Vår julegave til deg!

Jula kommer tidlig i år og du kan glede deg til masse kule konserter i adventstiden - spandert av oss. Ingenting er bedre enn å glemme julestria, og det gjøres best i selskap med solid livemusikk. Nå har du sjansen til å ta med deg en du er glad i på en valgfri konsert.

Vi har funnet tre konserter som kan gjøre nedtellingen til julaften bedre enn noen andre julekalendere:

Madrugada: 17. desember på Sentrum Scene 

Madrugada er tilbake og sterkere enn noensinne! Tidligere i år imponerte de oss skikkelig på Piknik i Parken og nå kan du oppleve dem på intime Sentrum Scene. Da er det egentlig bare å håpe at Sivert Høyem har discokulejakka klar for å avslutte jubileumsåret med enda et smell.

Vil du se Madrugada på Sentrum Scene? Send oss en sms med kodeord ROX MADRUGADA til 2030.

Seigmen: 19. desember på Sentrum Scene

Tønsberg-gjengen har med seg en spesiell julegave til fansene sine: samtlige Seigmen-album reutgis på vinyl i år! Siden de har gått gjennom hele diskografien sin, kan man vente noen mer ukjente godbiter når de inntar Sentrum Scene rett før jul.

Kunne du tenkt deg på Seigmen på Sentrum Scene? Send oss en sms med kodeord ROX mellomrom SEIGMEN til 2030. 

BigBang: 21. desember på Sentrum Scene

BigBangs førjulskonsert i hovedstaden har blitt en av våre favorittradisjoner i advent. Med Glory Chord har de levert et av de beste norske albumene i år. Gjør deg klar for dans, svette og stagediving når BigBang ringer julen inn på en utsolgt Sentrum Scene.

Har du lyst til å se BigBang på Sentrum Scene? Send oss en sms med kodeord ROX mellomrom BIGBANG til 2030. 

Vanskelig å velge? Det er selvsagt helt lov å melde seg på alle tre konkurranser :)


Kos deg med ny musikk!

Mens du teller ned til jul kan du ikke bare kose deg med noen gamle juleklassikere og noen kanskje litt mer moderne julelåter på din favorittkanal. Vi har også funnet noen nye godbiter som du finner på vår A-liste nå:

The Raconteurs - "Somedays (I Don’t Feel Like Trying)"

The Raconteurs kom tidligere i år med sitt kritikerroste tredje studioalbum Help Us Stranger. Det har gått hele 11 år mellom det nye albumet og Consolers of the Lonely, noe som kanskje ikke er så rart når man ser på aktivitetsnivået blant medlemmene. Desto herligere er det å se bandet gjenforent i kjent stil både musikalsk og visuelt.

Devon Gilfillian - "Unchained"

Når det er mørkt ute, er det godt å kunne holde seg inne og kose seg med litt soul. Enda bedre er det når nye soulstjerner faller fra himmelen og leverer låter som "Unchained." Gilfillian vokste opp i Philadelphia, men har senere gjort Nashville til sitt nye hjem og akkurat denne blandingen av R&B, hip-hop, rock, blues, og soul som strekker seg fra nord i USA til countryhovedstaden hører man faktisk i musikken hans.

The Avett Brothers - "Tell The Truth"

Brødrene Scott og Seth, samt resten av bandet The Avett Brothers slapp et nytt album i oktober: Closer Than Together. Med denne utgivelsen har de rundet 10 på antall studioalbum, litt av en bragd for et band som ble dannet i 2000. Hvis du ikke kan få nok av The Avett Brothers, bør du vurdere å legge sommerferien din til California neste år for å se musikalen basert på musikken til bandet. Swept Away har premiere på Berkeley Repertory Theatre i juni 2020.

The Lone Bellow - "Count On Me"

Brooklyn-trioen i The Lone Bellow har man kanskje ikke hørt så mye om i Norge, men de har gjort det ganske så bra i hjemlandet. Særlig i Country- og Americana-kretser regnes de som et av de beste bandene de siste par årene. Låta "Count On Me" gir deg en liten forsmak på albumet Half Moon Light som kan ventes i 2020.

Half Moon Run - "Favorite Boy"

Fra Half Moon Light til kanadiske Half Moon Run! En av våre hemmelige indierock-favoritter de siste årene er endelig tilbake med nytt materiale. De har overbevist med både albumene og liveopptredene sine, og vi gleder oss allerede til konserten på Rockefeller 21. februar.


