BRYLARM: Disse artistene kan du se i år

Lørdag 2. mars arrangeres BRYLARM for 6. gang på rad. Fra kl. 12 kan du oppleve artister som Oslo Ess, ISÁK, Pelicat, Susanna og Magnus Grønneberg fra CC Cowboys, samt innslag fra =Oslo-selgere. Minifestivalen er gratis, åpent for alle og har blitt en fast del av by:Larm. BRYLARM arrangeres i Kulturkirken Jakob og årets konferansier er Marte Stokstad.

I 2014 ble BRYLARM initiert av rockebandet Oslo Ess, som ønsket å sette søkelys på det arbeidet Erlik-stiftelsen og gatemagasinet =Oslo gjør.

OSLO ESS

Initiativtakerne og medarrangørene av BRYLARM Oslo Ess spiller på BRYLARM for sjette år på rad. De innleder det hele, tradisjonen tro, med akustiske versjoner av sine kjente og kjære låter. Uten Oslo Ess, intet BRYLARM.

Oslo Ess sammen med deLillos under fjorårets innspilling av BRYLARM-spesial på Radio Rox

ISÁK

ISÁK er resultatet av møtet mellom vokalist Ella Marie Hætta Isaksen – vinner av høstens utgave av “Stjernekamp”, og elektronika-produsent Daniel Eriksen (Alan Walker, The Wombats). Trioen har også med seg trommeslager Aleksander Kostopoulos.
ISÁK representerer en ny måte å høre samisk musikk på, men er samtidig en av Norges mest lovende elektroniske band. Måten de plasserer joiken inn i et urbant elektronisk landskap, med tekster på både engelsk og samisk, gjør dem unike, og uimotståelige.

PELICAT

Pelicat er en Oslo-basert kvartett som spiller klassisk, tidløs gitarbasert pop. Etter noen år med en rekke utmerkede singler og en EP, pakket bandet endelig ut utstyret og dro ut til en hytte ved Oslofjorden for å spille inn sitt debutalbum i fjor.
Bandet har kjærligheten til, og forståelsen av, klassisk låtskriving i blodet. Referanser i dagens musikk er artister som Marc DeMarco, Father John Misty og Tobias Jesso Jr.

SUSANNA

Susanna er kvinnen bak navnene Susanna and the Magical Orchestra/Susanna/Susanna Wallumrød Hun har gitt ut musikk siden 2004, og er kjent for sin versjoner av sanger fra artister som AC/DC, Dolly Parton, Thin Lizzy og Leonard Cohen blant andre, men også for sterke originallåter og samarbeidet med artister som Jenny hval, Ensemble Neon og Bonnie ' Prince ' Billy.

MAGNUS GRØNNEBERG

Magnus Grønneberg har gang på gang befestet sin posisjon som en av Norges ledende rockpoeter, formidlet gjennom over tyve år med plateutgivelser fra et av tidenes mest populære norske rockeband, CC Cowboys, og også to soloalbum. Magnus Grønneberg er en kunstner som forstår betydningen av å utfordre seg selv og sitt publikum. Rett og slett gjøre noe nytt og annerledes.

Bli med på BRYLARM og kjøp ei =Oslo!


Si din mening – bli med i vårt lytterpanel

Velkommen til registreringssiden for Radio Rox sitt lytterpanel!

Våre lytteres synspunkter og meninger er veldig viktige for oss og vi setter stor pris på at du tar deg tid til å fylle ut skjemaet under. Ved å delta i lytterpanelet kan du si hva du mener om redaksjonelt innhold, musikk og reklame på din favorittkanal.

Radio Rox samarbeider med selskapet RAM Norge i arbeidet med vårt lytterpanel. Vi setter personvern svært høyt. All informasjon du oppgir og alle svar som avgis på undersøkelser blir behandlet anonymt. Du kan selvfølgelig trekke deg fra panelet når du selv ønsker det.

Alle som svarer på Radio Rox RAM-undersøkelser opptjener poeng per besvarte undersøkelse. Poengene kan veksles inn i ulike premier som Flaxlodd, gavekort, donasjoner med mer.

Takk for at du hjelper oss å gjøre Radio Rox bedre!

Alle som melder seg på innen 1. mars 2019 er med i trekningen av et SuperGavekort fra GoGift på 1.000,-

 

Med vennlig hilsen,
Alle oss i Radio Rox


God Jul fra Radio Rox!

Nå er det ikke lenge til jul og litt ferie for de fleste. Vi takker for et fantastisk år med masse god musikk, kule konserter og opplevelser, og for at du velger å høre på akkurat oss!

