Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 4

Øyafestivalen 2019, dag 4

Regnet som har blitt varslet så langt i forveien treffer Tøyenpark for fullt på lørdagen. Det må sies at vi har vært heldige så langt og det er vel nesten en tradisjon at det regner minst én av dagene under Øyafestivalen. Mesteparten av besøkende er rutinerte og kommer godt forberedt og utsyrt med støvler og regnjakker. Heldigvis har vi faktisk en del konserter inne på Sirkus på planen i dag.

Et stort navn som trosset vind og vær er Dag Solstad. Han innrømmer at han ikke er så bevandret i festivalverdenen og snakker heller om forfatterskapet sitt. I samtale med Audun Vinger på Biblioteket skravles det også om fotball, hester og nye unge forfattere, og det er godt å se at Solstad på ingen måte er den pretensiøse forfatterlegenden som statusen kunne tilsi.

 

Parcels, Amfiet

Vi starter lørdagen med noen gladlakser fra Australia. Det verste regnet gir seg etter hvert, og denne kule og utadvendte gjengen hadde nok smilt og danset bort det også. Særlig keyboardist, Patrick Hetherington, har perfeksjonert enbeinsdansen bak instrumentet sitt. Det har samlet seg en god del folk foran Amfiet og de er straks med på grooven til Parcels. Filmcrewet hjelper til med å vise mye fra de dansende tilskuerne på storskjermene ved siden av scenen. I tillegg prøver bandet å veie opp for det triste været med mye interaksjon, og folk er med på det. Gitarspillet, utseende og stilen til vokalisten Jules Crommelin ligner forresten så mye på George Harrison at han enkelt ville vunnet en lookalike-konkurranse.

Australske Parcels hadde det gøy på Øya. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Parcels lager veldig dansbar, funky, Nile Rodgers-inspirert discopop, og det er ikke rart at Daft Punk er fans og produserte den første singelen. De sjonglerer mellom elektropop og indie à la Friendly Fires og Cut Copy. De er heller ikke redde for litt eksperimentering når de bruker en glassflaske som instrument eller da Louie Swain leker med en FM-radio for å inkorporere lyd derfra. Det blir nok ikke så kult som tenkt; de har vel kanskje ikke hørt om DAB-krisen i Norge? Kvintetten høster en god del og velfortjent applaus når de våger seg ut til den allerede utbygde scenen til kveldens headliner. Det eneste de foreløpig mangler er den store hitlåta som vil sette full fyr på publikum og karrieren.

 

Hyukoh, Amfiet

Sørkoreanske Hyukoh valgte en helt annen retning enn K-Pop som er så i vinden for tida. Frontmannen Oh Hyuk nevner gjerne The Beatles og The Whitest Boy Alive som inspirasjonskilder, men live framtoner de seg mye hardere enn det. Bandprosjektet ble startet i 2014 og har siden blitt til den klassiske bandformasjonen på fire med to gitarer, bass og trommer.

Hyukoh fra Sør-Korea. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Hyukoh spiller solid indierock med tekster på både koreansk, mandarin og engelsk. Det er litt uvant å ikke skjønne noe av teksten og det gjør det hele litt mindre tilgjengelig. Noe som er rart siden man jo er godt vant med selve musikken. Det er sterke kontraster mellom den ganske røffe gitarmusikken og de nesten sjenerte og rolige takketalene mellom låtene. Det tar aldri helt av, men det er ikke godt å si om det er på grunn av kulden, språkbarrieren eller rett og slett fordi det er dag 4 av festivalen og folk er litt slitne. Til slutt må de selv posere for sitt eget Instagrammoment, og det er veldig søtt når de spør publikummet pent om det er greit å ta bilde. Men det trengs nok litt mer løssluppenhet for å få med seg publikummet før sørkoreansk indie kan ta opp kampen med K-Popen.

 

Jonathan Wilson, Amfiet

Det er dårlig oppmøte foran Amfiet etter at slowthai fikk det til å koke over på Vindfruen. Amerikanske Jonathan Wilson får ingen lett start og han får det heller aldri til å bikke over til noe mer enn en midt-på-treet-følelse. Han stiller som et enkelt firemannsband og til tross for været stiller de med solbriller. Når regnet kommer klarer han i noen øyeblikk å få tankene til den solfylte vestkysten med den klassiske rocken han spiller og de psykedeliske innslagene.

Jonathan Wilson på Amfiet. Foto: Mathias Ertnaes / Øyafestivalen.

Det er kule gitarpartier og instrumentale deler, men det blir for mange av dem, og de blir for lange. Wilson har en dyp og dramatisk stemme og han bruker den effektfullt, særlig når han bytter til å spille piano kommer den godt fram. Dessverre er det altfor få lyspunkter i konserten hans og det hele blir fort kjedelig. For en som har jobbet og turnert med utallige store navn er dette faktisk for slapt. Det blir litt for gubbete, uengasjerende og lite inspirerende slik at opptreden hans faller helt under radaren på en så stor festival.

 

Stereolab, Sirkus*

Ti år etter at de ble oppløst har et av 90-tallets viktigste band kommet sammen igjen for å spille konserter. Stereolab har alltid vært basert rundt britiske Tim Gane og franske Lætitia Sadier, som nå har kommet sammen igjen på scenen. Gane er gitarist, og med seg har de trommisen Anthony Ramsay som har vært med siden starten av 90-tallet, en bassist og en som spiller de analoge synthene som definerer soundet deres så mye.

Det ble "French Disco" i Sirkus. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Kanskje har Sadier aldri vært en veldig utadvendt frontfigur, men som vokalist i bandet gjør hun overraskende lite for å kommunisere med publikum. Hun veksler mellom å spille litt nå og da på en liten synth og noen små soloriff på gitar, hun snakker litt til publikum på engelsk med sjarmerende fransk aksent, og har også noen forsikte dansesteg. Men hovedmedlemmene er nå alle i 50-årene, og kan ikke lenger flyte på sjarmen ved å være verdens hippeste og kuleste band, som de var for 25 år siden. Men tiden har ikke gått fra musikken, som er den samme, og høres like frisk ut som i storhetstiden. De skapte da den særegne miksen av Neu!-groove, litt Beach Boys anno 1970, fransk visesang, jazz, elektronika og alternativrock som ga oss en rekke albumklassikere på 90-tallet. Selv om de inspirerte mange andre indieband de siste tiårene, virker soundet deres fortsatt unikt - ingen høres helt ut som Stereolab.

Lætitia Sadier fra Stereolab. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Etterhvert blir det god stemning i teltet, med mye lette groovebevegelser blant publikum på favoritter som “Metronomic Underground” og “Ping Pong.” De rocker også ganske hardt mot slutten, mer enn de vanligvis gjør på plate. Alt i alt ble årets obligatoriske Øya-gjenforeningskonsert absolutt moro for alle gamle (og kanskje noen nye?) indiefans.