Vinn billetter til Dropkick Murphys! (avsluttet)

Boston-bandet DropkickMurphys er kjent for å være et helt fantastisk liveband og spilte for et stappa Oslo Spektrum i fjor. Nå vender Dropkick Murphys tilbake til Oslo Spektrum og du bør holde av 3. februar 2020!

Vil du vinne 2 billetter til Dropkick Murphys? Gå inn på vår facebookside og meld deg på nå!

NB! Konkurransen er nå avsluttet! Gratulerer til Alyssa Nilsen :)

Bandet har med sin blanding av tradisjonell irsk folk-rock og punk blitt et internasjonalt fenomen med en stadig voksende fanbase verden over. De har sjarmert publikum med sine fantastiske konserter og energiske musikk. På scenen er Boston-bandet et fyrverkeri og har flere ganger trollbundet det norske publikum med utsolgte konserter på både Sentrum Scene og i Oslo Spektrum.

Dropkick Murphys ble dannet i Massachusetts, USA i 1996, hvor de startet å spille i kjelleren til en barberer i nabolaget. Med sterk lokal forankring i hjemstadens dype irske røtter har gruppas konserter under den årlige St. Patrick’s Day for lengst blitt legendariske, og nærmest en turistattraksjon i seg selv. I 2006 bidro de med musikk til den Oscar-vinnende Martin Scorsese filmen The Departed, som skaffet de et enda større publikum verden over.


Si din mening – bli med i vårt lytterpanel

Velkommen til registreringssiden for Radio Rox sitt lytterpanel!

Våre lytteres synspunkter og meninger er veldig viktige for oss og vi setter stor pris på at du tar deg tid til å fylle ut skjemaet under. Ved å delta i lytterpanelet kan du si hva du mener om redaksjonelt innhold, musikk og reklame på din favorittkanal.

Radio Rox samarbeider med selskapet RAM Norge i arbeidet med vårt lytterpanel. Vi setter personvern svært høyt. All informasjon du oppgir og alle svar som avgis på undersøkelser blir behandlet anonymt. Du kan selvfølgelig trekke deg fra panelet når du selv ønsker det.

Alle som svarer på Radio Rox RAM-undersøkelser opptjener poeng per besvarte undersøkelse. Poengene kan veksles inn i ulike premier som Flaxlodd, gavekort, donasjoner med mer.

Takk for at du hjelper oss å gjøre Radio Rox bedre!

 

Med vennlig hilsen,
Alle oss i Radio Rox


Vil du se Rival Sons? (avsluttet)

Rival Sons på Union Scene, Drammen, mandag 25. november

Under noen av årets aller siste høstdager kommer Rival Sons for å vekke liv i det norske publikummet igjen – denne gang besøker de Drammen.

Nashville-/LA-kvartetten Rival Sons slo gjennom med Pressure & Time i 2011. De ble hyllet verden over for den tøffeste rocken man hadde hørt på lang, lang tid, og det ble trukket paralleller til band som Led Zeppelin, Free, Deep Purple og The Doors.

Rival Sons har gjort det til sitt livsverk å ta tilbake den stolte riffrocken som hadde sine beste vekstkår i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Rival Sons har de siste årene turnert med band som Black Sabbath og Rolling Stones, i tillegg til egne headlinerturneer. De har gjestet Norge en rekke ganger tidligere – alltid til fullt hus og stormende jubel.

Vil du vinne 2 billetter til Rival Sons? Send en SMS med kodeord ROX + ditt navn til 2030 for å være med i trekningen. Hans-Olav ringer en heldig vinner hver morgen i uke 43! NB! Konkurransen er nå avsluttet!


Vinn billetter til The Twilight Sad (avsluttet)

The Twilight Sad til Vulkan Arena 11. november

The Twilight Sad, en av Robert Smiths (The Cure) favorittband, tar med seg sin blanding av indie-rock og post-punk og gjester Vulkan Arena 11. november! Skotske The Twilight Sad har gått fra å være en gruppe skolekamerater med en felles lidenskap for musikk, til å turnere verden rundt. Bandet er signert på Rock Action Records og har gitt ut hele fem album i tillegg til flere EPer og singler.

Robert Smith har selv beskrevet dem som "the best band playing the best songs -consistently brilliant, emotional, intense, inspiring, entertaining" (NME), og plukket dem ut som support for The Cure på alle nylige turnédatoer.

