Radio Rox på Pipfest: Dag 2

Piknik i Parken 2019, dag 2

Etter gårsdagens regnskyer er Sofienbergparken nå rimelig gjørmete, men heldigvis er det meldt sol i dag. På fredagens program får vi noen litt mer spacete artister. Blant annet leverer Nils Frahm et one-man-show med en scene fullt av instrumenter og loopingeffekter, vi får abstrakt dans fra den kunstneriske John Grant og discosynth av Jungle. Det er også dagen for dialektelskere som kan glede seg til godbiter fra Australia, Manchester og Birmingham!

 

Matt Corby, Petrus

Australske Matt Corby passer ganske så perfekt til konseptet Piknik i Parken med sin avslappede og lavmælte stil som man kan smådanse til på stedet. Det er hyggelig å se at folk allerede står klare for konserten, innslippet har tydeligvis fungert bedre i dag. Han begynner med “No Ordinary Life” fra hans andre skive Rainbow Valley fra i fjor. Corby har vært en travel mann siden han kom på 2. plass i den australske utgaven av Idol (noe han riktignok har angret over å ha deltatt i) i 2007 og har siden turnert verden rundt.

Matt Corby på Petrus-scenen. Foto: Piknik i Parken.

Han har en flott og unik stemme som han vet å arrangere sangene rundt. Multiinstrumentalisten bytter mellom tangenter, trommesett og gitar, og har med seg et band som kan ellers by på congatromme og tverrfløyte som man nok ikke får hørt så mye av til vanlig på konserter. Det har samlet seg en liten tekstsikker fanskare foran scene som viser seg å være enige i utbruddet fra en publikummer: “I love you!” Corby selv virker ikke så altfor imponert over hverken det eller resten av konserten, han sier lite og svarer i alle fall ikke på kjærlighetserklæringene. Hittene “Brother” og “Resolution” tas veldig godt imot av publikummet selv når himmelen åpner seg under sistnevnte og det plustelig bøtter ned. Det gjør ikke så mye med stemningen heldigvis, selv om han føler at han må unnskylde regnet.

 

The 1975, Petrus

Kvartetten fra Manchester er for mange av de yngre publikummere dagens høydepunkt. Dette popbandet prøver veldig hardt å være et kult rockeband. Det gjelder iallfall frontmannen Matt Healy, resten av bandet gjør ikke noe stort ut av seg - her er rollefordelingen veldig tydelig. Healy danser mye og til dels er dette innøvd med de to profesjonelle dansere de har med seg på scenen, og han svinger mikrofonen i et forsøk å etterligne Roger Daltrey. Han er nokså bevisst på imaget og adresserer hvor vanskelig det er å være rockestjerne i 2019. Han prøver å oppfylle klisjeene med harelue, tursekk, røyk og rødvin, nuvel.

The 1975 fikk fansene til å danse. Foto: Piknik i Parken.

Under låter som “Love Me” viser de at de har skyhøye ambisjoner om å høres ut som Prince, INXS eller Bowie, men uten tydelig melodi høres de bare ut som dårligere kopier. Samtidig som man må lure på hvor mye autotune det brukes her, særlig når det kores uten at noen synger kor. Så hva er det de egentlig vil? Når du danser koreografi, så manøvrerer du deg selv så langt vekk fra rockestjerneimaget som det går an. Lener du deg tilbake på autotune for å sikre deg bra nok lyd, er dette veldig lite rock’n’roll.

Det skal sies at de treffer den unge målgruppen midt i hjertet og undertegnede kan være så ærlig å innrømme at jeg ikke tilhører denne. De har noen fengende låter og det meste er absolutt dansbart. Stemningen sprer seg under de siste låtene og største hitsene de har hatt hittil: “Chocolate,” “Sex” og “The Sound.” Som man ser på sangtitlene er kreativitet og subtilitet mangelvare. Likevel går nok ungdommen fra denne konserten med gode minner, Healy gir dem det de har lengtet etter og så skal han ha for at ingen uttaler ordet “petticoat” finere enn han.

 

The Streets, Sophie

Fredagens headliner, The Streets, går for et enkel scenebilde og sorte klær. Den alternative hip hop-gjengen har vært hovedprosjektet til Mike Skinner siden 1994. Han strever riktignok med å holde seg relevant 8 år etter han egentlig la bandprosjektet på hylla. Skinner er veldig opptatt denne kvelden med å finne det riktige tidspunktet for å skåle sammen. Han har et ekstremt kontrollbehov og han gjør det vanskelig for seg selv. Istedenfor de opprinnelige versene blir det snakk om været i dag. Noen må forberede de utenlandske headlinerne om at det ikke blir mørkt i juni i Norge, for i likhet med New Order dagen før kommer det litt overraskende på bandet. Det er mange sanger som får seg nye improviserte vers som erstatter de ellers vittige tekstene.

Mike Skinner poppet en del champagne på Pipfest. Foto: Piknik i Parken.

Allerede under første låt går han ned og søker aktivt kontakt med publikummet. Han spretter champagne flere ganger og legger mye press på tilskuerne. Han vil ha mer av de litt rolige og avslappede norske festivalgjengerne, men han krever litt for mye for tidlig. Skinner blir mer vennlig innstilt når en dame crowdsurfer og stemningen stiger for hver velkjente låt. Han skjerper seg under de rolige låtene, og “Never Went To Church” og “Dry Your Eyes” blir til vellykkede forsoningsforsøk. Når man ser hvor fine de blir, kan man tenke seg hvor magisk denne kvelden hadde blitt om han bare ikke hadde vært så opphengt i stemningsskalaen eller glutenallergien sin.