 

Motorpsycho med venner, Sirkus*

Med Motorpsycho vet man vanligvis ikke hva man får på konsert, men denne gangen stiller de med klar agenda. Etter inntredenen til deres nye trommeslager Tomas Järmyr har de gitt ut to plater delvis inspirert av platecoverne som er laget av Håkon Gullvåg. Og på Øyafestivalen (og Olavsfestdagene) har de laget et eksklusivt bestillingsverk som viderefører dette prosjektet. Verket inkluderer også et par gjestemusikere og et integrert visuelt element laget av videokunstner Boya Bøckman, også inspirert av kunsten til Gullvåg. Bandet og gjestene går på scenen bak et lerret av gjennomsiktig plaststrimler som henger ytterst over scenekanten, samt en tradisjonell videoskjerm bak bandet. De visuelle bildene og filmene vises altså både foran og bak bandet, og skaper til tider en veldig stilig 3D-effekt der bildene blir svevende rundt musikerne.

Videokunstner Boya Bøckmans bidro med det visuelle. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Første del av konserten er bestillingsverket, et 45 minutters stort sett sammenhengende verk i flere deler, et konsept Motorpsycho ikke akkurat er ukjent med. Denne delen er kanskje litt mer rolig og stemningsfullt enn riffrocken som preger mange av bandets spesielt senere lange sanger. Sentralt i bandet er som vanlig Bent Sæther og Hans Magnus Ryan, det langhåra tohoda rocketrollet på gitar, bass og vokal som nå har holdt sammen i 30 år. De nevnte gjestemusikerne er Jaga Jazzist-sjef Lars Horntveth og den allsidige jazzmusikeren Ola Kvernberg. Horntveths synther og Kvernbergs fiolin (i tillegg til alle de andre instrumentene de spiller) er godt integrert i soundet og preger musikken så det høres ut som en egen enhet heller enn bare Motorpsycho med gjester. Musikken er langstrakt og bygger seg opp og ned i mer eller mindre bråkete partier. Med hjelp av Horntvedt og Kvernberg blir det også til tider ganske hypnotisk og elektronika-aktig, i grenselandet mellom progrock, jazz og samtidsmusikk.

Hjernene bak Motorpsycho: Hans Magnus Ryan og Bent Sæther (i bakgrunnen). Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

I motsetning til flere andre av årets Øya-headlinere som satser stort på visuelt show som en stor del av konserten, så har ikke Motorpsycho ferdiginnspilt 90% av musikken på forhånd - de spiller faktisk på instrumentene sine, noe som virker som noe vi ikke kan ta for gitt på «konsert» i 2019. I dette tilfellet er musikken og det visuelle åpenbart skapt for å fungere sammen i en symbiose, og musikken passer definitivt godt til Gullvåg og Bøckman sine til tider litt skumle bilder.

Motorpsycho med en storslagen avslutning på årets Øyafestival. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Man skulle kanskje tro at 45 sammenhengende minutter med kunst ville bli litt mye for et effektivt festivalpublikum, men stort sett alle som ikke har tatt turen til Karpedammen denne kvelden er tålmodige på festivalens siste konsert. Etter hovedverket spiller Motorpsycho de to tittelsangene fra deres siste plater The Tower og The Crucible, i mer tradisjonell Motorpsycho-progrockstil. Mot slutten trekkes «gardinene» fra, og Sæther får introdusert bandet og samarbeidspartnerne for det som må sies å være et vellykket prosjekt. De ga en fin slutt på årets festival for alle som liker rock, og rockeband med musikere som spiller instrumentene sine live.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den første, andre og tredje dagen på Øya 2019.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 3

Øyafestivalen 2019, dag 3

Dette blir på en måte damenes dag, med både Robyn som headliner, en rekke høydepunkter med kvinnelige vokalister i sentrum, og også den lokale rapperen Musti trekker et overraskende stort publikum på Biblioteket. Øyafestivalen har faktisk fått internasjonal oppmerksomhet for å være såpass kjønnsbalansert og det er virkelig i dag at kvinnene får skinne aller mest.

I tillegg har Øya alltid slått et slag for miljøet. De har lenge satset på å være miljøvennlig og bærekraftig og blant annet jobbet tett sammen med Natur og Ungdom. I år startet de med et nytt miljøtiltak: gjenbruksglass. Målet er å kvitte seg med engangsplast og derfor er det høy pant på drikkebegerne. Alle barn har riktignok blitt arbeidsledige, men det er jo bare godt at kidsa slipper å løpe rundt for å rydde etter resten for et par kroner lommepenger. Man ser nesten alle gå rundt med en drikkebeger i hånden gjennom hele dagen og veldig få på bakken utover festivalområdet. Bra jobba, Øya!

 

The Needs, Vindfruen

Fredagen åpnes imidlertid med mye testosteron, men heldigvis på en hyggelig måte. Norske The Needs gir oss deilig powerpop på engelsk i stil med The Posies og tidlig Teenage Fanclub. De er en slags supergruppe basert rundt soloartist Bendik Brænne og Maciek Ofstad fra Kvelertak, som begge synger og spiller gitar. Med seg har de Brænnes bror Mattis på gitar, Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen og Oslo Ess-bassist Knut-Oscar Nymo. De er kanskje ikke fullt så unge som mange andre av de energiske bandene vi allerede har hørt, men de bringer likevel inn et friskt pust.

Palmer og solbriller - The Needs skaper sommerstemning. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Med oppblåsbare palmer på scenen og sola i ryggen, skaper de sommerstemning, ikke minst med låter som “Summerbore.” De har veldig catchy, enkle og søte låter som ikke alle engang er gitt ut, som de selv påpeker. Med tekster som handler om at de heller drikker øl på Bonanza enn på Solli Plass vinner de tilskuerne lett. De er genuint morsomme og har det veldig gøy på scenen. Ofstad ser forresten ut som han har vært på klesjakt i garderoben til Mac DeMarco. Siden de ikke trodde så mange ville komme på dagens første konsert, har de tatt med seg både publikumsjubel og latter på boks, som fungerer som et gøyalt innslag. Det passer fint inn med den lite selvhøytidelige stilen til dette hyggelige bekjentskapet.

 

Misty Coast, Fortum*

Neste band kan som The Needs muligens også kalles en norsk supergruppe. Misty Coast er en gren i det vestlandske bandtreet som har gitt oss Low Frequency In Stereo og The Megaphonic Thrift. I denne duoen er det Linn fra den sympatiske og talentfulle familien Frøkedal som står i sentrum som vokalist og bassist. Hun og gitarist Richard Myklebust har til konserten fått med seg en trommis, og spiller presis riffbasert rock.