Siden debutalbumet fra 2007, Fourteen Autumns and Fifteen Winters, som skapte utbredt anerkjennelse fra kritikere verden over, har de stadig utviklet seg, støtt på utfordringer og skapt en kritikerrost karriere. Vokalisten James Grahams tykke, skotske aksent og gitarist Andy MacFarlanes forvrengte gitar og hvesende trekkspill ble raskt lagt merke til.

Twilight Sads femte studioalbum, It Won/t Be Like This All the Time, ble utgitt i januar i år og mottok svært god kritikk. "There’s certainly nothing new about their sound and fury and throbbing basslines – they fit comfortably into a lineage stretching from the Cure and the Chameleons to the Killers and White Lies – but they have timeless, high-quality songs." – The Guardian

NB! Konkurransen er nå avsluttet, gratulerer til Henrik Smestad!


Ukens film: Joker

Tidligere i år ble filmen Joker vist på filmfestivalen i Cannes. Den ble beskrevet som en Oscar-favoritt og et mesterverk. Nå har det gått noen måneder og Joker er endelig ute, klarer den å leve opp til forventningene? Svaret er et rungende JA!

En håpløs klovn

Joker skal fortelle bakgrunnshistorien til den kjente Batman-skurken The Joker. Vi møter den deprimerte Arthur Fleck, spilt av Joaquin Phoenix. Han jobber som klovn, har en haltende komiker karrière og bor i en sliten leilighet sammen med moren sin. Han har også store mentale problemer og blir totalt oversett av alle andre i Gotham city.

Ting endres derimot når Arthur skjønner at det er flere måter å bli sett på. Du kan for eksempel gjøre forferdelige handlinger.

Dødsbra, men ikke for alle

Joker er en mørk og dyster film. Selv om det er noe mørk humor og noen små lysglimt, er både stemningen og fargepaletten i filmen veldig mørk. Joaquin Phoenix stjeler alle scener han er med i. Han klarer å vekke både sympati, men også avsky for Arthur-figuren. Med blant annet Robert DeNiro på skuespillerlisten kan en mildt sagt si at skuespillet er bra jevnt over.

Selv om Joker er en veldig bra film, så er den ikke for alle. Noen kan nok synes den både blir lang og at mangelen på håp gjør den hard å komme igjennom. Noen mener filmen sympatiserer for mye med hovedpersonen og dermed også støtter hans handlinger. Selv opplevde jeg at filmen først ga deg sympati for figuren for at du skulle forstå og miste all sympati ettersom han gjør grusomme ting.

Joker er en film det er vanskelig å være nøytral til. Det er til tider ubehagelige scener, som også kommer av det fantastiske skuespillet. Filmen starter rolig og bygger opp både stemning og spenning utover. Det er rett og slett en film du enten ikke liker så godt eller så gjør du som meg og elsker den.

Terningkast: 6

- Markus Vangen


Oslo Kulturnatt 2019 – Se anbefalingene fra Radio Rox

På fredag fyller et av Oslo beste kulturtilbud 15 år: Kulturnatt! Ca. 200 institusjoner åpner sine dører for å presentere seg og invitere alle i Oslo til å bli bedre kjent med dem. Fra kl 12 på fredag til kl 6 på lørdag morgen kan du oppdage helt nye sider ved hovedstaden og alt er gratis.

Bli bedre kjent med Oslo

Det kan være vanskelig å bestemme seg for noen av alle de fantastiske eventene. Erfaringsmessig rekker man bare en håndfull, derfor er det viktig å planlegge og prioritere. Vi har nilest programmet og satt sammen en rekke anbefalinger for deg! Hele programmet finner du her og du kan også sette sammen din egen løype. 

Konserter

På Popsenteret får du sett Tommy Tee, Don Martin, Fela, Boss Castro, Mae og Lotus som leverer beinhardt med Olsenbanden som bakteppe ute i bakgården – i tillegg kan du besøke Popsenteret gratis (sterkt anbefalt for alle rockefans) eller prøve deg som artist selv på Øvingshotellet. Nye artister kan du også oppdage på Sub Scene eller UngInfo denne kvelden. Det Norske Teatret inviterer til plateslepp med Sandra Kolstad som har lagd et bestillingsverk der hun tolker Jon Fosses dikt. I tillegg kan du få med deg alt fra klassisk musikk til sjømannskor, klezmer, jazz, bollywood og opera.