Det er litt rart at showet avsluttes allerede litt over halv elleve, særlig ettersom vi ikke fikk høre uptempohiten fra 2006 “When You Wasn’t Famous.” Bandet hans spiller bra og de jobber godt sammen, derfor er det synd å se at de ble avbrutt av frontmannen når han ikke får det som han vil. Publikummet vet nok heller ikke helt hva de skal gjøre for å please ham. Og når man da tenker seg om, er det egentlig publikummet som skal please artisten eller bør det ikke være omvendt?

Coverbilde ble tatt av Piknik i Parken.

 

- Linda Holzerland

Slik var det på den første dagen på Piknik i Parken 2019.


Radio Rox på Pipfest: Dag 1

Piknik i Parken 2019, dag 1

Pipfest har tatt en omvendt klassereise fra vest til øst og arrangeres i år for første gang i Sofienbergparken. Med en litt uheldig start værmessig og lang kø utenfor inngangen, blir det ikke så lett for åpningsartisten Julia Holter. Det er litt tidlig på dagen og den sære dama som kan plasseres et sted mellom Nina Hagen og Yoko Ono må jobbe en del for å engasjere folk. Ellers blir det litt av hvert på dag én av årets Piknik i Parken festival. Begeistrede tenåringsjenter som skriker for sin 16 år gamle helt Ruel, og en avlyst samtale med New Order, men så endelig under The Charlatans titter sola fram!

 

The Charlatans, Petrus

Britiske The Charlatans har i dag fått en slags oppvarmerfunksjon for hovedattraksjonen New Order, og de gjør en god innsats. De viktigste ingrediensene - vokalist Tim Burgess’ velkjente palmesveis og det  karakteristiske orgelsoundet - er på plass fra første stund, og det blir etterhvert gode tilløp til dansing blant publikum på klassikere som “One To Another” og “The Only One I Know.”

The Charlatans på Piknik i Parken. Foto: Radio Rox.

Burgess viser seg å være en langt mer sympatisk og bevegelig frontmann enn mange av sine samtidige landsmenn, og jobber hardt med å få med publikum. Burgess’ sjarm og bandets groovy sound gjør at bandet fungerer godt på en scene også i 2019, uansett om låtene som spilles er fra bandets første eller siste plate.

Bollesveisen er tilbake! Eller har den aldri vært borte? Foto: Piknik i Parken.

The Charlatans har holdt det gående i 30 år nå og har tilsynelatende overlevd alt: Madchester, britpop, flere bandmedlemmers død, rockens død og Brexit. Og når strømmen går midt under “Just Looking” overlever de det også. De tar det med et smil, og etter ti minutters pause, der lyd og lys blir skrudd på igjen, kommer de tilbake og fortsetter på sangen med enda mer intensitet enn første halvdel. Publikum gir tilbake og det blir riktig så god stemning på de siste par låtene.

 

Kurt Vile & The Violators, Petrus

Kurt Vile er tilbake igjen i hovedstaden og åpner som kjent med en av fjorårets kuleste låter “Loading Zones.” For Vile handler konserter ikke om å lage sceneshow, men han elsker musikk og han elsker å framføre det på en enkel og litt rå måte. Med klare inspirasjonskilder som Tom Petty og Neil Young og et fotfeste i grungen, sjonglerer han mellom rockenumre og noen mer rolige låter med kassegitar. Særlig “Wakin On A Pretty Day” og den avsluttende “Wild Imagination” får fram de litt mer sårbare sidene ved ham.

Kurt Vile & The Violators. Foto: Radio Rox.

Vile er fortsatt innadvendt som frontmann, men han virker utrolig sympatisk og opprinnelig glad for å spille. Når banjoen dras fram og han synger “I’m An Outlaw” kommer også noen av de karakteriske skrikene og sære lydene han lager på scenen. Han gir alltid mye rom til musikken og sammen med backingbandet The Violators har han vokst som artist og funnet formen sin. På Pipfest leverer de en solid konsert som blir takknemlig tatt i mot.

 

New Order, Sophie

New Order oppsto fra asken av Joy Division, og der Joy Division alltid var fullendt i uttrykk og konsept, har New Order vært et mer flytende musikalsk prosjekt som nå har strukket seg over nesten 40 år. Det konstante har vært Bernard Sumners litt monotone stemme og Peter Hooks basslinjer (Hook forsvant riktignok ut av bandet mot slutten av forrige tiår i en saus av offentlig krangling og rettssaker).

Bernard Sumner fra New Order. Foto: Piknik i Parken.

Variasjonen til New Order har derfor ligget i varierende mengder med gitar, synth, elektronika og dansbare rytmer. Men på konserten i kveld får man litt av alt i en herlig høylytt blanding. Unntaket er når de i anledning 40-årsjubileet til Unknown Pleasures spiller tre låter fra plata. Det føles litt malplassert med Joy Division-sanger på en New Order-konsert, men vi får gå ut i fra at det i hvert fall delvis er for å møte Peter Hooks konkurrerende virksomhet (han turnerer rundt med sitt eget Joy Divison/New Order-show). Den avsluttende “Love Will Tear Us Apart” fungerer med sine synthlinjer mye bedre som New Order-låt.

New Order avsluttet den første dagen på Piknik i Parken 2019. Foto: Radio Rox.