Duoen Misty Coast. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Det er ikke så mange som ser på den ganske tidlige konserten, men den for i år uvante stekende sola gir seg heldigvis etter hvert, og da samler det seg også en del folk foran scenen. På siste halvdel av konserten blir også Frøkedalsøster Anne Lise (som spilte på Øya med sitt band I Was A King i går) med på gitar og koring. Fortum-scenen gir en perfekt ramme for sterke melodier og den drømmende vokalen. Det blir en solid prestasjon av et band som vi helt sikkert får høre mer av framover.

 

Big Thief, Vindfruen

Den ekstrem produktive kvartetten fra Brooklyn, Big Thief, fant tid til et besøk på årets Øyafestival. Bandet gir oss en behagelig avveksling til all den overproduserte popmusikken for tiden. Dagens dose med folk minner både om tidlig 60-talls vise- og protestsangere à la Baez og Dylan, men også om rolig indierock fra tidlig 90-tallet som Low og Galaxie 500. Scenedekorasjon er minimalistisk med oversikt over mineraler og insekter som en ramme rundt bandet. Her byttes gitarer selv, de er tilbake til røttene med musikken i fokus.

Adrianne Lenker fra Big Thief. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Vokalist Adrianne Lenker er konsentrert og totalt oppslukt av musikken. Hun virker nesten sjenert, er rolig og lavmælt når hun takker kort mellom låtene. Ansiktet hennes forvrenges smertefullt mens hun synger, det er en stor sårbarhet over henne. Desto mer rørende og samtidig befriende er det nå hun slipper løs og får noen emosjonelle skrikeutbrudd midt i en låt. Big Thief beviser at musikken også i dag kan stå for seg selv uten unødvendig staffasje eller stjernenykker.

 

girl in red, Vindfruen

Ungdommen i dag har rett og slett ikke tid til å bruke shift-knappen, slik at også girl in red kun går for små bokstaver, ikke bare i artistnavn men også når det kommer til sangtitler. Og tid har Marie Ulven kanskje virkelig ikke hatt så mye av det siste året, siden hun har vært en av de store snakkisene de siste 12 månedene, til og med internasjonalt (omnipresente Billie Eilish digger en av låtene hennes). Mye kan skje på kun ett år, det påpeker hun selv da hun forteller om at hun så boy pablo på denne scenen i fjor og tenkte at det hadde vært kult å spille her, og nå i 2019 er hun der altså selv.

girl in red på Vindfruen. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Klesvalget er enkelt med jeans og hvit t-skjorte, sånn som Sigrid i går. Hun er riktignok mindre glatt, publikumsvant og litt mer rufsete i stilen. Hun spiller gitar selv, har i tillegg med seg 2 gitarister, bassist og trommis, de siste plassert på to podier på den rosa utsmykkede scenen. Det er mye entusiastisk hopping, noe som ikke alltid kommer vokalen til gode. Febersyken derimot skjules godt bak adrenalinoverfloden. Særlig når hun tar starten av en sang helt alene, ser vi at det er talent bak hypen.

Stagediving tross sykdom. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

girl in red er ungdommens talerør og treffer med sanger om kjærlighetssorg, identitetskrise og målet med livet i en tid der man har eller får alt. Hun snakker rett fra levra både i sangene sine og på scenen. Skravlingen mellom låtene er det ikke alltid mulig å henge med på, også fordi lydnivået varierer, med stemningen gjør det forsåvidt ingenting med. Mot slutten kommer Safario og brenn. opp på scenen og lager enda mer fest med et lass med baderinger som kastes ut til publikum. På siste låt kaster hun gitaren og tar et bad i mengden. Midt i konserten ber hun lydmannen skru opp lyden på vokalen hennes med å rope entusiastisk ut at det er hun som er stjerna. Med denne konserten har sjarmtrollet fra Horten nok ikke bare lært lydmannen hvem som er stjerna for øyeblikket.

 

Christine And The Queens, Amfiet

Forventningene er høye etter at Christine And The Queens leverte et av de beste konsertene på Øya i 2016 og jeg var opprinnelig redd for å bli skuffet av årets konsert. At det ikke er noe grunn for det viser seg heldigvis veldig raskt. Den lille franske dama som ikke vil passe inn, har utvidet danseensemblet til seks dansere, og det satses mye og tidlig på pyroeffekter. Hun har vokst som artist, og den store scenen passer henne perfekt nå.

Leverte for 3 år siden, skuffet ikke i år heller: Christine And The Queens. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Musikalsk blander hun 80-talls inspirert synthpop, noen ganger med hiphopbeats og innslag fra elektronika. Tekstmessig kan hun veksle mellom engelsk og fransk i en og samme sang. I sceneshowet er det enda flere retninger som knyttes sammen når det til dels føles som koreografi, dels freestyle impro. Hennes ikke 100% proffe dansing er både morsom og sjarmerende. Dansingen brukes som et virkemiddel for å fortelle små historier og det oppleves som en integrert del av bandet. Slowmotion-dansen er utrolig sterk og en kreativ måte å komplementere en sang på. Hun får absolutt igjen for sine teaterstudier, og leverer en ekstremt kroppslig og sensuell opptreden.

Chris kombinerer styrke og sårbarhet som ingen andre. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Hun er allsidig og det ligger en dualitet i alt hun gjør. Hun kan kalles “Chris” - et kjønnsnøytralt navn, er både påkledd med en stor rød skjorte og avkledd når hun kun går i en svart bh, danser med voldsomme bevegelser eller tar scenen helt alene i et sårt øyeblikk. Hennes motto “No judgement, only love” skal skape et frirom der alle kan følge seg trygge og uttrykke seg på den måten de ønsker. Endelig en popartist med et reelt budskap som lever opp til sine egne standarder.

Christine And The Queens på Amfiet. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

At hun er mer enn en danseartist blir tydelig under de rolige partiene i settet, der stemmen kommer til sin rett. For “Saint Claude” løftes hun opp og gir en kjærlighetserklæring til det rare, egne og unormale. Hun setter pris på fansene sine og den gode mottakelsen, og viser det ved å stadig smile av glede og takknemlighet mellom låtene. Hun vet hvordan man vinner et publikum uten å bruke gamle triks. “5 Dollars” fra fjorårets album Chris får mye applaus og “Tilted” er fortsatt en av de fineste poplåtene fra dette tiåret. Hun eier Øyafestivalen i like stor grad som for tre år siden da hun imponerte i Sirkus og hun får Amfiet til å danse fritt. For en dame, for et show!