Kunst

Klima står høyt på agendaen for mange for tiden, og Ekebergparken tilbyr i år klimavandringer i skulpturparken. I tillegg kan du få med deg utstillingen “Foto for miljøet” på Fotografihuset. Freiasalen vil være åpen under Kulturnatt og gi deg en sjelden sjanse til å se 12 Munch-malerier som han spesiallaget til sjokoladefabrikken. Oslo Røde Kors oppfordrer deg til å bli kunstner! Bli med på et kunstverk eller lær deg å tegne. Lei av de samme gamle eventyrene? Ta turen til Bruket og les noen grove og absurde eventyr, samt råtøffe illustrasjoner. 

Historie & Museum

For å være en relativt liten hovedstad har Oslo overraskende mange museer å by på. Det er kanskje en stund siden du har vært på Folkemuseum og Teknisk Museum? Da er det på tide å friske opp minnene. Besøk dampbåten D/S Børøysund fra Norsk Veteranskibsklubb på Rådhuskaia, som blant annet var med i filmatiseringen av Halvbroren i 2013. Røverstaden skal i år få sitt eget blåskilt, og i den anledning blir det både film og samtale om legendariske Club7. Ellers har Oslo mange små og kanskje litt sære museer som likevel er verdt et besøk: Gaustadmuseet, Nordisk Bibelmuseum, Sporveismuseet, Observatoriet, Småflaskemuseet og Skøytemuseet. 

Litt av hvert

Vil du se Oslo fra nye vinkler? På Kulturnatt kan du klatre opp Rådhuset. Hvis du liker mentale utfordringer, kan du prøve deg på Amnesty Internationals quiz på Dattera til Hagen. Litteraturhuset vier natten til kultserien Buffy The Vampire Slayer med et eget foredrag.  Glad i utekino? Hvis svaret er ja, kan du velge mellom Werner Herzogs legendariske operafilm Fitzcarraldo på Frysja med live opera eller Elling på Tøyen Torg. Redd for dårlig vær? Tarantinos nyeste film Once Upon A Time In Hollywood kan du se gratis på Odeon kino. 

Kom deg ut og bli (bedre) kjent med byen din!


POPup-kanal: The Beatles!

26. september i år er det 50 år siden The Beatles ga ut Abbey Road, det siste albumet laget av tidenes beste og viktigste band. I forbindelse med jubileet blir det utgitt et stort bokssett, og ikke minst gir vi deg en Beatles POPup-kanal! På denne stasjonen får du høre sanger fra hele deres karriere. Alle klassikerne vil selvsagt bli spilt, men også mange av de litt mindre kjente låtene. The Beatles er riktignok såpass store at det kanskje ikke finnes så mye virkelig obskurt i deres katalog av utgitte låter. Men her er en gjennomgang av 10 av mine favoritter blant The Fab Fours b-liste. Alle sangene får du selvsagt høre på The Beatles POPup-kanal og den finner du på DAB i Oslo, Akershus og Sørlandet og på nett. POPup-kanalen lages i samarbeid med Radio Metro, søk etter Metro POPup!

 

If I Fell (1964)

John Lennon hadde sin mest dominerende periode som låtskriver rundt utgivelsen av A Hard Day’s Night. Han var hovedlåtskriver på ni av de tretten sangene på plata, som er den eneste i deres katalog som bare består av låter kreditert Lennon/McCartney. Dette viser seg derfor å gå på akkord med den seiglivede myten om at Lennon skrev rockelåtene og McCartney skrev balladene, for på denne plata står Lennon altså for mesteparten. “If I Fell” er Lennons første forsøk på en virkelig ballade, og en vellykket sådan. I forhold til mange av deres relativt enkle men veldig effektive tidlige låter, er dette et skritt i retning av modenhet både i tekst og musikalsk kompleksitet.

 

Every Little Thing (1964)

Denne fengende poplåta er en sjeldenhet i deres låtkatalog siden sangen hovedsakelig er skrevet av McCartney, men sunget av Lennon. At den ble skrevet som et forsøk på å lage deres neste hitsingel men ble veid for lett, sier litt om kvaliteten på materialet de kom opp med. Den endte derfor på side to av Beatles For Sale, en plate som ellers er litt preget av coverlåtene de måtte fylle ut plata med for å få den ferdig i tide før julesalget. Dette er derfor én av flere glimrende originallåter på plata som har gått litt under radaren. Favorittdetaljen er timpanitrommene på refrenget, som sannsynligvis var inspirert av produksjonene til Phil Spector, som Beatles var store fans av.

