntrykk om at dette ikke er et band man nødvendigvis blir så klok på, selv om de musikalsk sett står udiskutabelt fjellstøtt.

MGMT: Andrew VanWyngarden sittende på en fluesopp og Ben Goldwasser ved selvlysende miniflygel.
Setlist - MGMT på Sentrum Scene, 7. desember 2018
  1. The Youth
  2. When You Die
  3. Time To Pretend
  4. James
  5. Flash Delirium
  6. Weekend Wars
  7. Why Can’t I Touch It?
  8. Siberian Breaks
  9. Little Dark Age
  10. Hand It Over
  11. Electric Feel
  12. Me And Michael
  13. Kids
  14. When You’re Small
  15. The Handshake
  16. TSLAMP

 

- Vidar Mykkeltveit & Linda Holzerland

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Ikke fått billett til Ash? Vi kan hjelpe deg!

Power-trioen Ash besøker Parkteatret på onsdag, men konserten har vært utsolgt lenge. Vi har sikret oss 2 billetter som kan bli dine!

Ash spiller på Parkteatret 12. desember 2018

Ash ble dannet i 1992 og har sluppet plater og turnert med jevne mellomrom. I mai i år kom de nordirske indierockfavorittene med sitt 7. studioalbum Islands som de nå turnerer med og som du helt sikkert får høre noen godbiter fra på onsdag.

Har du lyst på to gjestelisteplasser til Ash på Parkteatret?

Send oss en sms med kodeord “ROX” og ditt navn til 2030 så er du med i trekingen (1kr per sms). Vinneren kontaktes på tirsdag.

Lykke til!


Vinn billetter til utsolgt MGMT-konsert! (avsluttet)

Brooklyn-duoen MGMT slapp tidligere i år sitt fjerde album Little Dark Age og på fredag skal de spille i Oslo.

MGMTs nye album Little Dark Age. Noen som ble inspirert av Munch?

Andrew VanWyngarden og Ben Goldwasser har holdt på siden 2002, men de har tatt seg god tid mellom albumene og liveopptredener. Det er 5 år siden MGMT var i hovedstaden sist, men nå kan du glede deg til både nytt materiale og gamle hits som “Kids” og “Time To Pretend”.

Har du lyst på to gjestelisteplasser til MGMT på Sentrum Scene?

Send oss en sms med kodeord “ROX” og ditt navn til 2030 så er du med i trekingen (1kr per sms). Vinneren kontaktes på fredag.

NB! Konkurransen er nå avsluttet. Gratulerer til Jens Torup Østby!


Visste du dette om de gamle juleklassikerne?

Desember og advent er rett rundt hjørnet og vi har plukket fram noen av de største klassikerne for å få deg i riktig stemning!

 

John & Yoko & The Plastic Ono Band - Happy X-Mas (War Is Over) (1971/1972)

Etter å ha reist rundt i verden i flere år for å promotere fred var en julesingle med antikrigsbudskap en naturlig fortsettelse på prosjektet for John Lennon og Yoko Ono. Lennon ble inspirert av at “Imagine” hadde blitt en stor hit, og skjønte at han måtte pakke inn de politiske budskapene sine “med litt honning”.

Melodien til versene ble muligens lånt fra den tradisjonell engelske balladen “Skewball” (sjekk f.eks. ut Peter, Paul & Mary sin versjon fra 1963 kalt “Stewball”), mens teksten var Lennons protest mot den pågående krigen i Vietnam. Sangen ble gitt ut i 1971 i USA litt for sent før jul til å bli en stor hit, men gjorde det mye bedre da den ble sluppet i Storbritannia julen etter, og har senere blitt en av de største juleklassikerne som er spilt, gjenutgitt og covret utallige ganger siden.

 

Paul McCartney - Wonderful Christmastime (1979)

En sammenligning av de to Beatlenes julesanger ser ut til å støtte opp under inntrykket mange har av John som den rebelske og politiske kunstneren, og Paul som den koselige og trivielle låtsmeden. Det man kanskje ikke tenker på er at låta er blant McCartneys mer eksperimentelle innspillinger.