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den førsteandre og siste dagen på Øya 2019.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 2

Øyafestivalen 2019, dag 2

Torsdagen på årets Øya lover sol, og den holder seg også gjennom hele dagen. Det åpnes ikke med musikk, men med prat. Kristopher Skau har tatt med seg sin populære podcast Rekommandert til den koselige scenen fra Deichmanske og Popsenteret: Biblioteket. Han prater med biologen Åsmund H. Eikenes om festivalaktuelle ting som klining, utedoer og bakterier. En morsom start på dagen.

Stakkars Fontaines D.C. må senere spille samtidig som Sigrid. Hun derimot kunne vel kanskje likevel fungert som headliner. Hennes tilstedeværelse på scenen har utviklet seg enormt og hun trekker så utrolig mye folk at det nesten føles som om hun er dagens hovedartist. En dame av en helt annen klasse lar heller vente på seg en halvtime. Om det faktisk var noen problemer eller bare diva-issues vet vi ikke, men Erykah Badu kom seg på scenen etter hvert.

 

Kommode, Vindfruen*

Kommode er bandet til bergenseren Eirik Glambek Bøe, den halvdelen av Kings Of Convenience som ikke er Erlend Øye. Hobbybandet ble startet på restene av kongeduoens tidligere band Skog (forresten oppkalt etter gårsdagens Øya-headliner The Cure sin sang "A Forest"), da Glambek Bøe trengte en avkobling fra livet som psykologistudent og lavvolumsrockestjerne. Nå har de etterhvert blitt et ordentlig band, gitt ut plate for to år siden, og nå får de altså også spille på Øyafestivalen.

Det er selvsagt ikke så overraskende at de høres ut som Kings Of Convenience i melodi og generelt uttrykk. Men soundet er annerledes, med høyere lyd og mer instrumentering. Ikke så helt ulikt Erlend Øyes andre band The Whitest Boy Alive. I dagens utgave av Kommode har Glambek Bøe fått med seg et halvt fotballag av musikere på scenen, blant annet Bergens alltids tilstedeværende hjelpende musikerhånd Matias Tellez.

Bortsett fra stemmen til tilsynelatende evigunge Glambek Bøe er fellesnevneren med hans hovedband gode melodier og smakfulle arrangementer, uten for mye dramatikk, overdrivelser eller staffasje. Det er første konsert for dagen, og alle i det lille publikummet som har kommet seg tidlig til festivalområdet sitter i gresset i bakken nedover mot scenen og koser seg i sola. Da er dette faktisk en helt perfekt konsert for en litt rolig start på dagen.

 

I Was A King, Amfiet

Et svært men idyllisk bilde fra Egersund henger over hovedscenen og rammer inn de fine popsangene og fengende melodiene som I Was A King presenterer. Bandet har eksistert siden 2005 og har tidligere i år gitt ut sitt femte studioalbum Slow Century. Fra det albumet er det særlig “Bubbles” som med sin lekne stil gjør seg godt på en solrik ettermiddag. Det er et godt samspill mellom vokalene til Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal og det er sympatisk å se gaffatape på gitaren på Øya.

Norske I Was A King på Amfiet. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

The Soft Boys-t-skjorta til Strømstad er et bilde på hvor inspirasjonene er hentet fra, og det er heller ikke akkurat en hemmelighet at de er gode venner med Teenage Fanclub. “Norman Bleik” er en tidlig hyllest fra bandhistorien, og som senere kunne framføres på turné med selveste Norman Blake. Noen av de mer rockete låter med mer tempo fungerer kanskje best på den store scenen, men scenen er nok ellers litt for stor, i hvert fall så tidlig på dagen for at dette skal klaffe helt.

 

Pond, Fortum

Australske Pond er tett knyttet til Tame Impala gjennom flere medlemmer som er eller har vært aktive for begge band. Det er altså pliktprogram for alle fans og de stiller lydig opp, for det er mye folk foran Fortum-scenen. Den litt irriterende ekkoeffekten i starten droppes heldigvis etter hvert slik at vi får en mye mer rockete utgave av kveldens headliner Tame Impala.

Nick Allbrook fra Pond koser seg blant publikummere. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Sanger og gitarist (og senere også på tverrfløyte), Nick Allbrook er drivkraften i dette prosjektet og det er han som bærer liveshowet på sine skuldre. Han er litt av en ekstrovert type, pratsom og han er mye ute blant publikummet. Underveis prøver han seg på A-has “Take On Me” og må innrømme at den er vanskeligere å synge enn han hadde tenkt, en morsom og ærlig sak. Den engasjerte frontmannen i gjennomsiktig skjorte elsker åpenbart å underholde og være på scenen. Man kan skjønne hvorfor han ville ut av skyggen fra Tame Impala, der det ikke er rom for så mye interaksjon og flere frontmenn. Allbrooks innsats og glede sprer seg lett over til publikummet, selv om de er langt mindre kjente enn søsterbandet.

 

Mitski, Vindfruen

Japansk-amerikanske Mitski leverer et sceneshowet som en blanding av akrobatikk, ballett og ekspresjonistisk dansk. Et moderne teaterstykke tilført musikk. Hun er enkelt kledd i svart og hvit og valget av knebeskyttelse viser seg raskt å være ganske så smart. Midt på scenen står det et bord med en stol og Mitski begynner konserten sin liggende på bordet. Hun synger til dels liggende på ryggen og det er ikke så rart at ikke hver tone sitter der den skal når man legger opp til så mye koreografi.

Kunstprosjektet Mitski i aksjon. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

De grasiøse og elegante bevegelsene står ofte i kontrast til den noe støyende musikken, samtidig som det passer veldig godt til syngingen. Bandet hennes er virkelig i bakgrunnen og knyttes ikke til det Mitski driver med i det hele tatt. Det er en slags historiefortellingen som knytter sangene sammen med dansene. Hun bruker bordet og mikrofonstativet ikke bare som rekvisitter men de blir til statister og hun gir musikken sin enda en dimensjon ved å framføre det på denne måten. Illusjonen brytes kun da keyboardisten gjør henne oppmerksom på at hun har tatt oppstilling til feil låt midt i settet og hun blir småirritert. Uansett er dette en visuell konsert av det sjeldne som man må være med på for å like, ellers kan det bli for abstrakt.

 

Tame Impala, Amfiet

Kevin Parkers Tame Impala inntar hovedscenen til psykeldisk lyd og lys, og dette er også tema for resten av kvelden. De starter med “Let It Happen” fra deres siste skive Currents fra 2015 som er det soundet som definerer bandet i dag, og som også gir flest låter fra setlisten. Den føles umiddelbart opp med en av de to nyeste låtene deres “Patience” fra i år som også tas godt imot.