Rain (1966)

“I can show you that when it starts to rain, everything’s the same (...) Can you hear me, that when it rains and shines, it’s just a state of mind”. Er det John Lennons kommentar på forhøyet bevissthet etter bruk av psykedeliske rusmidler i en brytningstid der generasjonsforskjellene mellom ungdomskulturen og det etablerte voksensamfunnet for alvor gjør seg gjeldende? Eller er det kanskje bare en sang om at folk klager litt for mye om småting som om været er bra eller ikke? Uansett er musikken så bra at videre analyse ikke er nødvendig for full nytelse. En utrolig tøff rockelåt med manipulert tempo, baklengssynging, og det som ifølge Ringo Starr selv er hans beste trommeprestasjon på plate, gjør at den nesten er selve definisjonen på musikalsk kulhet. Sangen var innspilt samtidig som materialet til Revolver, men endte opp på b-siden til “Paperback Writer” som kom ut noen måneder før albumet. 

 

And Your Bird Can Sing (1966)

Enda en sang fra Lennon med en litt kryptisk tekst, som kan tolkes på flere måter. Det morsomste ryktet er at tittelen er en ironisk kommentar til Mick Jaggers skryt om hans daværende kjæreste Marianne Faithfull. Apropos morsomt; på Anthology-platene som kom ut på 90-tallet fikk fansen servert masse alternative versjoner av kjente og kjære låter, men den tidlige versjonen av denne låta skiller seg ut. Lennon og McCartney gjør et forsøk på å spille inn vokalsporet over musikken, men noe tydeligvis veldig morsomt gjør dem en smule distrahert...

 

Flying (1967)

The Beatles eneste instrumentallåt blant deres originalutgivelser, er en fin liten sak kreditert til alle fire medlemmene. Den ble laget for en scene i filmen Magical Mystery Tour, og var opprinnelig ti minutter lang. De siste åtte minuttene ble imidlertid klippet vekk, og har senere ikke blitt offisielt utgitt. Den bortredigerte delen er en fortsettelse av det ambiente lydlandskapet i den utgitte versjonens siste 45 sekunder, improvisert frem på en mellotron, en slags tidlig synthesizer.

 

Martha My Dear (1968)

Under innspillingen av albumet The Beatles (også kjent som The White Album) begynte veien mot det kanskje uunngåelige bruddet å synes. De personlige og musikalske forskjellene mellom medlemmene blir klarere, og samarbeidene blir færre. Sangen som hentet inspirasjon fra McCartneys fårehund Martha er et godt eksempel på dette. Ikke bare er den spilt inn av McCartney helt alene, det er også en fullkommen komposisjon som ikke trengte noen innspill fra låtskrivermakkeren, og sangen peker åpenbart fremover mot hans senere solokarriere. 

 

It’s All Too Much (innspilt 1967, utgitt 1969)

Det kan ikke ha vært lett for George Harrison som måtte konkurrere om plass til sanger på albumene til The Beatles med to av verdens beste låtskrivere. Han ble tilslutt en strålende låtsmed selv, men i 1967 hadde han fortsatt ikke fylt 25 år, og han trengte lengre tid på å utvikle talentet sitt enn Lennon og McCartney. “It’s All Too Much” er ikke bare en kul psykedelisk rockeproduksjon, men den er også interessant som eksempel på hvor fort utviklingen gikk på den tiden, både for Harrison personlig, og i samfunnet på 60-tallet generelt. Tekstmessig hentet Harrison inspirasjon fra den da pågående Summer Of Love og hans opplevelser med LSD, mens det musikalske blant annet var inspirert av indisk ragamusikk. Men etter et besøk i San Francisco noen måneder senere fikk Harrison nok av hele hippiekulturen og slutta med LSD. Derimot førte hans interesse i indisk musikk han til hinduisme og meditasjon som den spirituelle erstatningen i livet hans. At han allerede hadde beveget seg videre i forhold til sangens innhold er kanskje en av grunnene til at den ikke fikk plass i Magical Mystery Tour-prosjektet som først tiltenkt, og sangen ble isteden utgitt da bandet trengte materiale til Yellow Submarine-filmen halvannet år senere.