Han spilte inn låta helt alene i hjemmestudioet, sammen med materialet som året etter ble utgitt som McCartney II. Denne plata var hans solocomeback etter at han brukte det meste av 70-tallet på bandet Wings. Materialet til singelen og albumet ble i stor del spilt inn med relativt tidlig bruk av synthesizere og trommemaskiner, og inspirasjon fra new wave. Etter at hans musikk på 90-tallet hadde størst påvirkning på den Beatles-inspirerte britpopen, oppnådde McCartney II-innspillingene kultstatus ut på 2000-tallet og har etter min mening hatt ganske åpenbar påvirkning på indie-elektronikaband som Hot Chip og Animal Collective.

 

Wham! - Last Christmas (1984)

Som mange andre julesanger ble “Last Christmas” skrevet og spilt inn midt på sommeren. George Michael skrev sangen mens han og Andrew Ridgley var på besøk hos Michaels foreldre. Han hadde etter middag sneket seg opp på gutterommet i en times tid, og kom ned med ferdig intro og refreng. Kanskje var det kommersiell teft som gjorde at han fikk inspirasjon til å skrive en julesang på sommeren, slik at han (ja, George Michael spilte, sang og produserte alt på denne helt alene) rakk å spille inn låta i august og gi den ut tidlig i desember.

Til tross for den lystige melodien og juletemaet, har sangen (i likhet med flere av sangene på denne lista) en ganske trist tekst, og låta fikk en annen trist konnotasjon da George Michael døde på første juledag for to år siden.

“Last Christmas” er forresten den mest solgte singelen i Storbritannia noensinne som aldri var nummer 1 på hitlistene. Grunnen er sangen i neste avsnitt.

 

Band Aid - Do They Know It’s Christmas (1984)

Historien bak denne sangen burde være velkjent for de fleste. Om Boomtown Rats-sjef Bob Geldof som ble så forferdet over en TV-reportasje om sultkatastrofen i Etiopia at han skrev en sang med Ultravox-vokalist Midge Ure og fikk med seg stort sett alt som kunne krype og gå av britiske og irske popstjerner med på innspillingen. Idéen kulminerte med Live Aid året etter og skapte mye inntekter til formålet og enorm oppmerksomhet om forholdene i Etiopia.

Rent bortsett fra at den har ordet “jul” i tittelen, julebjeller i lydmiksen, juletre på coveret og at den var nummer 1 på listene før jul i 1984, tenker man kanskje at tematikken rokker litt med definisjonen på hva som egentlig er en julesang. Men når den fortsatt blir spilt hver adventstid får man håpe at det ikke bare er fordi det er en fin sang, men også at julen burde være en tid der vi også tenker på alle som ikke har det like bra som oss selv.

Singelen var den mest solgte i Storbritannia frem til Elton Johns Diana-hyllest i 1997. Sangen fikk også en totalt glemt oppfølger med svært færre superstjerner i 1989, en ganske kul og stjernefylt oppdatering i 2004, og en litt trist foreløpig siste runde i 2014.

 

Chris Rea - Driving Home For Christmas (1986/88)

Denne sangen er nå en klassiker, men hadde en trang start gjennom hele ti år før den ble en hit. Chris Rea skrev sangen allerede i 1978 da han var mellom platekontrakter og ikke hadde råd til å ta toget hjem fra London til Middlesbrough. Da ble det biltur med kona og inspirasjonen kom når han i snøværet så alle de andre som også sto i kø for å komme seg hjem. Han fikk aldri gitt den til Van Morrison, som han først hadde tenkt, og spilte den ikke inn før i 1986 som en b-side til en bortglemt single. Men den ble gitt ut på single i Europa, og i 1988 spilte han den inn på nytt i den versjonen vi kjenner i dag.

 

The Pogues & Kirsty MacColl - Fairytale Of New York (1987)

Er det verdens fineste julesang eller har den etterhvert blitt spilt ihjel? Det er vanskelig å si, men det fine med julesanger er at man som regel får elleve måneders pause fra låta hvert år, så når “Fairytale Of New York” dukker opp i desember igjen hvert år er det vanskelig å unngå å komme i god julestemning.

Sangen er en vakker melodi skrevet av banjospiller og multiinstrumentalist Jem Finer, med en litt mørkere tekst signert vokalist Shane MacGowan. De prøvde i hele to år å komme opp med en passende kombinasjon før de endte opp med den nåværende teksten om mannen som sitter i fyllearresten på juledagen og tenker tilbake på forholdet til sangens duettpartner. Tittelen ble tatt fra J. P. Donleavys roman med samme navn fra 1973.