New Order-materialet fungerer ellers strålende, det må nesten det når man blant annet har en håndfull av tidenes beste poplåter å velge fra. Vi får også kule og stemningsfulle videoer på skjermen bak bandet. Lysshowet funker på scenen, selv om, som Sumner selv påpeker, det aldri blir virkelig mørkt her. På 3-4 av sangene setter Sumner også fra seg gitaren og prøver hardt å være bevegelig frontmann. Det er kanskje å strekke det langt å kalle han et sjarmtroll, men han gir virkelig alt i kveld, og danser nesten like mye som det etterhvert svært livlige publikummet.

Setliste - New Order, Piknik i Parken 2019:
  1. Singularity
  2. Regret
  3. Academic
  4. She’s Lost Control*
  5. Shadowplay*
  6. Transmission*
  7. Your Silent Face
  8. Bizarre Love Triangle
  9. Sub-Culture
  10. Plastic
  11. The Perfect Kiss
  12. True Faith
  13. Blue Monday
  14. Temptation
  15. Love Will Tear Us Apart

Coverbilde ble tatt av Piknik i Parken.

 

- Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

Slik var den andre dagen på Piknik i Parken 2019.


Vinn billetter til Yesterday og Piknik i Parken (avsluttet)

Varm opp til sommerens store feelgood-film, Yesterday, med musikk og god stemning på Piknik i Parken. Bli med i trekningen av 2 kinobilletter til Yesterday og 2 billetter til torsdag der du blant annet kan se New Order, Kurt Vile og The Charlatans!

Gå inn på vår facebookside og fortell oss hvilken sang du skulle ønske du hadde tatt æren for å ha laget, så er du med i trekningen!

NB! Konkurransen er nå avsluttet. Gratulerer til Håvard Grimstad!

Filmen Yesterday har premiere 28. juni.


POPup radio: Bruce Springsteen!

I forbindelse med at Bruce Springsteen slipper sin nye plate Western Stars, presenterer Radio Rox en Bruce Springsteen POPup radiostasjon. I denne artikkelen er Springsteens platekarriere sett gjennom ni personlige favorittsanger. Ikke nødvendigvis de mest kjente låtene, men ni høydepunkter som representerer forskjellige stadier i hans karriere. Alle sangene får du selvsagt høre på vår POPup-kanal og den finner du på DAB i Oslo og Akershus og på nett:

“New York Serenade”

Fra The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle (1973)
Etter mange år som profesjonell turnémusiker i flere band startet Bruce Springsteen platekarrieren som soloartist i 1973. Han hadde da innsett at han aldri kom til å bli verdens beste gitarist eller sanger, og bestemte seg for å satse på det han kunne bli aller best på: låtskriving. Det første albumet hadde tekster med historier fra hverdagslivet i New Jersey og New York, og hadde et akustisk preg mer i tråd med plateselskapets forhåndsskryt om at Springsteen var den “nye Bob Dylan” enn den musikalske stilen vi senere kjenner han for. På det andre albumet The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle fra samme år som debuten begynner det musikalske å ta form, med et bandsound som tar inspirasjon fra rock’n’roll og R&B. Som tittelen antyder er backingbandet The E-Street Band på plass, selv om vi må vente et album til før bandet og soundet blir fullendte. Det er i det hele tatt mye litt utypisk Springsteen på denne plata, og avslutningssporet “New York City Serenade” er en nesten ti minutters reise gjennom storbyens gater som er blant det mest utilslørte romantiske Springsteen noen gang har laget.

“Candy’s Room”

Fra Darkness On The Edge Of Town (1978)
Romantikken har alltid blitt værende i Springsteens musikk, men fikk etterhvert større innslag av realisme når andre parallelle følelser gjør seg gjeldende. På hans store gjennombruddsalbum Born To Run fra 1975 handler det om desperasjonen for å komme seg vekk fra der man kommer fra for å oppfylle sine ambisjoner (hva nå de er). Springsteens karakterer (og han selv) må ut på en reise for å finne ut hvor livet vil bringe dem. For Springsteen blir det stor suksess og etterhvert superstjernestatus. For karakterene hans går det ikke like bra. Livets harde realiteter setter virkelig inn på fjerdealbumet Darkness On The Edge Of Town. Et godt eksempel på vekslingen mellom det romantiske og det harde er “Candy’s Room” der soundet også veksler mellom de to aspektene, noe som gjør at det blir naturlig at teksten om sangens tittelkarakter kan tolkes på flere måter.

 

“Out In The Street”

Fra The River (1980)
Springsteen ville at det neste albumet skulle vise bedre hvordan bandet hørtes ut på konserter, og da måtte det bli plass til både glade og triste låter, rockesanger og ballader, realisme og romantikk. Springsteen har riktignok aldri jobbet som noe annet enn musiker hele sitt liv, men han har i tekstene alltid identifisert seg med arbeiderklassemiljøet han kom fra. Havnearbeideren i “Out In The Street” jobber hele dagen, men når fredagen kommer, da blir det tur ut på byen og han føler at han endelig er i sitt rette element. Det er en uptempo og energisk sang som høres veldig positiv ut. Men hovedkarakterens store glede om å endelig ha fri i helga og få lov til å være den personen man egentlig føler at man er, gir nok en pekepinn over hva han føler om sin egen jobb og hverdagsliv.