Her på huset er vi veldig glade i jul og har pepret spillelistene med en julelåt i ny og ne. Men ikke fortvil, vi har håndplukket noen gamle klassikere som har nok gitar i seg for å kunne spilles på Radio Rox! I tillegg har vi dypdykket i noen nyere julelåter av noen av våre favorittartister og funnet noen godbiter som du kan kose deg med hvis du begynner å bli litt lei av “O helga natt.”

The Darkness - Christmas Time (Don't Let The Bells End) (2003)

Med The Darkness fikk glamrock et kort men intenst comeback tidlig på 2000-tallet. Barnekor, Justin Hawkins falsetto og den lett gjenkjennelige ironiske stilen til The Darkness gjør denne låta til en herlig avveksling i julestria. Om du synes at låta var deilig klisjefull, må du i alle fall sjekke ut videoen!

Julian Casablancas - I Wish It Was Christmas Today (2009)

Sangen tar utgangspunkt i en sketsj fra Saturday Night Live med Jimmy Fallon, Horatio Sanz, Chris Kattan og Tracy Morgan. Casablancas klarte å blande litt julebjeller med gitar i Strokes-stil. Det er godtgjort å bygge inn linjen “crazy ass world” i en så nydelig julelåt.

The Killers - Don't Shoot Me Santa (2007)

Er det et band som virkelig elsker jul så må det være The Killers. Helt siden 2006 har de gitt ut en ny julelåt nesten hvert år for veldedighetsorganisasjonen Product Red og fansen har ventet i spenning på hva de skal finne på gang etter gang. Vår favoritt er “Don’t Shoot Me Santa” som kommer med den kanskje særeste videoen i rekka der du ikke bare får stygge julegensere og hånddukker, men også den skumleste julenissen du har sett.

Gamle klassikere i ny forkledning

Noen julelåter har blitt skikkelige klassikere, og mens noen elsker å høre dem år etter år, kan andre bli nokså lei av disse. Heldigvis finnes det noen band der ute som har valgt å spille inn noen av disse schlagerne på nytt og sette sitt eget preg på dem.

Weezer - We Wish You A Merry Christmas (2008)

Amerikanske Weezer har gjort en ny versjon av denne tradisjonelle engelske julesangen. Den ble gitt ut sammen med fem andre klassikere på EP’en Christmas With Weezer. Låta er veldig kort men hvis du ikke kommer i julestemning av denne så vet ikke vi!

The Shins - Wonderful Christmastime (2012)

Paul McCartneys klassiker fra 1979 har blitt gjort om av indierockheltene i The Shins. Hvis du vil høre en enda mer jovial og glad versjon, så må du ikke lete lenger. Denne varianten finner du på samlealbumet Holidays Rule og her er det også en del andre coverlåter med blant annet Rufus Wainwright, Sharon Van Etten, The Civil Wars og The Head And The Heart.

Iggy Pop - "White Christmas" (2009)

Selveste Iggy Pop har prøvd seg på verdens mestselgende single “White Christmas” og det er en sann glede! Skrevet av Irving Berlin i 1942 og blant annet innspilt av Bing Crosby har dette blitt en av de mest ikoniske julelåtene gjennom tidene. Iggy Pop gir sangen en egen vri uten å ta fra den julestemningen.

Jimmy Eat World - Last Christmas (2001)

På deluxeversjonen til albumklassikeren Bleed American finner du denne nydelige versjonen av Whams “Last Christmas.” Den allerede melankolske undertonen i låta fanges av Jim Adkins og gjøres om mulig enda tristere. Gutta i Jimmy Eat World pleier faktisk å framføre sangen under konserter i desember!

My Chemical Romance - All I Want For Christmas Is You (2004)

Selv om My Chemical Romance kanskje ikke er et band vi spiller så mye av til vanlig, så har denne versjonen fortjent en plass her. Er du lei av Mariah Careys original, får du deg en emorockcover her som kan få deg til å både gråte og le samtidig.

Med dette ønsker vi alle våre lyttere en riktig god jul og godt nyttår!


Oh Yeah, Ash!

Ash, Parkteatret, 12. desember 2018

Jeg regna med at denne anmeldelsen skulle starte med at jeg påpekte at gutta i Ash fortsatt ser nøyaktig ut som før, selv etter at de alle har passert førti. Og det stemmer forsåvidt godt med bassist Mark Hamilton (som alltid har sett ut som han er 23) og trommis Rick McMurray (som alltid har sett ut som han er 40). Men så kommer gitarist og vokalist Tim Wheeler på scenen med kort hår, Freddie Mercury-bart og skjorte med tigermønster, og vi skjønner at vi ikke er på 90-tallet lenger.

Ash spilte på Parkteatret 12. desember 2018.