The Pogues forsøkt å spille inn låta flere ganger, med Elvis Costello som produsent og bassist Cait O’Riordan som duettpartner. Etter bytte av plateselskap og produsent fikk de endelig begynt på sangen igjen under innspillingen av deres tredje plate. Men da hadde O’Riordan sluttet i bandet og de trengte en ny kvinnelig vokalist. Mens de lette etter en ny duettpartner tok den nye produsenten Steve Lillywhite med seg innspillingen hjem til sin kone Kirsty MacColl. MacColl var selv en original artist og en glimrende låtskriver, men hadde da pause i sin karriere på grunn av liten kommersiell suksess. Hun sang det som skulle være en hjelpevokal på innspillingen, men når resten av bandet fikk høre det ble de så fornøyd at de beholdt henne som sangens vokalist.

Singelen ble endelig utgitt før jul 1987, og selv om den aldri ble nummer 1 i Storbritannia (den ble hindret av Pet Shop Boys “Always On My Mind”) har det senere blitt en av de virkelig store moderne juleklassikerne. Låta ga også Kirsty MacColl sin karriere det løftet hun fortjente, noe som resulterte i mange flotte album før hun tragisk døde i en båtulykke i 2000.

- Vidar Mykkeltveit


Solid solokonsert med Grant-Lee Phillips

Grant-Lee Phillips, John Dee ,14. november 2018

Med et jovialt "Hello!" inntar Grant-Lee Phillips den lille scenen, og allerede med det har han endret på forventningene om at kveldens solokonsert skulle bli en neddempet og innadvendt affære.

Grant-Lee Phillips på John Dee, 15. november 2018.

Gjennom fire glimrende plater med bandet Grant Lee Buffalo på 90-tallet og ni påfølgende soloalbum har han gitt oss drømmende og stemningsfull gitarbasert poprock i 25 år. Musikalsk kan man kanskje si han står for en slags versjon av det Gram Parsons kalte "Cosmic American Music," filtrert gjennom 80-tallets alternativ- og folkrock. Som med mange andre alternative rockeband fra samme periode kom de kommersielle høydepunktene tidlig og midt på 90-tallet. Og mens hans solokarriere har vært mindre profilert, har han alltid vært produktiv og kritikerrost. Uvanlig nok inneholder hans diskografi rett og slett ingen dårlige plater.

Godt humør

Phillips nyeste plate Widdershins fra tidligere i år er ikke noe unntak, og han begynner konserten med en liten rekke av sanger fra den. Det er en virkelig solokonsert der han helt alene står oppreist gjennom hele konserten og stemmen hans kun er akkompagnert av hans akustiske gitarspill. John Dee er fullt, men uheldigvis er det overraskende mange blant det modne publikummet som ikke skjønner at de ikke kan snakke til hverandre med utestemme på en akustisk solokonsert.

En blid Grant-Lee Phillips som stemmer gitaren sin og småprater med publikummet.

Han har blitt 55 år, men ser likevel ganske lik ut som han alltid har gjort, med sine runde kinn og litt rufsete hår. Men i motsetning til den litt innadvendte og drømmende musikalske stilen han har gjort sin egen, viser han seg altså som en riktig blid og hyggelig fyr. Han er både utadvendt og selvsikker, og småpludrer med publikum med sin dype Springsteenske stemme mellom låtene. Det virker rett og slett som at han er i spesielt godt humør denne kvelden, og han gir publikum et generøst sett der alle bortsett fra én av soloplatene hans er representert.

Bøffellykke

De fremmøtte, der de fleste er gamle nok til å ha fulgt han siden fra tiden med Grant Lee Buffalo, får etter hvert også servert en god bolk med låter fra gamlebandet. Phillips mangler ikke innsikt i at mange vil høre disse låtene. "La oss ta en fra da vi først kom sammen, som den første daten," sier han før "Mighty Joe Moon," tittelsporet fra det klassiske 1994-albumet. Han parkerer en liten stund på 90-tallet og gir oss blant annet deres nest største hit "Mockingbirds," og den nydelige "Happiness" som han beskriver som sin mest deprimerende låt, og spøker med at det alltid passer best å spille den når konsertstemningen er på topp.