Tame Impala satser på bilde- og lysshow heller enn at det er selve konserten som står i fokus. De har bygd en slags ekstrascene på scenen der bandet står samlet. Det kommer røyk fra både scenen og lydboden mens det fortsatt er for lyst for lasershowet. Det vises masse ting på videoskjermen og man kan fort bli overveldet av alle inntrykk. Kevin Parker er stort sett den eneste som får lov til å være med på videoskjermen. Man får i alle ikke sett det som skjer på scenen, men det er kanskje ikke så mye å se på egentlig.

En fornøyd Kevin Parker. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

Hiten “Elephant” fra Lonerism kommer overraskende tidlig etter kun en halvtime, og blir fulgt opp med “Feels Like We Only Go Backwards” til stor jubel og allsang. Parker forlater kunstscenen og går rundt uten gitar for å komme i kontakt med publikummet og det hjelper på stemningen. Det er vanskelig å nå alle når det er mye røyk, mørkt belysning og ingen kamera på bandet, men den harde kjernen av fans foran scenen koser seg uansett.

Kveldens headliner drar langt ifra like mange tilskuere som på Sigrid. Bortsett fra to nye låter har Tame Impala altså ikke kommet med ny musikk siden 2015, og har sånn sett ikke noe særlig nytt å komme med generelt heller. Soundet er veldig polert, og sangene høres like ut med stort sett de samme effektene. Ja, det er kult å se på videoene og lyset, og laserlysene blir virkningsfulle når det endelig blir mørkt, noe som skaper en egen atmosfære. Men når estetikk blir viktigere enn konserten, blir det litt ensformig. Man kan vel si at der et vellykket moderne psykedeliashow, og samtidig en altfor tam konsert for en headliner.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den førstetredje og siste dagen på Øya 2019.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 1

Øyafestivalen 2019, dag 1

I år er det 20-års jubileum for Norges mest profilerte og muligens beste festival. Dette feires med kake under åpningen av årets Øyafestival og en egen øl. I tillegg har de gjort litt om på festivalområdet i Tøyenparken som de tok i bruk for første gang i 2014. Den tidligere Hagen-scenen har tydeligvis fått seg en sponsor og et nytt navn: Fortum.

Mye handler om det største navnet på plakaten i år, kveldens headliner The Cure. Man ser allerede en del middelaldrende menn med svart, pistrete hår, og mange fans med band-t-skjorter. Disse selges i tillegg utenfor området - slik man er vant med fra store arenakonserter, men ikke nødvendigvis festivaler. Ellers byr dagen på litt forskjellig med norske kvinner i spissen som Thea Hjelmeland og Fay Wildhagen, engelsk soulelektronika av James Blake og ungdommens store favoritt, Rex Orange County.

 

brenn., Fortum

Vi starter dagen med en mye omtalt norsk duo som stiller med fullt band på Øya. brenn. får æren av å åpne Fortum-scene, og kan glede seg over godt oppmøte tidlig på dagen. De er et ungt og friskt rockeband som synger på norsk og har såpass mye energi at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Den ungdommelige gleden minner om boy pablo (hvor kommer egentlig skrekken for store bokstaver fra hos disse unge bandene?), men sjangermessig er de nok mer i slekt med Honningbarn. Det er åpenbart at de har det veldig gøy på scenen. Nittitallssveiser ristes i vinden, dagens første stagediving gjennomføres, og vennegjengen på første rad hopper fra første låt.

Ung og sporty: brenn. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

Gitarist og sanger Edvard Smith har tatt på seg sin Pete Townshend-overall og prater med sin kompis Rémy på trommis som om de er alene på scenen. Underveis blir det i overkant barnslig, med mye intern humor som får dem til å framstå som et russeband som forteller om hvordan det er å være full for første gang eller å få en 2’er i matte. De oppfører seg som man forventer at fem 20-åringer skal gjøre og heldigvis vinner de på sjarm og sympati. Minicoveren av kveldens store headliner “Boys Don’t Cry” faller i smak og de har generelt mye potensiale, for når det kommer til musikken så låter det bedre for hver sang de spiller. De takker for seg for tidlig og kommer ut igjen for å spille en ekstra låt - sånt kan skje når man får litt overtenning. Det sies at ungdommelighet vanligvis er bortkastet på ungdommen, men kanskje ikke på denne gjengen. Det ser lyst ut for norsk rocks framtid.

 

Orville Peck, Vindfruen*

Hvem er denne maskerte mannen? Da Julien Baker dessverre måtte avlyse sin opptreden av helsemessige årsaker, trår Orville Peck inn som veldig spontan erstatter for henne. I likhet med han selv kjører hele bandet stilmessig full countrypakke med dresser, stetsonhatter, støvler og lisseslips. Det som skiller vokalisten fra de andre er en lilla dress med glitrende slanger og kaktuser, men mest oppsiktsvekkende en latexmaske med sofafrynser. Det er litt av et syn!

Orville Peck med band. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

En kjapp sjekk på internett virker foreløpig å knuse konspirasjonsteorier om at det er f.eks. Nick Cave eller avdøde Ian Curtis som skjuler seg bak masken. Orville Peck er visstnok et alias for en allsidig kanadisk artist som nå har blitt frelst av countrymusikken. Stemmen hans er dyp og imponerende og tankene går ikke bare til nevnte Cave og Curtis, han prøver faktisk å nå opp til enda større høyder som Roy Orbison og Elvis Presley. Det uvanlige oppsynet kan få en til å lure på om det hele er ironisk ment, men sangene han synger er oppriktige og ektefølte, og både Orville og bandet utfører musikken med en åpenbar inngående kjennskap og kjærlighet til sjangeren. Det passer nesten for godt når det blir duett med den kvinnelige gitaristen i bandet i en cover av Gram Parsons og Emmylou Harris sin “Ooh Las Vegas”.

Han har selv uttalt at han ikke liker gimmicks, og at maskespillet hans ikke hadde falt i smak hos han hvis andre artister hadde gjort det. Men det er tydelig at han gjør det fordi det funker. Det skaper nemlig en spennende dramatikk og mystikk som passer perfekt til det musikalske uttrykket. Med maske kan han fremføre de personlige sangene med så stor innlevelse han vil. Han jobber så hardt at svetten etterhvert renner nedover sofafrynsene. Mange i publikum lot seg nok også smelte av denne flotte overraskelseskonserten.