Nord-irene som ga ut sin første singel som 17-åringer i 1994, og hadde sitt gjennombrudd med albumklassikeren 1977 to år senere, holder fortsatt koken og besøkte altså Parkteateret på onsdag. De er på turne med sin nyeste plate Islands, deres andre etter at de for en ti års tid siden sa seg ferdig med det tradisjonelle albumformatet og prøvde å gi ut musikken sin på internett isteden.

Å leve opp til klisjeene

Wheeler står stort sett på plassen sin og synger på gitar, bortsett fra på de ganske korte gitarsoloene. Han overlater alt av poseringsarbeidet til Hamilton, som disker opp med absolutt alle klassiske bassistpositurer fra rockeklisjeboka, så han etterhvert blir langt mer svett enn de to andre til sammen. Det blir heller ikke mye snakk fra scenen, det er et proft og effektivt rockesett vi får høre.

Ash: God og svett på Parkteatret.

En hyllest til George Michael og Star Wars

Musikalsk sitter det meste som det skal. Etter en periode som kvartett, har de i endel år nå vært tilbake til powertrioformatet, med gitar, bass og trommer, noe som stort sett funker veldig bra for dem. Oppskriften er raske powerpoplåter med melodiøse og catchy vers og enda mer melodiøse og catchy refrenger. Bortsett fra låtene fra årets plate, serverer de oss stort sett en rekke med strålende singlehits, der de fleste av låtene riktignok nå er nesten gamle nok til å kjøre bil og kjøpe øl i butikken. Eneste avbrudd i powerpoprekka er Hamiltons forsøk på å synge refrenget på “Last Christmas”, og en rask versjon av “Cantina Band” fra guttas favorittfilm (1977 er selvsagt ikke oppkalt etter Wheeler og Hamiltons fødeår, men etter året Star Wars ble utgitt).

Kjent og kjært

Der publikum ikke helt viser den store entusiasmen for de nyeste låtene, er stemningen desto større på 1977-låtene som er spredt godt rundt i settet. Ellers virker det som om Wheeler er i godt humør, og er glad for å kunne gi publikum det de vil ha, som kanskje først og fremst er en reise 20 år tilbake i tid. Om det er et kompliment til bandet eller ikke er vanskelig å si. Men det er vanskelig å argumentere mot fantastiske låter som “Oh Yeah”, “Goldfinger”, “A Life Less Ordinary” og “Shining Light”. Og så får man bare godta at bandet nå er en gjeng med 40-åringer som fortsatt synger om sommerforelskelser, Karate Kid, Star Wars og jenter fra Mars.

Ash sammen med Stian Gulbrandsen fra Death By Unga Bunga.

La grande finale

Ash og Death By Unga Bunga på Parkteatret.

Men heldigvis legger de all tvil til side på ekstranummerne. Etter en litt treg ny sang, inviterer de gitaristen fra turnekameratene i norske Death By Unga Bunga ut på scenen for å spille Thin Lizzys “The Boys Are Back In Town”. Han og Wheeler koser seg blant annet med å spille den doble gitarsoloen med gitarene bak hodet. Og helt til slutt topper de det med å invitere resten av Death By Unga Bunga på scenen for å spille ABBAs “Does Your Mother Know” som de hver for seg har spilt inn en cover av tidligere. Denne felles versjonen fører til kveldens store avslutning og høydepunkt når de to gitaristene får sitte på ryggen til hvert sitt andre bandmedlem som så går rundt nede blant publikum mens de fortsatt synger og spiller. En morsom avslutning på en fin kveld!   

Velfortjent High-Five mellom Ash og Death By Unga Bunga.

Setliste - Ash på Parkteatret, 12. desember 2018
  1. True Story
  2. Kung Fu
  3. Cocoon
  4. Annabel
  5. Oh Yeah
  6. Confessions In The Pool
  7. A Life Less Ordinary
  8. Goldfinger
  9. Walking Barefoot
  10. Shining Light
  11. All That I Have Left
  12. Incoming Waves
  13. Orpheus
  14. Cantina Band
  15. Jesus Says
  16. Numbskull
  17. Buzzkill
  18. Girl From Mars
  19. Burn Baby Burn
  20. Did Your Love Burn Out?
  21. The Boys Are Back In Town
  22. Does Your Mother Know

- Vidar Mykkeltveit

Her finner du flere konsertanmeldelser.


MGMT: En visuell raritet

Da amerikanske MGMT inntok et utsolgt Sentrum Scene på fredag, var det ikke bare fullstappet i salen, men også på scenen. Foruten gitarist og hovedvokalist Andrew VanWyngarden og keyboardist Ben Goldwasser består resten av bandet av bassist, trommis og en kappekledd multiinstrumentalist. Men her var det også brukt mye penger på sceneshowet, med søyler, planter, en svær videoskjerm og et avansert lysshow. På skjermen får vi i løpet av kvelden se grafikk og video av en ikke nødvendigvis helt forståelig blanding av blant annet masse blomster, en discokule, elg i Tron-landskap og en dame som røyker e-sigarett.