Hey Bulldog (innspilt 1968, utgitt 1969)

Av de bare fire nye låtene på Yellow Submarine-soundtracket, var dette én av to sanger skrevet til filmen. Sangen oppsto når de var i studio i begynnelsen av 1968 for å spille inn en video for deres neste singel, den allerede innspilte “Lady Madonna”. Mens filmingen foregikk improviserte de fram en sang rundt Lennons løse idé om en “bullfrog”. Dette ble etterhvert til en rocka blues i litt samme stil som den nye singlen, med dyret i tittelen endret til en bulldog, noe som naturlig nok førte til en slags bjeffekonkurranse mellom Lennon og McCartney på slutten av sangen.  

 

You Never Give Me Your Money (1969)

Alle i og rundt The Beatles var klar over at Abbey Road ville bli deres siste plate, og ønsket var at den skulle reflektere bandets musikalske og spirituelle arv. Paul McCartney kom etterhvert opp med konseptet om å lage en sammenhengende suite på side 2 som avslutning på deres musikalske karriere. Den 16 minutter lange sekvensen starter med denne låta som er en liten mini-suite i seg selv, med flere forskjellige deler. Samtidig forteller den litt om motsetningene som utspilte seg i kulissene. Teksten i den første delen som inkluderer sangens tittel, viser åpenbart til pengekranglingen mellom medlemmene. Spesielt sto konflikten om at McCartney, i motsetning til de tre andre, ikke ville ha Allen Klein som finansiell manager. Søksmålene som fulgte mellom medlemmene varte i årevis etter at bandet var oppløst, men musikalsk sett endte det her, i Abbey Road, på Abbey Road, for ganske nøyaktig 50 år siden.

You Know My Name (Look Up The Number) (innspilt 1967 og 1969, utgitt 1970)

Denne lite høytidelige sangen ble innspilt delvis i 1967 men ikke gjort ferdig før to år senere, og skulle egentlig vært den første singelen til Lennons nye gruppe Plastic Ono Band. Heldigvis ble den isteden rettmessig kreditert som The Beatles og utgitt som b-siden på deres siste singel “Let It Be”. Sangen er hovedsakelig skrevet av Lennon, og var inspirert av et telefonbokslagord som ble til sangens tittel og eneste linje med tekst. Hele bandet er med og improviserer forskjellige måter å synge tekstlinja på, og vi blir blant annet presentert for loungesangeren Denis O’Bell, oppkalt etter Denis O’Dell som var en av produsentene på A Hard Day’s Night-filmen. Det eneste triste med låta er at Brian Jones fra The Rolling Stones spilte inn saksofondelen sin i 1967, men da låten kom ut var han allerede død. Ellers er sangen en påminnelse om at det å høre på The Beatles, uansett om det er gjennom tankevekkende tekster, fantastisk musikk eller god humor, alltid kan få deg til å føle deg bra. Glem alt annet, akkurat det er deres viktigste arv. 

 

- Vidar Mykkeltveit


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 4

Øyafestivalen 2019, dag 4

Regnet som har blitt varslet så langt i forveien treffer Tøyenpark for fullt på lørdagen. Det må sies at vi har vært heldige så langt og det er vel nesten en tradisjon at det regner minst én av dagene under Øyafestivalen. Mesteparten av besøkende er rutinerte og kommer godt forberedt og utsyrt med støvler og regnjakker. Heldigvis har vi faktisk en del konserter inne på Sirkus på planen i dag.

Et stort navn som trosset vind og vær er Dag Solstad. Han innrømmer at han ikke er så bevandret i festivalverdenen og snakker heller om forfatterskapet sitt. I samtale med Audun Vinger på Biblioteket skravles det også om fotball, hester og nye unge forfattere, og det er godt å se at Solstad på ingen måte er den pretensiøse forfatterlegenden som statusen kunne tilsi.

 

Parcels, Amfiet

Vi starter lørdagen med noen gladlakser fra Australia. Det verste regnet gir seg etter hvert, og denne kule og utadvendte gjengen hadde nok smilt og danset bort det også. Særlig keyboardist, Patrick Hetherington, har perfeksjonert enbeinsdansen bak instrumentet sitt. Det har samlet seg en god del folk foran Amfiet og de er straks med på grooven til Parcels. Filmcrewet hjelper til med å vise mye fra de dansende tilskuerne på storskjermene ved siden av scenen. I tillegg prøver bandet å veie opp for det triste været med mye interaksjon, og folk er med på det. Gitarspillet, utseende og stilen til vokalisten Jules Crommelin ligner forresten så mye på George Harrison at han enkelt ville vunnet en lookalike-konkurranse.