 

“Highway Patrolman”

Fra Nebraska (1982)
I arbeidet med det som til slutt ble hans mestselgende album spilte han inn en rekke hjemmedemoer, og fant tilslutt ut at de hørtes gode nok ut som de var. Han hadde rett. Det nakne soundet passer perfekt til albumets ærlige og til dels mørke tekster, som i enda større grad enn tidligere har form som små historier. Historien om brødrene i “Highway Patrolman” var faktisk så fullendt at Sean Penn ikke trengte å forandre eller legge til spesielt mye når han laget film basert på teksten i 1991, den meget severdige The Indian Runner.

 

“Downbound Train”

Fra Born In The U.S.A. (1984)
Etter mange års planlegging får han endelig gitt ut plata som gjør han til superstjerne. Men denne plata er likevel ikke så enkel og grei som dens status som en av tidens mest solgte plater skulle tilsi. De største hitsene er ikke bare synthdrevne og catchy, men også ganske mørke og til tider veldig misforståtte sanger som Vietnamprotesten “Born In The U.S.A.” og desperate “Dancing In The Dark.” Også hyllestene av fortiden mot slutten av albumet med “Glory Days” og “My Hometown” viser seg ved nærmere inspeksjon å ikke være udelt positive. Albumet inneholder også etter min mening det som kan ses på som en slags slutt på hans tekstmessige karakterdrama. Historiene om de romantiske unge karaktererene på de første platene som så prøver å bryte fri fra røttene før de etterhvert møter livets realiteter får sin ende her, og det ender ikke bra. På “Downbound Train” mister hovedpersonen både jobben og jenta, og i denne sangen er det ingen frelse eller håp, som for eksempel elva i “The River.”

“Tunnel Of Love”

Fra Tunnel Of Love (1987)
De første spor om at Springsteen gikk inn i en mer personlig periode kunne merkes allerede på Born In The U.S.A., og slo ut i full blomst på de neste platene. Kanskje vitner det også om en modningsprosess når karakterene fra hans tidligere sanger blir mindre sentrale, og det ikke lenger er noen tvil om at det er han selv han synger om. Albumet er preget av selvrefleksjon etter at hans mislykkede første ekteskap gikk i oppløsning, samtidig som han startet et nytt forhold med sin nåværende kone Patti Scialfa. På tittelsporet handler det om aksepten for at man må ta det gode med det onde når man legger ut på kjærlighetens reise, metaforen Springsteen bruker er at det er som et spøkelsestog på tivoli som både er spennende og skremmende. Musikerne fra The E-Street Band er kreditert på plata, men de er ofte byttet ut med synthersizere og trommemaskiner. Uten at soundet eller sangene på denne plata på noen måte blir mindre varme eller personlige.

 

“Human Touch”

Fra Human Touch (1992)
En av grunnene til at jeg er så glad i denne sangen er nok at det var den første sangen jeg hørte med Bruce Springsteen. Muligens var det faktisk på Dagsrevyen, i en tid da rock fortsatt var et mainstreamfenomen, og en ny plate med en populær artist var store nyheter. Springsteen var også veldig tøff i videoen der han gjør helikopterbevegelser på gitaren på hovedriffet. Sangen er en fin sang om medmennesklighet som viderefører soundet fra forrige plate, men dessverre holder ikke resten av plata samme kvalitet. Han må ha tenkt det samme selv, siden han utsatte utgivelsen av plata, spilte inn et nytt album (Lucky Town) og ga ut begge samtidig. Uten at det hjalp så mye på den samlede kvaliteten. Springsteen hadde funnet lykken som gift familiefar og fortsetter trenden med personlige tekster, men virker å ha mistet den musikalske gnisten et sted på veien. The E-Street Band kunne kanskje hjulpet han med det, men de er ute av bildet.

 

“Secret Garden”

Fra Greatest Hits (1995)
Da det skal spilles inn en håndfull nye låter til hans første samlealbum i 1995, får han samlet hele The E-Street Band igjen for første gang på ti år. Det ble foreløpig ikke mer enn de få nye sangene, før de endelig kommer sammen igjen mot slutten av tiåret. Mange av låtene er rolige låter i tråd med hans Oscar-vinnende “Streets Of Philadelphia” fra året før. Springsteen prøvde å spille inn et helt album i samme stil som de nevnte sangene, men følte at det ble for likt de foregående albumene. Den drømmende “Secret Garden” ville nok vært høydepunktet på denne platen, men heldigvis var den blant de få som overlevde og fikk et liv på Greatest Hits, selv om det ikke er lett å høre at det er The E-Street Band som spiller på denne versjonen.

 

“The Ghost Of Tom Joad”

Fra The Ghost Of Tom Joad (1995)
Senere samme året kom dette “soloalbumet,” hans retur til å skrive om sosiale temaer, som “Streets Of Philadelphia” hadde gitt en forsmak på. Stort sett spilt inn av han selv er plata ofte sammenlignet med Nebraska, men har litt mer instrumentering enn bare akustisk gitar. På tittelsporet sidestiller han depresjonen i USA på 30-tallet med den sosiale situasjonen på 90-tallet, som om lite har forandret seg. Sangens hovedkarakter venter på tilbakekomsten til Tom Joad, hovedpersonen i John Steinbecks roman The Grapes Of Wrath, som mot slutten av boka sverger å kjempe mot urettferdighet og for de undertrykte. På dette albumet følte Springsteen at han fant balansen ved å selv være en rik og suksessrik person som skriver om andre som ikke er like godt stilt, noe som han siden suksessen med Born In The U.S.A. hadde vært ukomfortabel med. Springsteen har selv beskrevet tittelsporet som et skille i hans karriere da det ikke bare inspirerte resten av albumet, men også hans videre karriere med å skrive om både sosiale og personlige temaer.