Grant-Lee Phillips på John Dee.

Etter oppfordring fra en jente på første rad spiller han "Humankind" fra den første ordentlige soloplata Mobilize, selv om han påpeker at han ikke er sikker på at han faktisk fortsatt kan sangen. Heldigvis går det bra, bortsett fra at han etterpå må beklage at han ikke husket det siste verset. Konserten er ellers en effektiv og proff oppvisning av hans solide låtmateriale i akustiske omarrangerte versjoner.

Gledelig gjenhør

Han avslutter hovedsettet med sin mest kjente låt, "Fuzzy," Grant Lee Buffalos debutsingle som ble en vaskekte MTV-hit. Og i motsetning til da han tidligere på kvelden spilte "Mockingbirds," tar han ut alt og synger opp til de aller høyeste tonene i låta. Det er et klart høydepunkt og et gledelig gjenhør for den største fansen på de første radene. Phillips er nå blitt så svett og ser så sliten ut at det virker som han mener det når han takker for seg.

Men etter en minimal pause kommer han heldigvis tilbake og spiller fire låter til. Blant annet får vi hans versjon av The Church sin udødelige "Under The Milky Way" som passer perfekt inn i Phillips drømmende og romantiske univers. Han avslutter med enda en låt fra sin siste plate, før han sier "takk" på norsk mange ganger og vinker farvel til publikum nesten mer entusiastisk enn publikum selv. Det er en passende slutt på et solid solosett, fra en både sympatisk og talentfull artist.

 

Setlist - Grant-Lee Phillips på John Dee, 14. november 2018
  1.   The Wilderness
  2.   Something’s Gotta Give
  3.   Unruly Mobs
  4.   Miss Betsy
  5.   St. Expedite
  6.   Lily-A-Passion
  7.   Mighty Joe Moon
  8.   Honey Don’t Think
  9.   Jupiter And Teardrop
  10.  Happiness
  11.  Mockingbirds
  12.  San Andreas Fault
  13.  Humankind
  14.  See America
  15.  The Hook
  16.  Loaded Gun
  17.  Far End Of The Night
  18.  Killing A Dead Man
  19.  Fuzzy
  20.  Under The Milky Way (The Church cover)
  21.  Smoke And Sparks
  22.  It Ain’t The Same Old Cold War Harry
  23.  Walk In Circles

 

- Vidar Mykkeltveit

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.

 


Courtney Barnett på Rockefeller

Den australske indierocksensasjonen Courtney Barnett er tilbake med sitt andre album og spilte sin første innendørs konsert i hovedstaden på mandag. Hun er tilbake i Oslo etter hennes Øya-opptreden for tre år siden. Tilbake i 2015 virket hennes slackerstil forfriskende og på en måte nytt. Denne gangen ble det til en stødig konsert uten store overraskelser.

Det enkle er ofte det beste

Courtney Barnett skapte litt tidlig julestemning med scenedekorasjonen.

Barnett leverer en god blanding av sine to album, samt noen godbiter fra The Double EP: A Sea of Split Peas fra 2013. Med seg har hun et klassisk bandoppsett bestående av trommis, bassist, og en dame som bytter litt mellom keyboard og gitar. Barnett synger, spiller gitar og hun koser seg med det. Det er ikke noe mer sceneshow, alt holdes enkelt. Hun sier heller ikke så mye, og virker litt sjenert og tilbakeholden. Barnett introduserer hovedsakelig låtene og bandet. I samsvar med resten av konserten går hun stilrent i svart bukse og hvit t-skjorte, enkelt og greit.

Rockens Pippi Langstrømpe?

Courtney Barnett og bandet.

Barnett gjør akkurat som hun vil og hun virker alltid litt rampete. Hun er venstrehendt og spiller el-gitar uten plekter. Det er nok ikke så mange andre som ville satset på å puste liv i den gode, gamle grunge-sjangeren for tiden, men hun gjør det med glans og uten å virke altfor nostalgisk. Låtene hennes er artige fortellinger og preges av mye tekst, som ofte er både kritisk og ironisk. Når disse fremføres uten synlige emosjoner og reaksjoner, blir det bare desto morsommere. Knut Nærum burde elske Courtney Barnett.