Estetisk briljanse, men mangel på sjarmtroll

Det ser veldig flott og kult ut, og i store deler av konserten får man mer følelse av et visuelt show enn en rockekonsert. De to hovedpersonene står nemlig bom stille og spiller og synger mesteparten av konserten, og ytrer knapt et ord til publikum. Midt i konserten spiller de Buzzcocks sin “Why Can’t I Touch It?” i en åpenbar hyllest til Pete Shelley som døde dagen før. Men det er ikke sikkert alle i publikum får med seg dette poenget, for bandet nevner nemlig ikke Shelley eller sangen med et ord.   

MGMT spilte på Sentrum Scene 7. desember 2018.

Det virker litt sjarmløst og uengasjerende med så stillestående musikere, men det er kanskje også et forsøk på å fremheve at de ikke er frontmenn som gir oss koreografi og dramaturgi, men heller kunstnere som lar musikken snakke for seg, Eventuelt er grunnen at de kjenner sine begrensninger og ikke prøver seg for mye på ting de ikke kan.

Hits og andre godbiter

Men det er også mulig å tilgi dem for dette, for ikke bare er lys, lyd og video veldig bra, selve musikken er faktisk gjennomgående strålende. På konsert drar de fordelen av å kunne luke vekk de mindre minneverdige albumsporene som fyller opp de fleste platene deres (unntaket er andreplata Congratulations), for å stå igjen med en meget sterk rekke med låter. Musikalsk blir det en flott blanding av vestkysts-poprock, 80-tallspop og indiesynth. Et av høydepunktene er den 12-minutter lange “Siberian Breaks” som blant annet har en magisk instrumental avslutning.

Publikum er mest med på hitsene fra den første plata, som “Time To Pretend” og “Electric Feel”, men stemningen er stigende i løpet av konserten. Og på de siste to låtene i hovedsettet får vi endelig litt action på scenen, dog i ganske begrenset form. På “Me And Michael”, den beste låta fra deres nyeste plate, og nummer-1-på- VG-lista-hiten “Kids” setter VanWyngarden fra seg gitaren og tar med seg mikrofonen ut på spasertur. Han går rundt på scenen i beste Ian Brown-stil og vifter litt med armene til publikum, og etterhvert får vi faktisk noen veldig enkle dansetrinn. Og selv om han ikke er spesielt flink til det, så hjelper dette endel på inntrykket av showet, og vi får en liten smak på hvor virkelig bra dette kunne blitt hvis bandet hadde hatt en flink frontmann.  

MGMTs Andrew VanWyngarden har lært å gå av Ian Brown.

Et kongerike for en badeand

MGMT med sin hellige badeand.

Man lurer litt på om keitetheten er ekte eller om det er et påtatt forsøk på å være sjarmerende. På det første ekstranummeret setter Goldwasser seg ned på gulvet og spiller på et miniflygel à la Schroeder i Peanuts, mens VanWyngarden sender en stor badeand rundt blant publikum, noe som også gir oss kveldens lengste interaksjon med publikum når Goldwasser forklarer at det er viktig at badeanda kommer tilbake til dem på slutten av sangen. Og etter å ha brukt opp hitsene i hovedsettet avslutter de konserten med tre ganske subtile og neddempede låter. Med andre ord en litt merkelig avslutning på konserten. Men det gjør også at man til slutt sitter igjen med et helhetsinntrykk om at dette ikke er et band man nødvendigvis blir så klok på, selv om de musikalsk sett står udiskutabelt fjellstøtt.

MGMT: Andrew VanWyngarden sittende på en fluesopp og Ben Goldwasser ved selvlysende miniflygel.
Setlist - MGMT på Sentrum Scene, 7. desember 2018
  1. The Youth
  2. When You Die
  3. Time To Pretend
  4. James
  5. Flash Delirium
  6. Weekend Wars
  7. Why Can’t I Touch It?
  8. Siberian Breaks
  9. Little Dark Age
  10. Hand It Over
  11. Electric Feel
  12. Me And Michael
  13. Kids
  14. When You’re Small
  15. The Handshake
  16. TSLAMP

 

- Vidar Mykkeltveit & Linda Holzerland

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.


Ikke fått billett til Ash? Vi kan hjelpe deg! (Avsluttet)

Power-trioen Ash besøker Parkteatret på onsdag, men konserten har vært utsolgt lenge. Vi har sikret oss 2 billetter som kan bli dine!