Australske Parcels hadde det gøy på Øya. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Parcels lager veldig dansbar, funky, Nile Rodgers-inspirert discopop, og det er ikke rart at Daft Punk er fans og produserte den første singelen. De sjonglerer mellom elektropop og indie à la Friendly Fires og Cut Copy. De er heller ikke redde for litt eksperimentering når de bruker en glassflaske som instrument eller da Louie Swain leker med en FM-radio for å inkorporere lyd derfra. Det blir nok ikke så kult som tenkt; de har vel kanskje ikke hørt om DAB-krisen i Norge? Kvintetten høster en god del og velfortjent applaus når de våger seg ut til den allerede utbygde scenen til kveldens headliner. Det eneste de foreløpig mangler er den store hitlåta som vil sette full fyr på publikum og karrieren.

 

Hyukoh, Amfiet

Sørkoreanske Hyukoh valgte en helt annen retning enn K-Pop som er så i vinden for tida. Frontmannen Oh Hyuk nevner gjerne The Beatles og The Whitest Boy Alive som inspirasjonskilder, men live framtoner de seg mye hardere enn det. Bandprosjektet ble startet i 2014 og har siden blitt til den klassiske bandformasjonen på fire med to gitarer, bass og trommer.

Hyukoh fra Sør-Korea. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Hyukoh spiller solid indierock med tekster på både koreansk, mandarin og engelsk. Det er litt uvant å ikke skjønne noe av teksten og det gjør det hele litt mindre tilgjengelig. Noe som er rart siden man jo er godt vant med selve musikken. Det er sterke kontraster mellom den ganske røffe gitarmusikken og de nesten sjenerte og rolige takketalene mellom låtene. Det tar aldri helt av, men det er ikke godt å si om det er på grunn av kulden, språkbarrieren eller rett og slett fordi det er dag 4 av festivalen og folk er litt slitne. Til slutt må de selv posere for sitt eget Instagrammoment, og det er veldig søtt når de spør publikummet pent om det er greit å ta bilde. Men det trengs nok litt mer løssluppenhet for å få med seg publikummet før sørkoreansk indie kan ta opp kampen med K-Popen.

 

Jonathan Wilson, Amfiet

Det er dårlig oppmøte foran Amfiet etter at slowthai fikk det til å koke over på Vindfruen. Amerikanske Jonathan Wilson får ingen lett start og han får det heller aldri til å bikke over til noe mer enn en midt-på-treet-følelse. Han stiller som et enkelt firemannsband og til tross for været stiller de med solbriller. Når regnet kommer klarer han i noen øyeblikk å få tankene til den solfylte vestkysten med den klassiske rocken han spiller og de psykedeliske innslagene.

Jonathan Wilson på Amfiet. Foto: Mathias Ertnaes / Øyafestivalen.

Det er kule gitarpartier og instrumentale deler, men det blir for mange av dem, og de blir for lange. Wilson har en dyp og dramatisk stemme og han bruker den effektfullt, særlig når han bytter til å spille piano kommer den godt fram. Dessverre er det altfor få lyspunkter i konserten hans og det hele blir fort kjedelig. For en som har jobbet og turnert med utallige store navn er dette faktisk for slapt. Det blir litt for gubbete, uengasjerende og lite inspirerende slik at opptreden hans faller helt under radaren på en så stor festival.

 

Stereolab, Sirkus*

Ti år etter at de ble oppløst har et av 90-tallets viktigste band kommet sammen igjen for å spille konserter. Stereolab har alltid vært basert rundt britiske Tim Gane og franske Lætitia Sadier, som nå har kommet sammen igjen på scenen. Gane er gitarist, og med seg har de trommisen Anthony Ramsay som har vært med siden starten av 90-tallet, en bassist og en som spiller de analoge synthene som definerer soundet deres så mye.

Det ble "French Disco" i Sirkus. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Kanskje har Sadier aldri vært en veldig utadvendt frontfigur, men som vokalist i bandet gjør hun overraskende lite for å kommunisere med publikum. Hun veksler mellom å spille litt nå og da på en liten synth og noen små soloriff på gitar, hun snakker litt til publikum på engelsk med sjarmerende fransk aksent, og har også noen forsikte dansesteg. Men hovedmedlemmene er nå alle i 50-årene, og kan ikke lenger flyte på sjarmen ved å være verdens hippeste og kuleste band, som de var for 25 år siden. Men tiden har ikke gått fra musikken, som er den samme, og høres like frisk ut som i storhetstiden. De skapte da den særegne miksen av Neu!-groove, litt Beach Boys anno 1970, fransk visesang, jazz, elektronika og alternativrock som ga oss en rekke albumklassikere på 90-tallet. Selv om de inspirerte mange andre indieband de siste tiårene, virker soundet deres fortsatt unikt - ingen høres helt ut som Stereolab.

