Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 2

Øyafestivalen 2019, dag 2

Torsdagen på årets Øya lover sol, og den holder seg også gjennom hele dagen. Det åpnes ikke med musikk, men med prat. Kristopher Skau har tatt med seg sin populære podcast Rekommandert til den koselige scenen fra Deichmanske og Popsenteret: Biblioteket. Han prater med biologen Åsmund H. Eikenes om festivalaktuelle ting som klining, utedoer og bakterier. En morsom start på dagen.

Stakkars Fontaines D.C. må senere spille samtidig som Sigrid. Hun derimot kunne vel kanskje likevel fungert som headliner. Hennes tilstedeværelse på scenen har utviklet seg enormt og hun trekker så utrolig mye folk at det nesten føles som om hun er dagens hovedartist. En dame av en helt annen klasse lar heller vente på seg en halvtime. Om det faktisk var noen problemer eller bare diva-issues vet vi ikke, men Erykah Badu kom seg på scenen etter hvert.

 

Kommode, Vindfruen*

Kommode er bandet til bergenseren Eirik Glambek Bøe, den halvdelen av Kings Of Convenience som ikke er Erlend Øye. Hobbybandet ble startet på restene av kongeduoens tidligere band Skog (forresten oppkalt etter gårsdagens Øya-headliner The Cure sin sang «A Forest»), da Glambek Bøe trengte en avkobling fra livet som psykologistudent og lavvolumsrockestjerne. Nå har de etterhvert blitt et ordentlig band, gitt ut plate for to år siden, og nå får de altså også spille på Øyafestivalen.

Det er selvsagt ikke så overraskende at de høres ut som Kings Of Convenience i melodi og generelt uttrykk. Men soundet er annerledes, med høyere lyd og mer instrumentering. Ikke så helt ulikt Erlend Øyes andre band The Whitest Boy Alive. I dagens utgave av Kommode har Glambek Bøe fått med seg et halvt fotballag av musikere på scenen, blant annet Bergens alltids tilstedeværende hjelpende musikerhånd Matias Tellez.

Bortsett fra stemmen til tilsynelatende evigunge Glambek Bøe er fellesnevneren med hans hovedband gode melodier og smakfulle arrangementer, uten for mye dramatikk, overdrivelser eller staffasje. Det er første konsert for dagen, og alle i det lille publikummet som har kommet seg tidlig til festivalområdet sitter i gresset i bakken nedover mot scenen og koser seg i sola. Da er dette faktisk en helt perfekt konsert for en litt rolig start på dagen.

 

I Was A King, Amfiet

Et svært men idyllisk bilde fra Egersund henger over hovedscenen og rammer inn de fine popsangene og fengende melodiene som I Was A King presenterer. Bandet har eksistert siden 2005 og har tidligere i år gitt ut sitt femte studioalbum Slow Century. Fra det albumet er det særlig “Bubbles” som med sin lekne stil gjør seg godt på en solrik ettermiddag. Det er et godt samspill mellom vokalene til Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal og det er sympatisk å se gaffatape på gitaren på Øya.

Norske I Was A King på Amfiet. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

The Soft Boys-t-skjorta til Strømstad er et bilde på hvor inspirasjonene er hentet fra, og det er heller ikke akkurat en hemmelighet at de er gode venner med Teenage Fanclub. “Norman Bleik” er en tidlig hyllest fra bandhistorien, og som senere kunne framføres på turné med selveste Norman Blake. Noen av de mer rockete låter med mer tempo fungerer kanskje best på den store scenen, men scenen er nok ellers litt for stor, i hvert fall så tidlig på dagen for at dette skal klaffe helt.

 

Pond, Fortum

Australske Pond er tett knyttet til Tame Impala gjennom flere medlemmer som er eller har vært aktive for begge band. Det er altså pliktprogram for alle fans og de stiller lydig opp, for det er mye folk foran Fortum-scenen. Den litt irriterende ekkoeffekten i starten droppes heldigvis etter hvert slik at vi får en mye mer rockete utgave av kveldens headliner Tame Impala.