 

IDLES, Vindfruen

Mens noen band ikke liker store bokstaver, bruker IDLES kun nettopp det. Det gjenspeiler den in-your-face-stilen de kjører. Som rockeband drar de inspirasjon fra punk- og hardcorescenen og krydrer det hele med nydelig Devonshire-dialekt. Sangeren Joe Talbot har en veldig røff stemme som brukes på full guffe. Hvordan han klarer å holde flere konserter i uka er litt mystisk. Han blir mer og mer pratsom, og det viser seg at Talbot har mye på hjertet denne onsdagen. Han er tydeligvis lei av situasjonen i hjemlandet, og mye av frustrasjonen og aggresjonen finner en ventil i form av musikken og liveprestasjonen. IDLES tar klare standpunkter når det gjelder rasisme, Brexit, feminisme og fascisme.

IDLES på Vindfruen. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Hvert medlem framstår veldig individuelt. Den ene gitaristen begynner konserten kun i underbuksa, særegne dansestiler ser vi fra alle scenekanter. De søker mye oppmerksomhet på hver sin måte, slik at det nesten blir fem forskjellige show samtidig. Likevel klarer de fem å høres ut som ett band. Alle oppsøker kontakt med tilskuerne, begge gitaristene forsvinner underveis ut blant publikum, det stagedives og prates mye. Som pauseinnslag mens bandet er gitaristløst får vi improviserte versjoner av “Raspberry Beret” og “Livin’ On A Prayer.” De er heftige i lydbilde og uttrykk med mye politisk agenda, men også en god porsjon humor.

 

The Cure, Amfiet

Til tross for noen regnskyer er det fortsatt lyst da The Cure inntar Amfiet. Robert Smith tar ting innover seg allerede før konserten kommer ordentlig i gang. Han runder hele den store hovedscenen og ser over Tøyenparken og de publikumsmassene som har møtt opp. The Cures åttende studioalbum, Disintegration, feirer 30-årsjubileum i år og det er også det albumet flest låter fra setlista er hentet fra. Følgelig begynner de også med de to første låtene fra nettopp dette albumet, “Plainsong” og “Pictures of You.” Fordelen med en spilletid på to timer og et kvarter, er at man ikke bare må spille en ren hitparade, men faktisk kan spille låter som er mer ukjente og fortjener å framføres.

The Cure var onsdagens store headliner. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Det er vanskelig å ikke kommentere imaget og utseendet på en The Cure konsert. Bandet er fortsatt poetiske og teatralske og det understrekes av lyssettingen og skjermbildene. Robert Smith fylte 60 tidligere i år, men har holdt på stilen gjennom alle år og det kan også sies for resten av bandet. Utseendemessig er det kun den relativt nyankomne gitaristen Reeves Gabrels (best kjent for sitt samarbeid med David Bowie), som har innsett hvor gamle de alle har blitt. Her er det ikke noe farget hår, og gråfargen på toppen og i skjegget får vise seg fritt. Bassist Simon Gallup er den eneste som stadig løper rundt på scenen som om han er på en annen konsert. Resten er rolig, nesten statisk og ofte emosjonelle med lukkede øynene. Smith virker fornøyd på sin introverte måte, av og til litt lur eller skjelmsk, og viser mye innlevelse i låtene.

Setlisten er veldig balansert og gir akkurat nok velkjente sanger gjennom hovedsettet for å holde på publikummet hele veien. Det er klart at ikke alle kan være blodfans og når man da skal spille den kanskje lengste konserten i Øyas historie og kanskje også den med flest publikummere, må man gi alle noe å relatere seg til. Musikkatalogen til The Cure klarer dette fint. Det er utrolig mye folk, det er stappet helt opp til teltet og det er god stemning under hitsene allerede tidlig i settet som “Never Enough” og “Just Like Heaven.”

Robert Smith, er det et smil vi ser? Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

De følger opp med det sterke første ekstranummeret “Lullaby” og det ser ut som Smith koser seg aller mest under ekstranumrene der han ikke spiller gitar, som på “Close To Me.” The Cure viser seg å være en velvalgt headliner der alle får litt av det de har håpet på. De innfrir med “Boys Don’t Cry” og “Friday I’m In Love” og overrasker med “39” og “From The Edge of The Deep Green Sea.” Det er godt å se at gamle rockeband klarer å dra både eldre og yngre på en konsert og skape et felleskap. På slutten ser Smith opprinnelig glad og rørt ut, og han tar seg god tid til å takke fansene. For en mann med over 40 års erfaring fra musikkbransjen er det faktisk litt rørende.

 

- Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den andretredje og siste dagen på Øya 2019.


Filmanbefalinger for regnfulle sommerdager

Har du sett Bohemian Rhapsody og Rocketman, og leter etter flere musikkfilmer? Her er tre anbefalinger for regnfulle sommerdager, som ikke nødvendigvis er spesielt like de siste års kinofilmer...

 

24 Hour Party People (2002)

Noen ganger virker det som om hvis man har sett en rockebiografifilm så har man sett alle. De idealistiske og talentfulle musikerne som overkommer fattige kår, slår gjennom og blir populære, får en nedtur etter overdreven konsumpsjon av rusmidler og utnyttelse av en slem manager, men til slutt bryter seg fri og ender opp med å triumfere med et storslagent comeback.

Michael Winterbottoms 24 Hour Party People er ikke en slik film. Her snus historien på hodet og ristes godt og lenge. I denne filmen er det manageren som er idealistisk (men muligens ikke så talentfull), og den standardiserte narrative strukturen er heldigvis kastet ut med søpla. Winterbottoms mangeårige samarbeidspartner Steve Coogan spiller Manchesters lokal-tv-kjendis Tony Wilson som ønsker å få musikken han liker ut til folket, koste hva det koste vil, og ender opp som manager for Joy Division og Happy Mondays, samt starter plateselskapet Factory og den legendariske klubben The Hacienda. Gjennom dette får vi en musikalsk tidsreise fra sent 70-talls punk og post-punk til det tidlige 90-tallets Madchester-scene.

Steve Coogan spiller legenden fra Manchester, Tony Wilson.

Her får man mye god musikkhistorie, fortalt i en original stil som bruker postmodernistiske virkemidler som at Coogan snakker til kamera samtidig som han påpeker hvilke virkemidler som brukes, og at han er postmodernistisk før det har blitt trendy. At han passer godt inn i rollen som Tony Wilson har nok også noe å gjøre med at Coogans mest kjente rolle som den patetiske tv- og radiopersonligheten Alan Partridge delvis er inspirert av Tony Wilson. Det er i det hele tatt en underholdende, interessant, original og til tider veldig morsom film.

 

The Rutles: All You Need Is Cash (1978)

De var fire gode og veldig talentfulle venner fra Liverpool som på begynnelsen av 60-tallet ble verdens største band og revolusjonerte pop og rock for alltid, før de utviklet seg i forskjellig retning både personlig og musikalsk og ble oppløst etter masse krangling og rettssaker mot slutten av tiåret de preget så totalt. Vi snakker selvsagt om The Rutles!