Solid prestasjon

Konserten begynner med “Hopefulessness”, åpningslåta fra den nyeste plata Tell Me How You Really Feel, som hun nesten spiller i sin helhet og i rekkefølge. Det er en ganske rolig start i det hun synger og spiller alene. Bandet joiner henne etter hvert inn i sangen, og så er vi i gang. Det hele blir fort mye mer rocka og under “I'm Not Your Mother, I'm Not Your Bitch” skriker Barnett av full hals, og allerede under “Small Poppies” høres det ut som hun skal miste stemmen. I de rolige partiene til “Depreston” hører man endelig publikummet synge med, og på “Are You Looking After Yourself?” korer hele bandet.

Courtney Barnett på Rockefeller 5. november 2018.

Det er en tydelig oppbygning og det blir god stemning under publikumsfavorittene “Elevator Operator” og “Charity.” Hun avslutter hovedsettet med “Nobody Really Cares If You Don't Go To The Party” - en av de klart beste låtene fra debutalbumet Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit fra 2015. Det første ekstranummeret tar hun helt alene og det er rett og slett en nydelig versjon av Gillian Welchs “Everything Is Free.” Konserten avsluttes med hiten “Pedestrian At Best.”

Courtney Barnett fremfører "Everything Is Free" av Gillian Welch.

Give me all your money, and I'll make some origami, honey

Vi fikk riktignok ikke noe origami for pengene, men en god og rund konsert. Det var positivt overraskende å se så mange menn til å være en konsert med en kvinnelig artist; musikken overbeviser tydeligvis uansett. Mens Barnett drev med gitarfest ble det en fortsatt rolig kveld med hodenikking og taktdansing med høyrefoten blant publikummet. Låtene hennes er kanskje ikke dansbare og allsangvennlig nok for å skape hæla-i-taket-stemning, men det er nå sånn hun er. Litt synd kanskje at hun heller ikke valgte å spille noen låter fra Lotta Sea Lice - plata hun skrev med Kurt Vile, som spilte tidligere i høst på samme sted.

Setlist - Courtney Barnett på Rockefeller, 6. november 2018

  1. Hopefulessness
  2. City Looks Pretty
  3. Avant Gardener
  4. Need A Little Time
  5. Nameless, Faceless
  6. I'm Not Your Mother, I'm Not Your Bitch
  7. Crippling Self-Doubt And A General Lack  Of Confidence
  8. Small Poppies
  9. Small Talk
  10. Debbie Downer
  11. Walkin' On Eggshells
  12. Depreston
  13. Are You Looking After Yourself?
  14. Elevator Operator
  15. History Eraser
  16. Lance Jr
  17. Charity
  18. Nobody Really Cares If You Don't Go To The Party
  19. Everything Is Free (Gillian Welch cover)
  20. Pedestrian At Best

 

- Linda Holzerland

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Energisk jubileum med The Posies

The Posies, John Dee, 4.november 2018

Det ble høylytt jubileum på John Dee søndag kveld da Jon Auer og Ken Stringfellow feiret 30 år med sitt band The Posies. De to møttes i Seattle på slutten av 80-tallet og dannet etter hvert bandet som ga grunnlaget for en karriere der de gjennom tre tiår har gått fra undergrunnsfenomen til kommersiell suksess, utskiftninger av de andre bandmedlemmene, oppløsning, solokarrierer, gjenforeninger og nå kultstatus i poprock-miljøet.

Trippelt jubileum

De feirer også 25-års jubileum for sin mest kjente plate Frosting On The Beater, og på denne turneen har de fått med seg Mike Musburger og Dave Fox som spilte på dette albumet. Men hadde det ikke vært for at det blir påpekt at det to andre bandmedlemmene er med, hadde man knapt lagt merke til dem. For dette er helt og holdent Auer og Stringfellow sitt show. Som en rockens Knoll og Tott utgjør de et uforlignelig radarpar som lager standup mellom låtene med mye insidevitser og stikk til hverandre, og til tider er det som de fullfører hverandres setninger. Dette vennskapet er åpenbart også basert på et tett musikalsk partnerskap, der de alltid har vendt tilbake til hverandre og holdt liv i The Posies gjennom 30 år.

The Posies på John Dee.