Det tok 6 år før han ga ut en plate igjen, med The Rising som var hans reaksjon på 9/11. Da hadde han i mellomtiden fått samlet sammen The E-Street Band igjen, denne gangen for godt. Både i populæritet og kredibilitet opplevde han etterhvert på 2000-tallet en stor renessanse der han ble forbildet for en ny generasjon med band som The Hold Steady, Arcade Fire, The Gaslight Anthem og The War On Drugs. Selv om platene hans siden årtusenskiftet etter min mening ikke kommer opp mot hans tidligere plater, er de alltid verdt å høre på, og de par første smakebitene fra det nye albumet tyder på at det er god grunn til å glede seg til Western Stars.

 

- Vidar Mykkeltveit


Deerhunter jakter på storhet

Som Bradford Cox selv påpeker fra scenen mot slutten av kvelden er det sjelden at bandet er i Oslo. Derfor er det litt merkelig at det bare er halvfullt på Rockefeller denne tirsdagskvelden. Og de som ikke kjente sin besøkelsestid kan angre.

Deerhunter på Rockefeller, 4. juni 2019

Deerhunter fra OL-byen Atlanta i Georgia er først og fremst nevnte gitarist, sanger og frontmann Bradford Cox. Blant de fire øvrige medlemmene har gitarist Lockett Pundt og trommis Moses Archuleta (med slike navn må man jo nesten bare bli rockestjerner) vært med helt siden det første albumet 2005. Siden da har de gitt ut 7 eller 8 plater (avhengig av hvordan man teller), og har stort sett hele veien vært store kritikerfavoritter.

Den fødte frontmann

Bradford Cox er ikke bare musiker, man kunne også kjøpe kunsten hans i merchboden.

Etter en psykedelisk intro drar de i gang kveldens eldste låt, tittelsporet fra Cryptograms (2007), og Cox viser seg med en gang å være bortimot den perfekte frontmann. Han er høy og tynn som rockestjerner skal være (faktisk veldig høy og tynn siden han har Marfans syndrom) og han vet hvordan man skal behandle et mikrofonstativ. Ikke minst har han en tilstedeværelse og selvtillit på scenen som om det å stå å synge emosjonelle og eksistensielle tekster foran hundrevis av mennesker er det enkleste og mest naturlige som finnes. Han veksler mellom å bare synge og å i tillegg spille gitar, noe som gir bandet en ekstra dimensjon når dette varieres. Når han bare er vokalist gjør hans sceneopptreden at tankene går til enere i feltet som Nick Cave eller Jarvis Cocker, eventuelt til The Cars’ Ric Ocasek, som han ligner veldig på.

Mer enn bare et albumband

De spiller etterhvert en stor del av deres nyeste plate, årets fine Why Hasn’t Everything Already Disappeared?, og det blir ellers plass til stort sett én låt fra deres andre utgivelser, med unntak av Halcyon Digest (2010) som er representert med fire sanger. Som på plate viser de at de behersker mange av rockens stilarter som støyrock, kunstrock, punk, shoegaze og drømmepop, men på konsert er volumet og trøkket skrudd opp. Et av konsertens høydepunkt er i så måte representativ for dette. Kveldens versjon av én av dette tiårets aller beste sanger, “Helicopter”, har de samme samplene som på plata, men resten av instrumenteringen er mer bråkete og intensivt. Cox bruker også stemmen på en litt annen måte enn på platene, der han ikke bare synger men roper, uler og til tider skriker ut tekstene, som gir ekstra trøkk og intensitet til de ofte mye roligere albumversjonene.

Har William H. Macy, Ric Ocasek fra The Cars og Glenn Medeiros startet band sammen? Neida, det er bare Deerhunter.

Et vidt spektrum

Gjennom bruk av synth, samples og gitarfeedback (og saksofon på “Coronado”) kan de variere mellom mange forskjellige uttrykk. Enten fra den ene sangen til den neste, eventuelt innenfor samme sang, fra det drømmende og stemningsfulle til det herlig støyende. Det er rett og slett befriende med et band som på en effektiv måte bruker store deler av paletten av lyder og stemninger som rockeformatet kan tilby.

Deerhunter på en tirsdag i Oslo.

Når et bra band spiller fine og varierte låter med god konsertlyd og en fantastisk frontmann, er det lite å klage på. Med kvalitet i alle ledd ble det en strålende konsertopplevelse for alle som hadde tatt turen.

Setlist - Deerhunter på Rockefeller, 4. juni 2019
  1. Cryptograms
  2. Death In Midsummers
  3. No One’s Sleeping
  4. What Happens To People?
  5. Helicopter
  6. Revival
  7. Futurism
  8. Desire Lines
  9. Take Care
  10. Plains
  11. Disappearing Ink
  12. Coronado
  13. Nocturne
  14. Cover Me (Slowly)
  15. Agaraphobia
  16. Monomania

- Vidar Mykkeltveit

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Si din mening – bli med i vårt lytterpanel

Velkommen til registreringssiden for Radio Rox sitt lytterpanel!

Våre lytteres synspunkter og meninger er veldig viktige for oss og vi setter stor pris på at du tar deg tid til å fylle ut skjemaet under. Ved å delta i lytterpanelet kan du si hva du mener om redaksjonelt innhold, musikk og reklame på din favorittkanal.