Nick Allbrook fra Pond koser seg blant publikummere. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Sanger og gitarist (og senere også på tverrfløyte), Nick Allbrook er drivkraften i dette prosjektet og det er han som bærer liveshowet på sine skuldre. Han er litt av en ekstrovert type, pratsom og han er mye ute blant publikummet. Underveis prøver han seg på A-has “Take On Me” og må innrømme at den er vanskeligere å synge enn han hadde tenkt, en morsom og ærlig sak. Den engasjerte frontmannen i gjennomsiktig skjorte elsker åpenbart å underholde og være på scenen. Man kan skjønne hvorfor han ville ut av skyggen fra Tame Impala, der det ikke er rom for så mye interaksjon og flere frontmenn. Allbrooks innsats og glede sprer seg lett over til publikummet, selv om de er langt mindre kjente enn søsterbandet.

 

Mitski, Vindfruen

Japansk-amerikanske Mitski leverer et sceneshowet som en blanding av akrobatikk, ballett og ekspresjonistisk dansk. Et moderne teaterstykke tilført musikk. Hun er enkelt kledd i svart og hvit og valget av knebeskyttelse viser seg raskt å være ganske så smart. Midt på scenen står det et bord med en stol og Mitski begynner konserten sin liggende på bordet. Hun synger til dels liggende på ryggen og det er ikke så rart at ikke hver tone sitter der den skal når man legger opp til så mye koreografi.

Kunstprosjektet Mitski i aksjon. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

De grasiøse og elegante bevegelsene står ofte i kontrast til den noe støyende musikken, samtidig som det passer veldig godt til syngingen. Bandet hennes er virkelig i bakgrunnen og knyttes ikke til det Mitski driver med i det hele tatt. Det er en slags historiefortellingen som knytter sangene sammen med dansene. Hun bruker bordet og mikrofonstativet ikke bare som rekvisitter men de blir til statister og hun gir musikken sin enda en dimensjon ved å framføre det på denne måten. Illusjonen brytes kun da keyboardisten gjør henne oppmerksom på at hun har tatt oppstilling til feil låt midt i settet og hun blir småirritert. Uansett er dette en visuell konsert av det sjeldne som man må være med på for å like, ellers kan det bli for abstrakt.

 

Tame Impala, Amfiet

Kevin Parkers Tame Impala inntar hovedscenen til psykeldisk lyd og lys, og dette er også tema for resten av kvelden. De starter med “Let It Happen” fra deres siste skive Currents fra 2015 som er det soundet som definerer bandet i dag, og som også gir flest låter fra setlisten. Den føles umiddelbart opp med en av de to nyeste låtene deres “Patience” fra i år som også tas godt imot.

Tame Impala satser på bilde- og lysshow heller enn at det er selve konserten som står i fokus. De har bygd en slags ekstrascene på scenen der bandet står samlet. Det kommer røyk fra både scenen og lydboden mens det fortsatt er for lyst for lasershowet. Det vises masse ting på videoskjermen og man kan fort bli overveldet av alle inntrykk. Kevin Parker er stort sett den eneste som får lov til å være med på videoskjermen. Man får i alle ikke sett det som skjer på scenen, men det er kanskje ikke så mye å se på egentlig.

En fornøyd Kevin Parker. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

Hiten “Elephant” fra Lonerism kommer overraskende tidlig etter kun en halvtime, og blir fulgt opp med “Feels Like We Only Go Backwards” til stor jubel og allsang. Parker forlater kunstscenen og går rundt uten gitar for å komme i kontakt med publikummet og det hjelper på stemningen. Det er vanskelig å nå alle når det er mye røyk, mørkt belysning og ingen kamera på bandet, men den harde kjernen av fans foran scenen koser seg uansett.

Kveldens headliner drar langt ifra like mange tilskuere som på Sigrid. Bortsett fra to nye låter har Tame Impala altså ikke kommet med ny musikk siden 2015, og har sånn sett ikke noe særlig nytt å komme med generelt heller. Soundet er veldig polert, og sangene høres like ut med stort sett de samme effektene. Ja, det er kult å se på videoene og lyset, og laserlysene blir virkningsfulle når det endelig blir mørkt, noe som skaper en egen atmosfære. Men når estetikk blir viktigere enn konserten, blir det litt ensformig. Man kan vel si at der et vellykket moderne psykedeliashow, og samtidig en altfor tam konsert for en headliner.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den førstetredje og siste dagen på Øya 2019.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.