Begge synger og spiller gitar, og allerede på innledende «Dream All Day» fra jubileumsplata hopper de rundt som om de fortsatt var 20 år gamle og ikke 49 og 50 (Stringfellow rundet det halve århundret denne uken og fikk mot slutten av konserten bursdagssang fra Auer og publikum). Svetten renner på begge fra første låt, og etter en liten pause for å fikse forsterkeren til Stringfellow som ikke vil samarbeide, fortsetter konserten i samme tempo på både låtene og den dynamiske duoen på topp. Spesielt energisk er Stringfellow som splitthopper som en ung Jahn Teigen og harker opp litervis av spytt som havner på scenegulvet. I begynnelsen og slutten av konserten er volumet fra scenen høyt og øreproppene til undertegnede får virkelig kjørt seg.

The Posies på bursdagsbesøk hos Radio Rox: Ken Stringfellow og Jon Auer med vår reporter Sondre.

Det er lite stjernenykker å ane, gutta gjør soundchecken selv, og har ingen som kommer med nystemt gitar til dem etter hver låt. De spiller på de to samme SG-gitarene gjennom hele konserten, og når Auer ryker en streng i «Everybody Is A Fucking Liar» lar han det være en del av showet å svinge rundt på strengen resten av konserten. Sammen med forsterkerproblemene gir kanskje ikke dette den beste lyden, men bandet kompenserer såpass med å gi fullt energi og trøkk at det er mulig å tilgi dem for det.

Musikalsk harmoni

Over halvparten av settet består av rocka låter fra nevnte Frosting On The Beater og oppfølgeren Amazing Disgrace, og når melodiene og harmoniene på deres beste låter sitter, tar man seg i lure på hvorfor bandet aldri ble mer populære eller hadde noen større hits. Midtveis i konserten roes det litt ned, blant annet med to låter fra 2010-plata Blood/Candy med vokalhjelp av Anne-Lise Frøkedal fra I Was A King (som også gjorde jobben som oppvarmere). På den ene låta spiller Stringfellow piano, etter at han først ikke helt overraskende har måttet tørke ren pianokrakken («Someone has spit on my stool!»). De hedrer også et av deres store forbilder Big Star (et band som i sin senere inkarnasjon på 90- og 2000-tallet inkluderte Auer og Stringfellow) med coverversjoner av Chris Bells «I Am The Cosmos» og den avsluttende «September Gurls».

The Posies med Anne-Lise Frøkedal fra I Was A King.

Men kveldens utvilsomme høydepunkt kommer når de tar den helt ned, både musikalsk og bokstavelig talt. Auer og Stringfellow trosser barrikadene og klatrer ned fra scenen for å stå midt blant publikum og spille «You Avoid Parties» fra den mer akustiske andreplata Dear 23. Vokalen tar de uten mikrofon, men publikum er musestille så alle får høre den nydelige låta med de fantastiske vokalharmoniene.

The Posies tar et bad i mengden.

To gode venner

Det blir også tid til en del tull mellom låtene mens de stemmer gitarene, blant annet en del anslag av «Sweet Home Alabama», og noen delvis uforståelige vitser om Bob Ross og Jarlsberg. «We’ve been on tour too fucking long», beklager Auer til publikummet når vitsene blir for flaue og interne. Men sånn er det å være på konsert med The Posies, man vet aldri hva som kommer til å skje, og det trofaste publikummet som nok stort sett består av hengivne fans koser seg uansett.

«Hey, Ken, spill litt Lynyrd Skynyrd.» The Posies koste seg på John Dee.

Til slutt blir kvelden kanskje best oppsummert av teksten på det ene ekstranummeret. Selv om låta er en av de første de spilte inn sammen og ga ut på kassett sammen i 1988, høres det ut som de synger om en av de senere gjenforeningene deres. «Here we are, only been a couple of years, maybe longer». Det sentrale med The Posies er Auer og Stringfellow sitt vennskap som gjør at de alltid kommer sammen igjen, og fortsatt kan gi fansen i Oslo en kveld som dette etter 30 år. For som de sier, «I may hate you sometimes… but I’ll always love you».