Radio Rox samarbeider med selskapet RAM Norge i arbeidet med vårt lytterpanel. Vi setter personvern svært høyt. All informasjon du oppgir og alle svar som avgis på undersøkelser blir behandlet anonymt. Du kan selvfølgelig trekke deg fra panelet når du selv ønsker det.

Alle som svarer på Radio Rox RAM-undersøkelser opptjener poeng per besvarte undersøkelse. Poengene kan veksles inn i ulike premier som Flaxlodd, gavekort, donasjoner med mer.

Takk for at du hjelper oss å gjøre Radio Rox bedre!

 

Med vennlig hilsen,
Alle oss i Radio Rox


Built To Spill på Rockefeller

Verdien av fenomenet der band eller artister spiller klassiske album i sin helhet, kan diskueteres. Det kan ha både sine positive og negative sider. Positivt når du på forhånd vet at du får høre akkurat den deep-cut albumsangen som bandet aldri ellers spiller. Eventuelt, når sangene på albumet blir spilt i riktig rekkefølge, at du vet nøyaktig i settet når du kan time bar- eller dobesøk under sangene du ikke liker spesielt godt.

Built To Spill på Rockefeller.

Den negative siden kan være at det blir få overraskelser for publikum, de vet på forhånd hva de får, og spenning og energi kan gå tapt. Noen ganger kan det føles som en litt lettvint kontrakt mellom band og publikum; publikum vet de vil få en nostalgisk kveld med favorittalbumet, bandet får pengene uten å finne på noe nytt.

Jubileumskveld for indiehelten

Denne kvelden er Built To Spill fra Boise, Idaho på scenen på Rockefeller for å spille hele deres fjerde plate Keep It Like A Secret, som har 20 års-jubileum i år. Bandet har siden starten i 1992 alltid vært prosjektet til Doug Martsch sammen med en evig rullerende gjeng av medspillere. De har vært stilskapere innenfor indierock med åpenbare fans som The Shins og Band Of Horses.

Bandet spiller altså hele albumet, riktignok ikke i samme rekkefølge som på plata, bortsett fra “Carry The Zero” som blir spart til siste ekstranummer. Martsch har tidligere gjort det samme med det foregående albumet Perfect From Now On, da med de samme musikerne på plata, noe man kanskje ville tro var litt av konseptet med å spille en hel plate live. Men på denne turneen er dette fraveket, bandet er helt nytt, og to av de innleide musikerne ser ihvertfall 20 år yngre ut enn Martsch.

Seig start

Musikken høres uansett ganske likt ut som på plate, men lyden kan ikke sies å være den beste, og spesielt Martsch sin lyse skingrende stemme forsvinner litt i den grumsete gitarlyden. De må også spille seg litt varme før de kommer ordentlig i gang, men etterhvert fungerer ting bra, spesielt i de mer instrumentale partiene på låter som “Time Trap,” “Broken Chairs” og “I Would Hurt A Fly.”

Built To Spill spilte Keep It Like A Secret i sin helhet.

Men av alle introverte rockere som man har sett på en scene (og det er mange), så er Martsch nesten i en klasse for seg. Det ser ut som han virkelig lever seg inn i musikken når han står med øynene lukket og synger, og gitarlyden er åpenbart viktig å få perfekt, for han stirrer veldig mye ned på effektboksen han har stående på forsterkeren ved siden av seg. Men det er ingen kontakt med publikum under sangene, og siden han kun har med seg én gitar må han bruke pausene mellom sangene til å stemme gitaren. Stirrende ned på tuneren sin, uten å si noe som helst. Den fineste delen av scenenshowet er faktisk den ganske så kule Daniel Johnston-t-skjorta Martsch har på seg.

Minimalistisk og jordnær

Det er en ærlig sak at man ikke er flink til småprat eller anekdoter mellom sangene, og man skal ha respekt for at noen vil la musikken tale for seg. Det er nesten noe litt forfriskende over hvor åpenbart lite Martsch bryr seg om sceneshow eller rockeklisjeer. Før konserten gjør bandet sin egen soundcheck rett foran det forventningsfulle publikummet, og det er ikke noe endring i lyd eller lys når de entrer scenen noen minutter etter endt lydsjekk.

Hi Doug, how are you?

At han ikke er noe sjarmtroll på scenen visste nok de fleste blant kveldens publikum, så det er nesten en overraskelse når han før avslutningen på hovedsettet snakker litt, ved å takke alle som har kommet, og ved å hylle oppvarmingsbandene. Du kan ikke se det på han, men man får velge å tro på han når han sier han er “psyched” for å være her og spille for fansen i Oslo. Under ekstranummerne får vi også et par “thank you”, og han introduserer også Slam Dunk, et av kveldens oppvarmingsband, for å synge bakgrunnsvokal på kveldens samtidig mest underholdende men minst musikalsk vellykkede øyeblikk, en cover av The Kinks “Waterloo Sunset.”

Built To Spill sammen med oppvarmingsbandet Slam Dunk.

Publikum er i grunnen imponerende godt med for å skape god stemning i forhold til hvor lite energi de får tilbake fra scenen. Det er musikken som teller og de har kommet godt innstilt på å hylle sin musikalske helt.