Ideen om bandet som minner bittelittegrann om The Beatles oppsto da Eric Idle fra Monty Python på midten av 70-tallet spilte inn den sjeldent sette sketsjeserien Rutland Weekend Television. Etter et par opptredener på Saturday Night Live ble SNL-produsent Lorne Michaels fan, og fikk istand denne (nesten) helaftens filmen i 1978. Resultatet ble en rett og slett utrolig morsom og treffsikker parodi på The Beatles og musikkdokumentarer generelt, som samtidig åpenbart er laget med en stor kjærlighet til materialet.

Den fantastiske musikken er skrevet av Neil Innes, kjent fra Bonzo Dog Doo Dah Band (som faktisk opptrådde i Magical Mystery Tour) og mange samarbeid med Monty Python. Låtene høres nesten helt ut som The Beatles, samtidig som mange av de er fengende og gode nok i seg selv. “Cheese And Onions” er så bra at den på 70-tallet havnet på en Beatles-bootleg der det ble hevdet at det var en ukjent innspilling med John Lennon.  

The Rutles - større enn Beatles og Jesus?

Mange kjente fjes dukker opp i små roller i filmen, blant annet Mick Jagger og Paul Simon som seg selv, Ron Wood, Michael Palin, og flere av datidens SNL-stjerner som Bill Murray, Dan Aykroyd og John Belushi. Og ikke minst George Harrison selv, som var stor fan av Monty Python og faktisk var med på å få filmen laget. Han har senere sagt at han følte at The Rutles gjorde at han klarte å frigjøre seg litt fra Beatles-myten, ved at han selv var med på å gjøre narr av den. Og på 90-tallet siterte han den flere ganger i The Beatles egen dokumentarserie The Beatles Anthology. Det må være det ultimate komplement til en musikkparodifilm!

 

High Fidelity (2000)

Mange var nok skeptiske da Nick Hornbys roman fra 1995 skulle bli amerikansk spillefilm med Hollywoodstjernen John Cusack i hovedrollen, og at handlingen skulle bli flyttet fra London til Chicago. Heldigvis viste det seg at filmen er laget med respekt for boka, at Cusack ikke er en standard kjedelig Hollywoodstjerne og at det ikke er så farlig at handlingen er flyttet fra England til USA, for mennesker er egentlig ganske like verden rundt.

 

Filmens hovedperson er Rob, som er en popmusikkfantast i midten av 30-årene som driver en platebutikk. Når enda et av hans kjæresteforhold går på dunken, bestemmer han seg for å undersøke hvorfor forholdene hans alltid tar slutt, og begynner å oppsøke sine ekser for å finne ut hvor livet hans gikk galt. Ender det med at han til slutt finner seg selv, at han lærer av sine feil og at alt får en lykkelig slutt? Eller finner han ut at livet egentlig er uforutsigbart, at man må gjøre kompromisser for å overleve, og at det er menneskelig å gjøre de samme feilene igjen og igjen? Eller kanskje begge deler? Egentlig er det ikke så nøye hva som blir utkommet i historien. Det viktigste er at vi får masse morsomme scener om livet i platebutikk, og en musikknerds forhold til kjærlighet, kultur og livet ellers. Og ikke minst, masse bra musikk!

 

- Vidar Mykkeltveit

 

Alle bildene er tatt fra IMDb.


Frank Turner med egen podcast

Uansett om du er historienerd, feminist eller bare glad i sære musikkhistorier vil du like denne podcasten!

I forbindelse med hans nyeste album No Man's Land har Frank Turner lansert sin egen podcast Tales from No Man's Land. Den nye skiva er et konseptalbum som feirer historiske kvinner og livene deres og den kan du få tak i fra 16. august. For å forkorte ventetiden til albumet og for å gi enda mer rom til de fantastiske kvinnene han har skrevet sanger om, kastet han seg på podcastbølgen. 

Konseptalbum mot hans egen vilje

Selv om Turner aldri ville lage et konseptalbum, endte han opp med å gjøre akkurat det. Turner studerte historie før han bestemte seg for å bli heltidsmusiker. Likevel fortsatt han å dypdykke i historiebøker, og noe han selv synes var interessant er nettopp de historiene som man ikke blir fortalt i de vanlige historietimene. Derfor velger han å fortelle om kvinner som kanskje ikke er så kjente i dag, men som man burde ha hørt om fordi de har vært pionerer innen sitt felt. Gjennom årene har Turner samlet såpass mange låter om historiske kvinner at han gikk til verks med sitt prosjekt og resultatet ble No Man's Land, samt en podcast. 

 

12 viktige men glemte kvinner

Det er rett og slett imponerende at en engelsk låtskriver har gitt seg selv et oppdrag om å hylle historiske kvinner. Her får du alt fra historier om musikerne Sister Rosetta Tharpe og Dora Hand, men også historien bak andre spennende personligheter som Mata Hari, en spion under Første verdenskrig, eller Christa McAuliffe, en lærer og astronaut. Turner har fått med seg en del andre musikere på podcasten sin, men også historikere og andre kreative sjeler som har en eller annen tilknytning til disse kvinnene. 

Første episode og første låt fra No Man's Land handler om Sister Rosetta Tharpe.

Gjør deg klar for fascinerende historier, nydelige låter og engelsk sjarm. Vi gleder oss til resten av podcasten og det nye albumet. På No Man's Land er det forresten 13 låter totalt. Den siste låta er viet til hans mor som muligens også skal være med i podcasten - hvis hun sier ja til det. 

Podcasten finner du i din podcastapp eller klikk herLiker du podcaster om musikk? Da kan du også sjekke ut George Ezra & Friends.


Sommer, sol og ny musikk

Vi nyter sommeren og koser oss i sola mellom slagene og regnskurene. Her er noen av godbitene vi digger for tiden og som du kan høre på Radio Roxs A-liste de neste par ukene:

Spoon - “No Bullets Spent”

Det er 2 år siden det siste studioalbumet til amerikanske Spoon og istedenfor helt nytt materiale, kjører de på med en best-of variant. Heldigvis var det en glimrende anledning til å komme med i hvert fall én ny låt: “No Bullets Spent.” En låt som fint kan stille seg i rekken til de andre 12 sangene fra 25 år bandhistorie på Everything Hits at Once: The Best of Spoon.

Hozier - “Almost (Sweet Music)”

Irske Hozier har sluppet sin tredje single fra Wasteland, Baby! Igjen klarer han å namedroppe en hel rekke kjente musikere og lager en skikkelig feelgood sang. Hozier kan du faktisk se live senere i august på Sentrum Scene.