Setliste - The Posies på John Dee, 4. november 2018

1. Dream All Day
2. Any Other Way
3. Daily Mutilation
4. Please Return It
5. Definite Door
6. Love Letter Boxes
7. World
8. You Avoid Parties
9. Throwaway
10. You’re The Beautiful One
11. I Am The Cosmos
12. License To Hide
13. The Glitter Prize
14. Everybody Is A Fucking Liar
15. Flavour Of The Month
16. Solar Sister

17. I May Hate You Sometimes
18. Precious Moments
19. Grant Hart
20. September Gurls

 

- Vidar Mykkeltveit

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Leon Bridges seiler skuta selvsikkert hjem

Et utsolgt Rockefeller ventet i spenning på soulstjerneskuddet fra Texas, Leon Bridges, som vendte tilbake til Oslo med sitt andre album Good Thing i bagasjen. Allerede med oppvarmingen av Amber Mark ble standarden satt for kvelden: en tidsreise til 90-tallets soul og R’n’B.

Et sted mellom Sam Cooke og Usher

Leon Bridges har skiftet stil

Mens halve Oslo gikk rundt i Halloweenkostymer denne lørdagen, valgte Bridges et merkelig par stygge skinnbukser som han selv måtte kommentere. Dressen er lagt på hylla for godt og det er også 60-tallet. Det var mye spenning og spekulasjoner knyttet til oppfølgeren til Coming Home som kjentes som et album fra en annen tid. Årets utgivelse har et mye mer moderne sound med en blanding av disco, funk og R’n’B, men det viser også en naturlig utvikling i henhold til musikkhistorien og Bridges selv som har vokst opp på 90-tallet. Hans tilstedeværelse på scenen med dansing og engasjering av publikum minner om en ung Usher; han virker trygg på seg selv og stemmen hans sitter som den skal.

Ny vri på gamle låter

Ved siden av mye dansing, har han et band bestående av syv musikere som fyller scenen. Med seg har han også en dame og en mann som fungerer som kor og som i tillegg er aktive på ymse instrumenter. Allerede under den andre låta, “Bad Bad News,” får vi en utvidet instrumental del som det blir en hel haug av denne kvelden. Han har tydeligvis blitt glad i jamsessions og endrer på stilen på en del av låtene. På “You Don’t Know” forlenges refrenget der de to backingsangere får litt mer plass og under “Brown Skin Girl” sklir sangen mer ut i funk-stilen enn på albumversjonen. For låta “Georgia To Texas” hentes det fram en saksofon og akustisk bass, noe som gir både visuell og musikalsk variasjon på scenen.

En romantiker som begynner å bli voksen

Han åpner en kort romantisk seanse og viser selvironi når han innleder “Coming Home” ved å vie sangen til alle damene som dro med seg kjærestene sine på konserten. Bridges får mye respons fra publikummet både på det han sier, men også selve musikken. Singlen “Beyond” utløser stor innlevelse blant publikum når han synger “I'm scared to death that she might be it. That the love is real, that the shoe might fit. She might just be my everything and beyond.” Han er egentlig en følsom romantiker som skriver låter til moren sin “Lisa Sawyer” og litt naive feelgood kjærlighetssanger som “Smooth Sailin.’” Samtidig overrasker han med den ganske åpne sensuelle og seksuelle låta “Mrs.” som fører til nesten hysterisk fnising i begynnelsen.

Leon Bridges på Rockefeller, 27. oktober 2018

Å oppfinne seg selv på nytt

Han tar overraskende tydelig avstand fra det første albumet Coming Home, ikke bare utseendemessig, men også musikalsk i det han velger å skru opp tempoet på nesten alle låtene fra 2015-skiva. Det hele er lekent, men for de blant publikummet som hadde håpet på en hyllest til 60-tallet ble nok dette litt av en nedtur. For alle som ikke fikk med seg Oslo-konserten i 2016 så har denne sjansen virkelig passert. “We hope to give you your money’s worth” roper han ut underveis og det gjøres med et gjennomtenkt og gjennomført sett og show. Da er det godt å se at profesjonaliteten får seg et lite men faktisk sympatisk knekk når de må begynne om igjen på “Hold On” og et smil sprer seg blant bandet.

