POPup-kanal: The Beatles!

26. september i år er det 50 år siden The Beatles ga ut Abbey Road, det siste albumet laget av tidenes beste og viktigste band. I forbindelse med jubileet blir det utgitt et stort bokssett, og ikke minst gir vi deg en Beatles POPup-kanal! På denne stasjonen får du høre sanger fra hele deres karriere. Alle klassikerne vil selvsagt bli spilt, men også mange av de litt mindre kjente låtene. The Beatles er riktignok såpass store at det kanskje ikke finnes så mye virkelig obskurt i deres katalog av utgitte låter. Men her er en gjennomgang av 10 av mine favoritter blant The Fab Fours b-liste. Alle sangene får du selvsagt høre på The Beatles POPup-kanal og den finner du på DAB i Oslo, Akershus og Sørlandet og på nett. POPup-kanalen lages i samarbeid med Radio Metro, søk etter Metro POPup!

 

If I Fell (1964)

John Lennon hadde sin mest dominerende periode som låtskriver rundt utgivelsen av A Hard Day’s Night. Han var hovedlåtskriver på ni av de tretten sangene på plata, som er den eneste i deres katalog som bare består av låter kreditert Lennon/McCartney. Dette viser seg derfor å gå på akkord med den seiglivede myten om at Lennon skrev rockelåtene og McCartney skrev balladene, for på denne plata står Lennon altså for mesteparten. “If I Fell” er Lennons første forsøk på en virkelig ballade, og en vellykket sådan. I forhold til mange av deres relativt enkle men veldig effektive tidlige låter, er dette et skritt i retning av modenhet både i tekst og musikalsk kompleksitet.

 

Every Little Thing (1964)

Denne fengende poplåta er en sjeldenhet i deres låtkatalog siden sangen hovedsakelig er skrevet av McCartney, men sunget av Lennon. At den ble skrevet som et forsøk på å lage deres neste hitsingel men ble veid for lett, sier litt om kvaliteten på materialet de kom opp med. Den endte derfor på side to av Beatles For Sale, en plate som ellers er litt preget av coverlåtene de måtte fylle ut plata med for å få den ferdig i tide før julesalget. Dette er derfor én av flere glimrende originallåter på plata som har gått litt under radaren. Favorittdetaljen er timpanitrommene på refrenget, som sannsynligvis var inspirert av produksjonene til Phil Spector, som Beatles var store fans av.

Rain (1966)

“I can show you that when it starts to rain, everything’s the same (…) Can you hear me, that when it rains and shines, it’s just a state of mind”. Er det John Lennons kommentar på forhøyet bevissthet etter bruk av psykedeliske rusmidler i en brytningstid der generasjonsforskjellene mellom ungdomskulturen og det etablerte voksensamfunnet for alvor gjør seg gjeldende? Eller er det kanskje bare en sang om at folk klager litt for mye om småting som om været er bra eller ikke? Uansett er musikken så bra at videre analyse ikke er nødvendig for full nytelse. En utrolig tøff rockelåt med manipulert tempo, baklengssynging, og det som ifølge Ringo Starr selv er hans beste trommeprestasjon på plate, gjør at den nesten er selve definisjonen på musikalsk kulhet. Sangen var innspilt samtidig som materialet til Revolver, men endte opp på b-siden til “Paperback Writer” som kom ut noen måneder før albumet. 

 

And Your Bird Can Sing (1966)

Enda en sang fra Lennon med en litt kryptisk tekst, som kan tolkes på flere måter. Det morsomste ryktet er at tittelen er en ironisk kommentar til Mick Jaggers skryt om hans daværende kjæreste Marianne Faithfull. Apropos morsomt; på Anthology-platene som kom ut på 90-tallet fikk fansen servert masse alternative versjoner av kjente og kjære låter, men den tidlige versjonen av denne låta skiller seg ut. Lennon og McCartney gjør et forsøk på å spille inn vokalsporet over musikken, men noe tydeligvis veldig morsomt gjør dem en smule distrahert…

 

Flying (1967)

The Beatles eneste instrumentallåt blant deres originalutgivelser, er en fin liten sak kreditert til alle fire medlemmene. Den ble laget for en scene i filmen Magical Mystery Tour, og var opprinnelig ti minutter lang. De siste åtte minuttene ble imidlertid klippet vekk, og har senere ikke blitt offisielt utgitt. Den bortredigerte delen er en fortsettelse av det ambiente lydlandskapet i den utgitte versjonens siste 45 sekunder, improvisert frem på en mellotron, en slags tidlig synthesizer.

