POPup radio: Bruce Springsteen!

I forbindelse med at Bruce Springsteen slipper sin nye plate Western Stars, presenterer Radio Rox en Bruce Springsteen POPup radiostasjon. I denne artikkelen er Springsteens platekarriere sett gjennom ni personlige favorittsanger. Ikke nødvendigvis de mest kjente låtene, men ni høydepunkter som representerer forskjellige stadier i hans karriere. Alle sangene får du selvsagt høre på vår POPup-kanal og den finner du på DAB i Oslo og Akershus og på nett:

“New York Serenade”

Fra The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle (1973)
Etter mange år som profesjonell turnémusiker i flere band startet Bruce Springsteen platekarrieren som soloartist i 1973. Han hadde da innsett at han aldri kom til å bli verdens beste gitarist eller sanger, og bestemte seg for å satse på det han kunne bli aller best på: låtskriving. Det første albumet hadde tekster med historier fra hverdagslivet i New Jersey og New York, og hadde et akustisk preg mer i tråd med plateselskapets forhåndsskryt om at Springsteen var den “nye Bob Dylan” enn den musikalske stilen vi senere kjenner han for. På det andre albumet The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle fra samme år som debuten begynner det musikalske å ta form, med et bandsound som tar inspirasjon fra rock’n’roll og R&B. Som tittelen antyder er backingbandet The E-Street Band på plass, selv om vi må vente et album til før bandet og soundet blir fullendte. Det er i det hele tatt mye litt utypisk Springsteen på denne plata, og avslutningssporet “New York City Serenade” er en nesten ti minutters reise gjennom storbyens gater som er blant det mest utilslørte romantiske Springsteen noen gang har laget.

“Candy’s Room”

Fra Darkness On The Edge Of Town (1978)
Romantikken har alltid blitt værende i Springsteens musikk, men fikk etterhvert større innslag av realisme når andre parallelle følelser gjør seg gjeldende. På hans store gjennombruddsalbum Born To Run fra 1975 handler det om desperasjonen for å komme seg vekk fra der man kommer fra for å oppfylle sine ambisjoner (hva nå de er). Springsteens karakterer (og han selv) må ut på en reise for å finne ut hvor livet vil bringe dem. For Springsteen blir det stor suksess og etterhvert superstjernestatus. For karakterene hans går det ikke like bra. Livets harde realiteter setter virkelig inn på fjerdealbumet Darkness On The Edge Of Town. Et godt eksempel på vekslingen mellom det romantiske og det harde er “Candy’s Room” der soundet også veksler mellom de to aspektene, noe som gjør at det blir naturlig at teksten om sangens tittelkarakter kan tolkes på flere måter.

 

“Out In The Street”

Fra The River (1980)
Springsteen ville at det neste albumet skulle vise bedre hvordan bandet hørtes ut på konserter, og da måtte det bli plass til både glade og triste låter, rockesanger og ballader, realisme og romantikk. Springsteen har riktignok aldri jobbet som noe annet enn musiker hele sitt liv, men han har i tekstene alltid identifisert seg med arbeiderklassemiljøet han kom fra. Havnearbeideren i “Out In The Street” jobber hele dagen, men når fredagen kommer, da blir det tur ut på byen og han føler at han endelig er i sitt rette element. Det er en uptempo og energisk sang som høres veldig positiv ut. Men hovedkarakterens store glede om å endelig ha fri i helga og få lov til å være den personen man egentlig føler at man er, gir nok en pekepinn over hva han føler om sin egen jobb og hverdagsliv.

 

“Highway Patrolman”

Fra Nebraska (1982)
I arbeidet med det som til slutt ble hans mestselgende album spilte han inn en rekke hjemmedemoer, og fant tilslutt ut at de hørtes gode nok ut som de var. Han hadde rett. Det nakne soundet passer perfekt til albumets ærlige og til dels mørke tekster, som i enda større grad enn tidligere har form som små historier. Historien om brødrene i “Highway Patrolman” var faktisk så fullendt at Sean Penn ikke trengte å forandre eller legge til spesielt mye når han laget film basert på teksten i 1991, den meget severdige The Indian Runner.

 

“Downbound Train”

Fra Born In The U.S.A. (1984)
Etter mange års planlegging får han endelig gitt ut plata som gjør han til superstjerne. Men denne plata er likevel ikke så enkel og grei som dens status som en av tidens mest solgte plater skulle tilsi. De største hitsene er ikke bare synthdrevne og catchy, men også ganske mørke og til tider veldig misforståtte sanger som Vietnamprotesten “Born In The U.S.A.” og desperate “Dancing In The Dark.” Også hyllestene av fortiden mot slutten av albumet med “Glory Days” og “My Hometown” viser seg ved nærmere inspeksjon å ikke være udelt positive. Albumet inneholder også etter min mening det som kan ses på som en slags slutt på hans tekstmessige karakterdrama. Historiene om de romantiske unge karaktererene på de første platene som så prøver å bryte fri fra røttene før de etterhvert møter livets realiteter får sin ende her, og det ender ikke bra. På “Downbound Train” mister hovedpersonen både jobben og jenta, og i denne sangen er det ingen frelse eller håp, som for eksempel elva i “The River.”