Leon Bridges framfører "Rivers" på Rockefeller

I tillegg til sistnevnte sang, får vi også “Ana” - begge låter som ikke er med på noen av albumene. Disse er veldig uptempo og funky som gjør det lett å få med seg folk, selv om de fleste ikke har hørt dem før. Bridges har bestemt seg for at det skal bli fest, særlig før pausen med hiten “Smooth Sailin’” som følges opp av “Flowers.” Under første ekstranummer “River” griper han selv til gitaren og har kun med seg kordama og keyboardisten, før festen avsluttes med “Mississippi Kisses” fra Deluxe-versjonen av Coming Home. Leon Bridges beveger seg musikalsk åpenbart mot nåtiden og det blir spennende å se hvordan han vil følge opp Good Thing. Men det er også litt vemodig å måtte innse at 60-talls-sjarmen igjen hører til fortiden.

 

Setlist - Leon Bridges på Rockefeller, 27. oktober 2018
  1. If It Feels Good (Then It Must Be)
  2. Bad Bad News
  3. Better Man
  4. Shy
  5. Coming Home
  6. Beyond
  7. Ana
  8. Georgia To Texas
  9. Forgive You
  10. Lions
  11. You Don’t Know
  12. Lisa Sawyer
  13. Hold On
  14. Brown Skin Girl
  15. Mrs.
  16. Smooth Sailin’
  17. Flowers
  18. River
  19. Mississippi Kisses

- Linda Holzerland

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Krüger & Krogh er tilbake!

Spesialetterforskerne Krüger & Krogh er klare for sitt neste oppdrag. Den lange ventetiden er endelig over og det andre albumet i rekken “Spøkelseståken” får du nå kjøpt hos din lokale tegneseriebutikk.

Krüger & Krogh har kommet med sitt andre album.

Tilbake til 60-tallet

Etter stor suksess med det første albumet i serien “Brennpunkt Oslo” er Krüger & Krogh tilbake i Oslo i 1964. Otto Krogh er en paragraflydig og litt eldre etterforsker som helst vil tilfredsstille sjefen sin og ofte går den enkle veien med minst mulig motstand. På den andre siden har vi Jacob Krüger, den unge, hippe og ivrige sidekicken som er veldig glad i The Zombies. De to jobber i det særskilte etterretningsorganet AFMA (Avsnitt for Mellemliggende Anliggender) og undersøke “tilsynelatende uforklarlige, usannsynlige og uoppklarlige” saker.

En overraskende suksess

Tre glade tegneserieskapere: Bjarte Agdestein,  Ronald Kabíček og Endre Skandfer (f.v.)

Bak tegneserien står Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček som alle har vanlige jobber og lager tegneserien på siden. Hele ti år brukte de på det første albumet som kom i 2014 og fikk umiddelbar gode tilbakemeldinger og anmeldelser. I etterkant av det første albumet fikk de blant annet til et samarbeid med Plan- og bygningsetaten om å illustrere Havnepromenaden i Oslo. De tre legger ekstremt mye arbeid, research og hjerteblod i serien, noe som vises i de mange detaljene som fører leseren tilbake til 60-tallets Oslo. Etterfølgeren jobbet de fire år med og det var verdt å vente så lenge, fordi den nye serien er like detaljert, humoristisk, mystisk og spennende.

Lanseringsfest på Tronsmo

Krüger & Krogh-skaperne under lanseringsfesten på et stappfullt Tronsmo.

12. oktober var det duket for lanseringsfest og de tre serieskaperne fortalte om prosessen og idéen bak toern. De forkastet historien de hadde sett for seg, og startet helt på nytt fordi de ikke ønsket å skuffe leserne eller seg selv. De hadde mye å leve opp til og fortalte at de ble tatt litt på senga av den overveldende suksessen med “Brennpunkt Oslo.”  Men selv om de brukte mindre tid på oppfølgeren ble ikke dette noe hastverk. Tvert imot er den nye boken blitt om mulig enda mer kunstnerisk gjennomført. Redaktør Iselin Røsjø Evensen fortalte om den detaljerte prosessen, og var også entusiastisk over at man denne gang kan glede seg over flere kvinnelige karakterer enn i første bok. Mye av handlingen er lagt til mystiske hendelser rundt Gamle Aker Kirke, med koblinger til både fjern og nær historie.

Krüger & Krogh har også fått sin egen øl

Hvis du er glad i Oslo, tegneserier og 60-tallet, er Krüger & Krogh det du burde bruke helga di på. Vi ønsker god lesing!