 

Setlist - Built To Spill på Rockefeller, 11. mai 2019
  1. The Plan
  2. Else
  3. Sidewalk
  4. You Were Right
  5. Time Trap
  6. Center Of The Universe
  7. Temporarily Blind
  8. Bad Light
  9. Broken Chairs
  10. Planned Obsolesence
  11. In The Morning
  12. Living Zoo
  13. Waterloo Sunset
  14. I Would Hurt A Fly
  15. Carry The Zero

- Vidar Mykkeltveit & Linda Holzerland

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Vinn billetter til Rock The Opera (avsluttet)

Nå kan du vinne 2 billetter til Rock the Opera - Oslo! Prague Philharmonic Orchestra framfører alt fra Pink Floyd, Queen, Deep Purple, Led Zeppelin, U2 til AC/DC. Lørdag 11. mai kan du oppleve dette showet for første gang i Norge på Oslo Konserthus.

Gå inn på vår facebookside og fortell oss hvem du har lyst til å ta med deg, så du er med i trekningen!


En introvert kveld på Rockefeller

Bak det litt tunge navnet Better Oblivion Community Center skjuler Conor Oberst fra Bright Eyes og Phoebe Bridgers seg, som tidligere i år publiserte et kritikerrost selvtitulert album. At to såpass kjente navn danner band, eller riktigere sagt duo, og ikke opptrer under sine egne navn er et pussig valg som trolig kan ha kostet dem en del potensielle fans. Men noen ganger trenger man rent bord, en ny start og blanke ark.

 

Et musikalt samfunnshus

Navnet til Better Oblivion Community Center er program. Et svært samfunnshus smykker scenen, det selges stressballer i form av det lille kommunale bygget og før konserten begynner på ordentlig kommer det en mannlig stemme over høyttaleren og ønsker velkommen. Huset og stemmen minner litt om The Simpsons, samtidig som man får litt orwellske Big Brother-vibes.

Conor Oberst har startet nytt band. Ingen tårer, men mye bra musikk.

Have you ever tasted sound?

Første låt ut er åpningssporet fra albumet “Didn’t Know What I Was In For” og allerede denne føles litt tyngre i lydbildet enn på plata. Bridgers og Oberst har tatt med seg et band bestående av trommis, bassist og oppvarmeren Christian Lee Hutson på guitar. Oberst er åpenbart klar for en skikkelig konsert og rocker gitaren og hårsveisen gjennom mange av kveldens låter. Under mini-hiten “Dylan Thomas” og refrenget til “Sleepwalkin’” gires tempoet litt opp og det hele gir mersmak.

 

Et vellykket samarbeid

Oberst og Bridgers jobbet allerede i 2017 sammen på låta “Would You Rather” som ble med på hennes debutalbum Stranger In The Alps. I tillegg får vi noen flere coverlåter fra henne men også noen fra Bright Eyes-diskografien og ikke minst “Can’t Hardly Wait” av The Replacements. De gamle sangene framføres stort sett som duetter og det er det som fungerer så fint mellom disse to. De har virkelig funnet kjemien.

Under “Exception To The Rule” får de to fluktstoler på scenen og skaper litt feriestemning.

Den nyeste “Little Trouble” er uten tvil en låt som fungerer veldig fint live og også Bridgers egen sang “Funeral” overrasker som en rå pønkversjon med Oberst på vokal. Selv om noen låter framføres mer rockete, ligger den sårbare singer-songwriter-sjarmen fortsatt i lufta. Under “Chesapeake” er det så stille i salen at man hører ølbegerne knake på gulvet. Hvor godt stemmene til Bridgers og Oberst passer sammen og hvor mye de utfyller hverandre, kommer virkelig fram under de rolige låtene.

 

To introverter på hver sin ende av skalaen

De to er tydeligvis ganske forskjellige personligheter, selv om begge er introverter. Oberst har tatt på seg entertainerrollen denne kvelden og viser seg å være en ganske artig fyr. Han deler ut setlist allerede halvveis inn i konserten, gir mikrofonen til en publikummer under ekstranummeret “Scott Street” og erter Bridgers og hennes tilbakeholdenhet fra tid til annen. Han virker mer selvsikker og har en bedre sceneopptreden enn henne. Om det nå skyldes de ca 20 år i erfaring han har i forspranget eller om rollene er bevisst valgt, får nå være opp til dem.

Phoebe Bridgers iscenesetter seg og sin nydelige stemme i litt åndelig lys.

Bridgers spilte på Øya i fjor og den litt for tamme og ensformige opptreden ble dessverre ikke noe særlig minneverdig. Sammen med Oberst går dette mye bedre, men hun er fortsatt mest komfortabel bak mikrofonen og gitaren sin og gjør ikke stort ut av seg på scenen. Desto deiligere og overraskende er det å se henne slippe litt løs under “Easy/Lucky/Free.”

Better Oblivion Community Center på Rockefeller.

Til tross for at Better Oblivion Community Center består av to veletablerte navn klarte de ikke å fylle Rockefeller til den grad man kanskje skulle tro. For de som var der ble det derfor en forholdsvis intim opplevelse som man vel egentlig ikke kan klage på.

 

Setlist - Better Oblivion Community Center på Rockefeller, 1. mai 2019
  1. Didn’t Know What I Was In For
  2. Dylan Thomas
  3. Big Black Heart
  4. Forest Lawn
  5. Would You Rather (Phoebe Bridgers cover)
  6. Sleepwalkin’
  7. Exception To The Rule
  8. Chesapeake
  9. Can’t Hardly Wait (The Replacements cover)
  10. Service Road
  11. Little Trouble
  12. Lua (Bright Eyes cover)
  13. Funeral (Phoebe Bridgers cover)
  14. My City
  15. Scott Street (Phoebe Bridgers cover)
  16. Easy/Lucky/Free (Bright Eyes cover)
  17. Dominos

- Linda Holzerland

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Ny start for Teenage Fanclub

Det er bare litt over to år siden sist Teenage Fanclub inntok hovedstaden, og onsdag kveld var de tilbake igjen. Men denne gangen er de ikke helt det samme bandet som vi har kjent og holdt kjært i tre tiår.  