Ash spiller på Parkteatret 12. desember 2018

Ash ble dannet i 1992 og har sluppet plater og turnert med jevne mellomrom. I mai i år kom de nordirske indierockfavorittene med sitt 7. studioalbum Islands som de nå turnerer med og som du helt sikkert får høre noen godbiter fra på onsdag.

Har du lyst på to gjestelisteplasser til Ash på Parkteatret?

Send oss en sms med kodeord “ROX” og ditt navn til 2030 så er du med i trekingen (1kr per sms). Vinneren kontaktes på tirsdag.

NB! Konkurransen er avsluttet. Gratulerer til Anders Krokan!


Vinn billetter til utsolgt MGMT-konsert! (avsluttet)

Brooklyn-duoen MGMT slapp tidligere i år sitt fjerde album Little Dark Age og på fredag skal de spille i Oslo.

MGMTs nye album Little Dark Age. Noen som ble inspirert av Munch?

Andrew VanWyngarden og Ben Goldwasser har holdt på siden 2002, men de har tatt seg god tid mellom albumene og liveopptredener. Det er 5 år siden MGMT var i hovedstaden sist, men nå kan du glede deg til både nytt materiale og gamle hits som “Kids” og “Time To Pretend”.

Har du lyst på to gjestelisteplasser til MGMT på Sentrum Scene?

Send oss en sms med kodeord “ROX” og ditt navn til 2030 så er du med i trekingen (1kr per sms). Vinneren kontaktes på fredag.

NB! Konkurransen er nå avsluttet. Gratulerer til Jens Torup Østby!


Visste du dette om de gamle juleklassikerne?

Desember og advent er rett rundt hjørnet og vi har plukket fram noen av de største klassikerne for å få deg i riktig stemning!

 

John & Yoko & The Plastic Ono Band - Happy X-Mas (War Is Over) (1971/1972)

Etter å ha reist rundt i verden i flere år for å promotere fred var en julesingle med antikrigsbudskap en naturlig fortsettelse på prosjektet for John Lennon og Yoko Ono. Lennon ble inspirert av at “Imagine” hadde blitt en stor hit, og skjønte at han måtte pakke inn de politiske budskapene sine “med litt honning”.

Melodien til versene ble muligens lånt fra den tradisjonell engelske balladen “Skewball” (sjekk f.eks. ut Peter, Paul & Mary sin versjon fra 1963 kalt “Stewball”), mens teksten var Lennons protest mot den pågående krigen i Vietnam. Sangen ble gitt ut i 1971 i USA litt for sent før jul til å bli en stor hit, men gjorde det mye bedre da den ble sluppet i Storbritannia julen etter, og har senere blitt en av de største juleklassikerne som er spilt, gjenutgitt og covret utallige ganger siden.

 

Paul McCartney - Wonderful Christmastime (1979)

En sammenligning av de to Beatlenes julesanger ser ut til å støtte opp under inntrykket mange har av John som den rebelske og politiske kunstneren, og Paul som den koselige og trivielle låtsmeden. Det man kanskje ikke tenker på er at låta er blant McCartneys mer eksperimentelle innspillinger.

Han spilte inn låta helt alene i hjemmestudioet, sammen med materialet som året etter ble utgitt som McCartney II. Denne plata var hans solocomeback etter at han brukte det meste av 70-tallet på bandet Wings. Materialet til singelen og albumet ble i stor del spilt inn med relativt tidlig bruk av synthesizere og trommemaskiner, og inspirasjon fra new wave. Etter at hans musikk på 90-tallet hadde størst påvirkning på den Beatles-inspirerte britpopen, oppnådde McCartney II-innspillingene kultstatus ut på 2000-tallet og har etter min mening hatt ganske åpenbar påvirkning på indie-elektronikaband som Hot Chip og Animal Collective.

 

Wham! - Last Christmas (1984)

Som mange andre julesanger ble “Last Christmas” skrevet og spilt inn midt på sommeren. George Michael skrev sangen mens han og Andrew Ridgley var på besøk hos Michaels foreldre. Han hadde etter middag sneket seg opp på gutterommet i en times tid, og kom ned med ferdig intro og refreng. Kanskje var det kommersiell teft som gjorde at han fikk inspirasjon til å skrive en julesang på sommeren, slik at han (ja, George Michael spilte, sang og produserte alt på denne helt alene) rakk å spille inn låta i august og gi den ut tidlig i desember.

Til tross for den lystige melodien og juletemaet, har sangen (i likhet med flere av sangene på denne lista) en ganske trist tekst, og låta fikk en annen trist konnotasjon da George Michael døde på første juledag for to år siden.

“Last Christmas” er forresten den mest solgte singelen i Storbritannia noensinne som aldri var nummer 1 på hitlistene. Grunnen er sangen i neste avsnitt.