“Tunnel Of Love”

Fra Tunnel Of Love (1987)
De første spor om at Springsteen gikk inn i en mer personlig periode kunne merkes allerede på Born In The U.S.A., og slo ut i full blomst på de neste platene. Kanskje vitner det også om en modningsprosess når karakterene fra hans tidligere sanger blir mindre sentrale, og det ikke lenger er noen tvil om at det er han selv han synger om. Albumet er preget av selvrefleksjon etter at hans mislykkede første ekteskap gikk i oppløsning, samtidig som han startet et nytt forhold med sin nåværende kone Patti Scialfa. På tittelsporet handler det om aksepten for at man må ta det gode med det onde når man legger ut på kjærlighetens reise, metaforen Springsteen bruker er at det er som et spøkelsestog på tivoli som både er spennende og skremmende. Musikerne fra The E-Street Band er kreditert på plata, men de er ofte byttet ut med synthersizere og trommemaskiner. Uten at soundet eller sangene på denne plata på noen måte blir mindre varme eller personlige.

 

“Human Touch”

Fra Human Touch (1992)
En av grunnene til at jeg er så glad i denne sangen er nok at det var den første sangen jeg hørte med Bruce Springsteen. Muligens var det faktisk på Dagsrevyen, i en tid da rock fortsatt var et mainstreamfenomen, og en ny plate med en populær artist var store nyheter. Springsteen var også veldig tøff i videoen der han gjør helikopterbevegelser på gitaren på hovedriffet. Sangen er en fin sang om medmennesklighet som viderefører soundet fra forrige plate, men dessverre holder ikke resten av plata samme kvalitet. Han må ha tenkt det samme selv, siden han utsatte utgivelsen av plata, spilte inn et nytt album (Lucky Town) og ga ut begge samtidig. Uten at det hjalp så mye på den samlede kvaliteten. Springsteen hadde funnet lykken som gift familiefar og fortsetter trenden med personlige tekster, men virker å ha mistet den musikalske gnisten et sted på veien. The E-Street Band kunne kanskje hjulpet han med det, men de er ute av bildet.

 

“Secret Garden”

Fra Greatest Hits (1995)
Da det skal spilles inn en håndfull nye låter til hans første samlealbum i 1995, får han samlet hele The E-Street Band igjen for første gang på ti år. Det ble foreløpig ikke mer enn de få nye sangene, før de endelig kommer sammen igjen mot slutten av tiåret. Mange av låtene er rolige låter i tråd med hans Oscar-vinnende “Streets Of Philadelphia” fra året før. Springsteen prøvde å spille inn et helt album i samme stil som de nevnte sangene, men følte at det ble for likt de foregående albumene. Den drømmende “Secret Garden” ville nok vært høydepunktet på denne platen, men heldigvis var den blant de få som overlevde og fikk et liv på Greatest Hits, selv om det ikke er lett å høre at det er The E-Street Band som spiller på denne versjonen.

 

“The Ghost Of Tom Joad”

Fra The Ghost Of Tom Joad (1995)
Senere samme året kom dette “soloalbumet,” hans retur til å skrive om sosiale temaer, som “Streets Of Philadelphia” hadde gitt en forsmak på. Stort sett spilt inn av han selv er plata ofte sammenlignet med Nebraska, men har litt mer instrumentering enn bare akustisk gitar. På tittelsporet sidestiller han depresjonen i USA på 30-tallet med den sosiale situasjonen på 90-tallet, som om lite har forandret seg. Sangens hovedkarakter venter på tilbakekomsten til Tom Joad, hovedpersonen i John Steinbecks roman The Grapes Of Wrath, som mot slutten av boka sverger å kjempe mot urettferdighet og for de undertrykte. På dette albumet følte Springsteen at han fant balansen ved å selv være en rik og suksessrik person som skriver om andre som ikke er like godt stilt, noe som han siden suksessen med Born In The U.S.A. hadde vært ukomfortabel med. Springsteen har selv beskrevet tittelsporet som et skille i hans karriere da det ikke bare inspirerte resten av albumet, men også hans videre karriere med å skrive om både sosiale og personlige temaer.

Det tok 6 år før han ga ut en plate igjen, med The Rising som var hans reaksjon på 9/11. Da hadde han i mellomtiden fått samlet sammen The E-Street Band igjen, denne gangen for godt. Både i populæritet og kredibilitet opplevde han etterhvert på 2000-tallet en stor renessanse der han ble forbildet for en ny generasjon med band som The Hold Steady, Arcade Fire, The Gaslight Anthem og The War On Drugs. Selv om platene hans siden årtusenskiftet etter min mening ikke kommer opp mot hans tidligere plater, er de alltid verdt å høre på, og de par første smakebitene fra det nye albumet tyder på at det er god grunn til å glede seg til Western Stars.

 

– Vidar Mykkeltveit


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.