Det sympatiske skotske bandet ga ut et knippe helt fantastiske poprock-plater på 90-tallet, men hadde aldri store hits og ble sjeldent offer for de store overskriftene. På denne siden av årtusenet har de tatt artistlivet mer med ro, og gitt ut stadig mer lavmælte plater ca hvert femte år. Men platene har alltid hatt det samme demokratiske konsept som de har gjennomført siden slutten av 90-tallet: 12 låter per plate, der fire er skrevet av sjefs-Fannie og mesterlåtskriver Norman Blake, fire ofte like strålende låter av bassist Gerard Love, og fire litt mer anonyme men ofte veldig fine låter signert gitarist Raymond McGinley.

Teenage Fanclub på Rockefeller, 24. april 2019.

Og i en ellers uforutsigbar verden har det vært godt at det finnes band som Teenage Fanclub, som man alltid har kunnet regne med; trygge og forutsigbare, men alltid kvalitetsleverandører. Derfor kom fjorårets nyhet om at Gerard Love sluttet i bandet som et lite sjokk. Bandet har jo bestått av rockens svar på Ole, Dole og Doffen - Blake, Love og McGinley - helt siden starten.   

Nye tenåringer

Det var dermed på denne konserten for en gangs skyld knyttet en del spenning til hvordan bandet nå fremstår. I det “nye” Teenage Fanclub har tidligere keyboardspiller Dave McGowan tatt over som bassist, mens Euros Childs (kjent fra gode men litt glemte Gorky’s Zygotic Mynci) har kommet til som keyboardist og nytt fullverdig medlem. Trommene trakteres fortsatt av Francis MacDonald, som nå har faktisk vært med i bandet i nesten 20 år, etter at de på 90-tallet virket å ha et litt Spinal Tap-aktig forhold til trommeslagere.

Men man legger ikke så mye merke til resten av bandet, nå handler alt om de to gjenværende gitaristene, vokalistene og låtskriverne. Skjønt, Raymond McGinley gjør såpass lite ut av seg utenom å spille og synge at det er Blake som må introdusere låtene hans (“Here’s a song that Raymond wrote!”). Men det er likevel imponerende at den tidligere tredje beste låtskriveren i bandet har skrevet strålende låter som kveldens åpningsang “About You,” “Your Love Is The Place Where I Come From” og “Verisimilitude,”sannsynligvis den beste låta noensinne som er oppkalt etter et vitenskapsteoretisk konsept.

Norman Blake fra Teenage Fanclub kjører showet på Rockefeller.

Ellers er kvelden Norman Blake sitt show. Hvis man noensinne har lurt om at det var han som har vært sjefen i bandet, så er all tvil borte nå. Og med større plass til egne låter kan han nå gjøre dypdykk i låtkatalogen, og spille mindre kjente låter som (nesten)tittelsporet fra deres første plate A Catholic Education, eller “The Cabbage” fra Thirteen, en av deres få ikke universelt elskede plater. På veien gir han oss også noen av hans beste, som den perfekte kjærlighetssangen “I Don’t Want Control Of You,” og de perfekte powerpophitsene “What You Do To Me” og “The Concept” (låtene ble selvsagt ikke faktiske hits). Og til slutt avsluttes konserten med Blakes “Everything Flows,” sangen der bandet traff blink allerede på sin debutsingle, en låt med alle elementene som man senere har fått i så mange av deres låter; den deilige gitarlyden, vokalharmoniene, en følsom tekst, og ikke minst Den Gode Melodi.

Loveless

Et lojalt og hengivent publikum er nok alltids fornøyd med et gjenhør med dette bandet, og tiden under den halvannen times lange konserten flyr fort avgårde. Men vi får altså ingen av Loves låter som “Sparky’s Dream,” “Ain’t That Enough” eller “I Need Direction” denne kvelden, noe som gjør at bandet fremstår litt mindre tredimensjonalt enn før. Uten hans balanserende tilstedeværelse og sangene som man føler mangler, kjenner man et ganske stort Gerard Love-formet hull både i setlisten og på scenen.

Teenage Fanclub fungerte overraskende bra uten Gerard Love.

Bandet spiller også en ny sang, som skal ende opp på en ny plate som de annonserer snart skal spilles inn. Så får man håpe at tittelen på sangen “Everything Is Falling Apart” ikke blir passende for Teenage Fanclub sin fremtid, men heller satse på at de tenker som de synger i kveldens andre låt: “Even though it’s complicated, we got time to start again.”     

Setlist - Teenage Fanclub på Rockefeller, 24. april 2019
  1. About You
  2. Start Again
  3. The Cabbage
  4. Everything Is Falling Apart
  5. Only With You
  6. Catholic Education
  7. Alcoholiday
  8. The Darkest Part Of The Night
  9. Your Love Is The Place Where I Come From
  10. Planets
  11. Verisimilitude
  12. I Don’t Want Control Of You
  13. It’s A Bad World
  14. I’m In Love
  15. My Uptight Life
  16. The Concept
  17. The Fall
  18. What You Do To Me
  19. Everything Flows

- Vidar Mykkeltveit

Her finner du flere konsertanmeldelser.