 

Band Aid - Do They Know It’s Christmas (1984)

Historien bak denne sangen burde være velkjent for de fleste. Om Boomtown Rats-sjef Bob Geldof som ble så forferdet over en TV-reportasje om sultkatastrofen i Etiopia at han skrev en sang med Ultravox-vokalist Midge Ure og fikk med seg stort sett alt som kunne krype og gå av britiske og irske popstjerner med på innspillingen. Idéen kulminerte med Live Aid året etter og skapte mye inntekter til formålet og enorm oppmerksomhet om forholdene i Etiopia.

Rent bortsett fra at den har ordet “jul” i tittelen, julebjeller i lydmiksen, juletre på coveret og at den var nummer 1 på listene før jul i 1984, tenker man kanskje at tematikken rokker litt med definisjonen på hva som egentlig er en julesang. Men når den fortsatt blir spilt hver adventstid får man håpe at det ikke bare er fordi det er en fin sang, men også at julen burde være en tid der vi også tenker på alle som ikke har det like bra som oss selv.

Singelen var den mest solgte i Storbritannia frem til Elton Johns Diana-hyllest i 1997. Sangen fikk også en totalt glemt oppfølger med svært færre superstjerner i 1989, en ganske kul og stjernefylt oppdatering i 2004, og en litt trist foreløpig siste runde i 2014.

 

Chris Rea - Driving Home For Christmas (1986/88)

Denne sangen er nå en klassiker, men hadde en trang start gjennom hele ti år før den ble en hit. Chris Rea skrev sangen allerede i 1978 da han var mellom platekontrakter og ikke hadde råd til å ta toget hjem fra London til Middlesbrough. Da ble det biltur med kona og inspirasjonen kom når han i snøværet så alle de andre som også sto i kø for å komme seg hjem. Han fikk aldri gitt den til Van Morrison, som han først hadde tenkt, og spilte den ikke inn før i 1986 som en b-side til en bortglemt single. Men den ble gitt ut på single i Europa, og i 1988 spilte han den inn på nytt i den versjonen vi kjenner i dag.

 

The Pogues & Kirsty MacColl - Fairytale Of New York (1987)

Er det verdens fineste julesang eller har den etterhvert blitt spilt ihjel? Det er vanskelig å si, men det fine med julesanger er at man som regel får elleve måneders pause fra låta hvert år, så når “Fairytale Of New York” dukker opp i desember igjen hvert år er det vanskelig å unngå å komme i god julestemning.

Sangen er en vakker melodi skrevet av banjospiller og multiinstrumentalist Jem Finer, med en litt mørkere tekst signert vokalist Shane MacGowan. De prøvde i hele to år å komme opp med en passende kombinasjon før de endte opp med den nåværende teksten om mannen som sitter i fyllearresten på juledagen og tenker tilbake på forholdet til sangens duettpartner. Tittelen ble tatt fra J. P. Donleavys roman med samme navn fra 1973.

The Pogues forsøkt å spille inn låta flere ganger, med Elvis Costello som produsent og bassist Cait O’Riordan som duettpartner. Etter bytte av plateselskap og produsent fikk de endelig begynt på sangen igjen under innspillingen av deres tredje plate. Men da hadde O’Riordan sluttet i bandet og de trengte en ny kvinnelig vokalist. Mens de lette etter en ny duettpartner tok den nye produsenten Steve Lillywhite med seg innspillingen hjem til sin kone Kirsty MacColl. MacColl var selv en original artist og en glimrende låtskriver, men hadde da pause i sin karriere på grunn av liten kommersiell suksess. Hun sang det som skulle være en hjelpevokal på innspillingen, men når resten av bandet fikk høre det ble de så fornøyd at de beholdt henne som sangens vokalist.

Singelen ble endelig utgitt før jul 1987, og selv om den aldri ble nummer 1 i Storbritannia (den ble hindret av Pet Shop Boys “Always On My Mind”) har det senere blitt en av de virkelig store moderne juleklassikerne. Låta ga også Kirsty MacColl sin karriere det løftet hun fortjente, noe som resulterte i mange flotte album før hun tragisk døde i en båtulykke i 2000.

- Vidar Mykkeltveit


Solid solokonsert med Grant-Lee Phillips

Grant-Lee Phillips, John Dee ,14. november 2018

Med et jovialt "Hello!" inntar Grant-Lee Phillips den lille scenen, og allerede med det har han endret på forventningene om at kveldens solokonsert skulle bli en neddempet og innadvendt affære.

Grant-Lee Phillips på John Dee, 15. november 2018.