Cage The Elephant - “Social Cues”

Kentucky-bandet Cage The Elephant kom tidligere i år med sitt femte studioalbum. Mye av albumet handler om skilsmissen til Matt Shultz og å komme seg videre i livet. Tittelsporet “Social Cues” viser at et rockestjerneliv heller ikke er så lett i 2019, men bra musikk blir det likevel.

Cold War Kids - “Complainer”

Indiefavorittene Cold War Kids kom plutselig med en nå låt: “Complainer.” Vi får håpe at det blir fulgt opp av et nytt album senere i år; L.A. Divine er tross alt 2 år gammelt og fikk ikke like bra kritikk som tidligere album. Men istedenfor å klage, bør vi kanskje heller følge oppfordringen til Nathan Willett, komme oss ut og gjøre noe.

Frank Turner - “Sister Rosetta”

Nåtidens mest sympatiske singer-songwriter, Frank Turner, har varslet et nytt album og først ut er singelen “Sister Rosetta.” Vi gleder oss allerede til No Man’s Land og for å forkorte ventetiden, slapp Turner nylig en egen podcast der han forteller historiene bak de nye låtene. Frank Turner’s Takes From No Man’s Land finner du i din podcastapp og her får du videoen fra hans fantastiske opptreden under årets Glastonbury:


Vil du se Dungen på Rockefeller? (Avsluttet)

En av våre favoritter fra Sverige, Dungen, skal spille på Rockefeller på fredag. Med seg har de hele albumet Ta det lugnt, som har 15-årsjubileum i år!

Dungen har holdt på siden 1999 og gitt ut 9 album. Selv om de synger på svensk har de fått internasjonal suksess og anerkjennelse. Metacritic kåret Ta det lugnt til et av de beste albumene fra 2004.

Har du lyst til å se Dungen? Legg igjen en kommentar her og du er med i trekningen av 2 billetter.

Vinneren trekkes på fredag.


Stort sett vellykket nostalgitrip med John Fogerty

USA feiret sin nasjonaldag i går, og da var det passende med konsert med selveste John Fogerty, på mange måter en av de mest amerikanske artistene som finnes. Fogerty har kalt turnéen My 50 Year Trip, som henspiller på at det er omtrent så lenge siden gjennombruddet med Creedence Clearwater Revival.

John Fogerty gjestet Oslo Spektrum med sin My 50 Year Trip-turné.

 

Opplagt 74-åring

Peacetegnet i konserttittelen, 60-tallsmusikken som spilles, og bildene som vises på skjermen før konserten antydet at dette blir en konsert i nostalgiens tegn. Det viste seg å stemme, men fikk både gode og mindre heldige utslag.

Creedence Clearwater Revival-frontmannen har holdt seg godt.

Det er en tydelig opplagt og entusiastisk John Fogerty som kommer på scenen, og det er troverdig når han sier at han ikke kan vente med å sette i gang og spille. Bortsett fra et par låter fra solokarrieren, spiller han seg gjennom en lang rad av den imponerende hitrekka som Creedence hadde i en treårsperiode rundt overgangen fra 60-tallet til 70-tallet. Stemmen er litt lysere enn da sangene ble innspilt for 50 år siden, men er ellers god, og gitarspillet sitter som før. Creedence-låtene blir stort sett spilt med et firemannsband som blant annet inkluderer en kloning av en 25 år gammel John Fogerty, som ingen er overrasket over at etterhvert blir introdusert som hans sønn. Fogerty og bandet høres overraskende lite glatte ut, og det fungerer veldig bra med hans rocka låter og upretensiøse stil.

Fogerty-klanen på scenen i Oslo Spektrum: Tyler, John og Shane Fogerty.

Tvilsom hippiefest

Dessverre kommer det etterhvert et langt midtparti, der Fogerty roter seg litt lang bort fra grunnkonseptet. Det begynner med at han forteller en morsom historie om når Creedence spilte på Woodstock i 1969, og at han skrev “Who’ll Stop The Rain” om opplevelsen. Men så skal han og bandet hylle de andre som spilte på festivalen med å spille deres sanger, og da blir det som å se verdens dyreste coverband som etterligner Joe Cocker, The Who og Sly & The Family Stone. Det pøses på med effekter, og det blir trangt på scenen som fylles opp med masse hippiekledde musikere og dansere. Etterhvert får vi også piano-, bass- og trommesolo, enda en sønn som synger et par låter, og det topper seg til slutt med flammekastere og konfetti. Som amerikaner er det forståelig at han vil lage litt show, men det blir for mye av det gode. Det virker egentlig ikke som det passer så godt for den ellers jordnære og konkrete Fogerty, som uten tvil gjør seg best uten all staffasjen.

En hyllest til John Lennon, som riktignok ikke spilte på Woodstock.

Heldigvis fortsetter han Creedence-hitrekka sammen med kjernedelen av bandet mot slutten av konserten. Med Fogerty er det enkle ofte det beste, som når det blir allsang på “Have You Ever Seen The Rain?”, eller når han avslutter hovedsettet med sin kanskje beste og tøffeste låt, Vietnamkrigprotesten “Fortunate Son”. Selvsagt blir det en ekstra runde med konfetti etter siste ekstranummer, men da har heldigvis inntrykket av midtpartiet lagt seg, og man sitter igjen med å ha sett en legende som for det meste er strålende når han holder seg til det han kan best. 

John Fogerty leverte mange klassikere, både egne sanger og coverlåter.
Setliste - John Fogerty, Oslo Spektrum 04. juli 2019
  1. Born On The Bayou
  2. Green River
  3. Lookin’ Out My Backdoor
  4. Susie Q
  5. Who’ll Stop The Rain
  6. Hey Tonight
  7. Up Around The Bend
  8. Blueboy
  9. Rockin’ All Over The World
  10. I Heard It Through The Grapevine
  11. With A Little Help From My Friends
  12. Long As I Can See The Light
  13. My Generation
  14. Good Golly Miss Molly
  15. Everyday People/Dance To The Music
  16. Give Peace A Chance
  17. Run Through The Jungle
  18. Keep On Chooglin’
  19. Have You Ever Seen The Rain?
  20. Down On The Corner
  21. The Old Man Down The Road
  22. Fortunate Son
  1. Bad Moon Rising
  2. Proud Mary

 

- Vidar Mykkeltveit

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Vinn billetter til John Fogerty (avsluttet)

Er du klar for John Fogerty og litt Creedence Clearwater Revival?

Den amerikanske sangeren, gitaristen og låtskriveren kommer til Oslo Spektrum torsdag 4. juli 2019. Med seg har han ikke bare høydepunkter fra sin egen solokarrière, men også de store klassikerne fra 60- og tidlig 70-tallet.

Har du lyst til å vinne 2 billetter? Gå inn på vår facebookside og meld deg på nå!

NB! Konkurransen er nå avsluttet!