Lætitia Sadier fra Stereolab. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Etterhvert blir det god stemning i teltet, med mye lette groovebevegelser blant publikum på favoritter som “Metronomic Underground” og “Ping Pong.” De rocker også ganske hardt mot slutten, mer enn de vanligvis gjør på plate. Alt i alt ble årets obligatoriske Øya-gjenforeningskonsert absolutt moro for alle gamle (og kanskje noen nye?) indiefans.

 

Motorpsycho med venner, Sirkus*

Med Motorpsycho vet man vanligvis ikke hva man får på konsert, men denne gangen stiller de med klar agenda. Etter inntredenen til deres nye trommeslager Tomas Järmyr har de gitt ut to plater delvis inspirert av platecoverne som er laget av Håkon Gullvåg. Og på Øyafestivalen (og Olavsfestdagene) har de laget et eksklusivt bestillingsverk som viderefører dette prosjektet. Verket inkluderer også et par gjestemusikere og et integrert visuelt element laget av videokunstner Boya Bøckman, også inspirert av kunsten til Gullvåg. Bandet og gjestene går på scenen bak et lerret av gjennomsiktig plaststrimler som henger ytterst over scenekanten, samt en tradisjonell videoskjerm bak bandet. De visuelle bildene og filmene vises altså både foran og bak bandet, og skaper til tider en veldig stilig 3D-effekt der bildene blir svevende rundt musikerne.

Videokunstner Boya Bøckmans bidro med det visuelle. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Første del av konserten er bestillingsverket, et 45 minutters stort sett sammenhengende verk i flere deler, et konsept Motorpsycho ikke akkurat er ukjent med. Denne delen er kanskje litt mer rolig og stemningsfullt enn riffrocken som preger mange av bandets spesielt senere lange sanger. Sentralt i bandet er som vanlig Bent Sæther og Hans Magnus Ryan, det langhåra tohoda rocketrollet på gitar, bass og vokal som nå har holdt sammen i 30 år. De nevnte gjestemusikerne er Jaga Jazzist-sjef Lars Horntveth og den allsidige jazzmusikeren Ola Kvernberg. Horntveths synther og Kvernbergs fiolin (i tillegg til alle de andre instrumentene de spiller) er godt integrert i soundet og preger musikken så det høres ut som en egen enhet heller enn bare Motorpsycho med gjester. Musikken er langstrakt og bygger seg opp og ned i mer eller mindre bråkete partier. Med hjelp av Horntvedt og Kvernberg blir det også til tider ganske hypnotisk og elektronika-aktig, i grenselandet mellom progrock, jazz og samtidsmusikk.

Hjernene bak Motorpsycho: Hans Magnus Ryan og Bent Sæther (i bakgrunnen). Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

I motsetning til flere andre av årets Øya-headlinere som satser stort på visuelt show som en stor del av konserten, så har ikke Motorpsycho ferdiginnspilt 90% av musikken på forhånd - de spiller faktisk på instrumentene sine, noe som virker som noe vi ikke kan ta for gitt på «konsert» i 2019. I dette tilfellet er musikken og det visuelle åpenbart skapt for å fungere sammen i en symbiose, og musikken passer definitivt godt til Gullvåg og Bøckman sine til tider litt skumle bilder.

Motorpsycho med en storslagen avslutning på årets Øyafestival. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Man skulle kanskje tro at 45 sammenhengende minutter med kunst ville bli litt mye for et effektivt festivalpublikum, men stort sett alle som ikke har tatt turen til Karpedammen denne kvelden er tålmodige på festivalens siste konsert. Etter hovedverket spiller Motorpsycho de to tittelsangene fra deres siste plater The Tower og The Crucible, i mer tradisjonell Motorpsycho-progrockstil. Mot slutten trekkes «gardinene» fra, og Sæther får introdusert bandet og samarbeidspartnerne for det som må sies å være et vellykket prosjekt. De ga en fin slutt på årets festival for alle som liker rock, og rockeband med musikere som spiller instrumentene sine live.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den første, andre og tredje dagen på Øya 2019.