Gjennom fire glimrende plater med bandet Grant Lee Buffalo på 90-tallet og ni påfølgende soloalbum har han gitt oss drømmende og stemningsfull gitarbasert poprock i 25 år. Musikalsk kan man kanskje si han står for en slags versjon av det Gram Parsons kalte "Cosmic American Music," filtrert gjennom 80-tallets alternativ- og folkrock. Som med mange andre alternative rockeband fra samme periode kom de kommersielle høydepunktene tidlig og midt på 90-tallet. Og mens hans solokarriere har vært mindre profilert, har han alltid vært produktiv og kritikerrost. Uvanlig nok inneholder hans diskografi rett og slett ingen dårlige plater.

Godt humør

Phillips nyeste plate Widdershins fra tidligere i år er ikke noe unntak, og han begynner konserten med en liten rekke av sanger fra den. Det er en virkelig solokonsert der han helt alene står oppreist gjennom hele konserten og stemmen hans kun er akkompagnert av hans akustiske gitarspill. John Dee er fullt, men uheldigvis er det overraskende mange blant det modne publikummet som ikke skjønner at de ikke kan snakke til hverandre med utestemme på en akustisk solokonsert.

En blid Grant-Lee Phillips som stemmer gitaren sin og småprater med publikummet.

Han har blitt 55 år, men ser likevel ganske lik ut som han alltid har gjort, med sine runde kinn og litt rufsete hår. Men i motsetning til den litt innadvendte og drømmende musikalske stilen han har gjort sin egen, viser han seg altså som en riktig blid og hyggelig fyr. Han er både utadvendt og selvsikker, og småpludrer med publikum med sin dype Springsteenske stemme mellom låtene. Det virker rett og slett som at han er i spesielt godt humør denne kvelden, og han gir publikum et generøst sett der alle bortsett fra én av soloplatene hans er representert.

Bøffellykke

De fremmøtte, der de fleste er gamle nok til å ha fulgt han siden fra tiden med Grant Lee Buffalo, får etter hvert også servert en god bolk med låter fra gamlebandet. Phillips mangler ikke innsikt i at mange vil høre disse låtene. "La oss ta en fra da vi først kom sammen, som den første daten," sier han før "Mighty Joe Moon," tittelsporet fra det klassiske 1994-albumet. Han parkerer en liten stund på 90-tallet og gir oss blant annet deres nest største hit "Mockingbirds," og den nydelige "Happiness" som han beskriver som sin mest deprimerende låt, og spøker med at det alltid passer best å spille den når konsertstemningen er på topp.

Grant-Lee Phillips på John Dee.

Etter oppfordring fra en jente på første rad spiller han "Humankind" fra den første ordentlige soloplata Mobilize, selv om han påpeker at han ikke er sikker på at han faktisk fortsatt kan sangen. Heldigvis går det bra, bortsett fra at han etterpå må beklage at han ikke husket det siste verset. Konserten er ellers en effektiv og proff oppvisning av hans solide låtmateriale i akustiske omarrangerte versjoner.

Gledelig gjenhør

Han avslutter hovedsettet med sin mest kjente låt, "Fuzzy," Grant Lee Buffalos debutsingle som ble en vaskekte MTV-hit. Og i motsetning til da han tidligere på kvelden spilte "Mockingbirds," tar han ut alt og synger opp til de aller høyeste tonene i låta. Det er et klart høydepunkt og et gledelig gjenhør for den største fansen på de første radene. Phillips er nå blitt så svett og ser så sliten ut at det virker som han mener det når han takker for seg.

Men etter en minimal pause kommer han heldigvis tilbake og spiller fire låter til. Blant annet får vi hans versjon av The Church sin udødelige "Under The Milky Way" som passer perfekt inn i Phillips drømmende og romantiske univers. Han avslutter med enda en låt fra sin siste plate, før han sier "takk" på norsk mange ganger og vinker farvel til publikum nesten mer entusiastisk enn publikum selv. Det er en passende slutt på et solid solosett, fra en både sympatisk og talentfull artist.

 

Setlist - Grant-Lee Phillips på John Dee, 14. november 2018
  1.   The Wilderness
  2.   Something’s Gotta Give
  3.   Unruly Mobs
  4.   Miss Betsy
  5.   St. Expedite
  6.   Lily-A-Passion
  7.   Mighty Joe Moon
  8.   Honey Don’t Think
  9.   Jupiter And Teardrop
  10.  Happiness
  11.  Mockingbirds
  12.  San Andreas Fault
  13.  Humankind
  14.  See America
  15.  The Hook
  16.  Loaded Gun
  17.  Far End Of The Night
  18.  Killing A Dead Man
  19.  Fuzzy
  20.  Under The Milky Way (The Church cover)
  21.  Smoke And Sparks
  22.  It Ain’t The Same Old Cold War Harry
  23.  Walk In Circles

 

- Vidar Mykkeltveit

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.