 

Martha My Dear (1968)

Under innspillingen av albumet The Beatles (også kjent som The White Album) begynte veien mot det kanskje uunngåelige bruddet å synes. De personlige og musikalske forskjellene mellom medlemmene blir klarere, og samarbeidene blir færre. Sangen som hentet inspirasjon fra McCartneys fårehund Martha er et godt eksempel på dette. Ikke bare er den spilt inn av McCartney helt alene, det er også en fullkommen komposisjon som ikke trengte noen innspill fra låtskrivermakkeren, og sangen peker åpenbart fremover mot hans senere solokarriere. 

 

It’s All Too Much (innspilt 1967, utgitt 1969)

Det kan ikke ha vært lett for George Harrison som måtte konkurrere om plass til sanger på albumene til The Beatles med to av verdens beste låtskrivere. Han ble tilslutt en strålende låtsmed selv, men i 1967 hadde han fortsatt ikke fylt 25 år, og han trengte lengre tid på å utvikle talentet sitt enn Lennon og McCartney. “It’s All Too Much” er ikke bare en kul psykedelisk rockeproduksjon, men den er også interessant som eksempel på hvor fort utviklingen gikk på den tiden, både for Harrison personlig, og i samfunnet på 60-tallet generelt. Tekstmessig hentet Harrison inspirasjon fra den da pågående Summer Of Love og hans opplevelser med LSD, mens det musikalske blant annet var inspirert av indisk ragamusikk. Men etter et besøk i San Francisco noen måneder senere fikk Harrison nok av hele hippiekulturen og slutta med LSD. Derimot førte hans interesse i indisk musikk han til hinduisme og meditasjon som den spirituelle erstatningen i livet hans. At han allerede hadde beveget seg videre i forhold til sangens innhold er kanskje en av grunnene til at den ikke fikk plass i Magical Mystery Tour-prosjektet som først tiltenkt, og sangen ble isteden utgitt da bandet trengte materiale til Yellow Submarine-filmen halvannet år senere.

Hey Bulldog (innspilt 1968, utgitt 1969)

Av de bare fire nye låtene på Yellow Submarine-soundtracket, var dette én av to sanger skrevet til filmen. Sangen oppsto når de var i studio i begynnelsen av 1968 for å spille inn en video for deres neste singel, den allerede innspilte “Lady Madonna”. Mens filmingen foregikk improviserte de fram en sang rundt Lennons løse idé om en “bullfrog”. Dette ble etterhvert til en rocka blues i litt samme stil som den nye singlen, med dyret i tittelen endret til en bulldog, noe som naturlig nok førte til en slags bjeffekonkurranse mellom Lennon og McCartney på slutten av sangen.  

 

You Never Give Me Your Money (1969)

Alle i og rundt The Beatles var klar over at Abbey Road ville bli deres siste plate, og ønsket var at den skulle reflektere bandets musikalske og spirituelle arv. Paul McCartney kom etterhvert opp med konseptet om å lage en sammenhengende suite på side 2 som avslutning på deres musikalske karriere. Den 16 minutter lange sekvensen starter med denne låta som er en liten mini-suite i seg selv, med flere forskjellige deler. Samtidig forteller den litt om motsetningene som utspilte seg i kulissene. Teksten i den første delen som inkluderer sangens tittel, viser åpenbart til pengekranglingen mellom medlemmene. Spesielt sto konflikten om at McCartney, i motsetning til de tre andre, ikke ville ha Allen Klein som finansiell manager. Søksmålene som fulgte mellom medlemmene varte i årevis etter at bandet var oppløst, men musikalsk sett endte det her, i Abbey Road, på Abbey Road, for ganske nøyaktig 50 år siden.

You Know My Name (Look Up The Number) (innspilt 1967 og 1969, utgitt 1970)

Denne lite høytidelige sangen ble innspilt delvis i 1967 men ikke gjort ferdig før to år senere, og skulle egentlig vært den første singelen til Lennons nye gruppe Plastic Ono Band. Heldigvis ble den isteden rettmessig kreditert som The Beatles og utgitt som b-siden på deres siste singel “Let It Be”. Sangen er hovedsakelig skrevet av Lennon, og var inspirert av et telefonbokslagord som ble til sangens tittel og eneste linje med tekst. Hele bandet er med og improviserer forskjellige måter å synge tekstlinja på, og vi blir blant annet presentert for loungesangeren Denis O’Bell, oppkalt etter Denis O’Dell som var en av produsentene på A Hard Day’s Night-filmen. Det eneste triste med låta er at Brian Jones fra The Rolling Stones spilte inn saksofondelen sin i 1967, men da låten kom ut var han allerede død. Ellers er sangen en påminnelse om at det å høre på The Beatles, uansett om det er gjennom tankevekkende tekster, fantastisk musikk eller god humor, alltid kan få deg til å føle deg bra. Glem alt annet, akkurat det er deres viktigste arv. 

 

– Vidar Mykkeltveit


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.