 


Courtney Barnett på Rockefeller

Den australske indierocksensasjonen Courtney Barnett er tilbake med sitt andre album og spilte sin første innendørs konsert i hovedstaden på mandag. Hun er tilbake i Oslo etter hennes Øya-opptreden for tre år siden. Tilbake i 2015 virket hennes slackerstil forfriskende og på en måte nytt. Denne gangen ble det til en stødig konsert uten store overraskelser.

Det enkle er ofte det beste

Courtney Barnett skapte litt tidlig julestemning med scenedekorasjonen.

Barnett leverer en god blanding av sine to album, samt noen godbiter fra The Double EP: A Sea of Split Peas fra 2013. Med seg har hun et klassisk bandoppsett bestående av trommis, bassist, og en dame som bytter litt mellom keyboard og gitar. Barnett synger, spiller gitar og hun koser seg med det. Det er ikke noe mer sceneshow, alt holdes enkelt. Hun sier heller ikke så mye, og virker litt sjenert og tilbakeholden. Barnett introduserer hovedsakelig låtene og bandet. I samsvar med resten av konserten går hun stilrent i svart bukse og hvit t-skjorte, enkelt og greit.

Rockens Pippi Langstrømpe?

Courtney Barnett og bandet.

Barnett gjør akkurat som hun vil og hun virker alltid litt rampete. Hun er venstrehendt og spiller el-gitar uten plekter. Det er nok ikke så mange andre som ville satset på å puste liv i den gode, gamle grunge-sjangeren for tiden, men hun gjør det med glans og uten å virke altfor nostalgisk. Låtene hennes er artige fortellinger og preges av mye tekst, som ofte er både kritisk og ironisk. Når disse fremføres uten synlige emosjoner og reaksjoner, blir det bare desto morsommere. Knut Nærum burde elske Courtney Barnett.

Solid prestasjon

Konserten begynner med “Hopefulessness”, åpningslåta fra den nyeste plata Tell Me How You Really Feel, som hun nesten spiller i sin helhet og i rekkefølge. Det er en ganske rolig start i det hun synger og spiller alene. Bandet joiner henne etter hvert inn i sangen, og så er vi i gang. Det hele blir fort mye mer rocka og under “I'm Not Your Mother, I'm Not Your Bitch” skriker Barnett av full hals, og allerede under “Small Poppies” høres det ut som hun skal miste stemmen. I de rolige partiene til “Depreston” hører man endelig publikummet synge med, og på “Are You Looking After Yourself?” korer hele bandet.

Courtney Barnett på Rockefeller 5. november 2018.

Det er en tydelig oppbygning og det blir god stemning under publikumsfavorittene “Elevator Operator” og “Charity.” Hun avslutter hovedsettet med “Nobody Really Cares If You Don't Go To The Party” - en av de klart beste låtene fra debutalbumet Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit fra 2015. Det første ekstranummeret tar hun helt alene og det er rett og slett en nydelig versjon av Gillian Welchs “Everything Is Free.” Konserten avsluttes med hiten “Pedestrian At Best.”

Courtney Barnett fremfører "Everything Is Free" av Gillian Welch.

Give me all your money, and I'll make some origami, honey

Vi fikk riktignok ikke noe origami for pengene, men en god og rund konsert. Det var positivt overraskende å se så mange menn til å være en konsert med en kvinnelig artist; musikken overbeviser tydeligvis uansett. Mens Barnett drev med gitarfest ble det en fortsatt rolig kveld med hodenikking og taktdansing med høyrefoten blant publikummet. Låtene hennes er kanskje ikke dansbare og allsangvennlig nok for å skape hæla-i-taket-stemning, men det er nå sånn hun er. Litt synd kanskje at hun heller ikke valgte å spille noen låter fra Lotta Sea Lice - plata hun skrev med Kurt Vile, som spilte tidligere i høst på samme sted.

Setlist - Courtney Barnett på Rockefeller, 6. november 2018

  1. Hopefulessness
  2. City Looks Pretty
  3. Avant Gardener
  4. Need A Little Time
  5. Nameless, Faceless
  6. I'm Not Your Mother, I'm Not Your Bitch
  7. Crippling Self-Doubt And A General Lack  Of Confidence
  8. Small Poppies
  9. Small Talk
  10. Debbie Downer
  11. Walkin' On Eggshells
  12. Depreston
  13. Are You Looking After Yourself?
  14. Elevator Operator
  15. History Eraser
  16. Lance Jr
  17. Charity
  18. Nobody Really Cares If You Don't Go To The Party
  19. Everything Is Free (Gillian Welch cover)
  20. Pedestrian At Best

 

- Linda Holzerland

 

Her finner du flere konsertanmeldelser.