Bob Dylan i godt humør

Oslo Spektrum, 29.juni 2019

En anmeldelse av denne konserten kunne selvsagt startet med klisjeen om at Bob Dylan er en artist som ikke trenger noen introduksjon. Og man skulle kanskje tro at det stemmer, alle vet vel hvem Dylan er. Men gjør egentlig noen det? Og hvordan forholder man seg til en så mangefasettert og samtidig kompromissløs artist med en karriere som strekker seg over nesten 60 år? Og ikke minst, hvordan forholder han seg til alt dette selv?

En introduksjon er derfor kanskje nødvendig likevel? Som plateartist har det gått opp og ned gjennom tiårene, der kvalitet og populæritet spesielt siden tidlig på 70-tallet har variert like mye som hans musikalske identitet. Men kredibiliteten og relevansen fikk en oppsving etter noen års pause som låtskriver på 90-tallet, og de siste fem albumene med egne sanger har vært universelt hyllet av kritikerne og sementert han som en av de største populærmusikalske artistene noensinne. Som konsertartist holder han fortsatt på med det som populært kalles hans Neverending Tour som han startet på slutten av 80-tallet en gang. Men grunnen til at han spiller ca 100 konserter hvert år og nå har gjort det i over 30 år, er nok enklere enn at det finnes noe sammenhengende kunstnerisk konsept. Sannheten er at dette rett og slett er det Dylan gjør – han spiller konserter fordi han hverken kan eller vil noe annet.  

 

Fokus på nåtiden

Dylan og hans fire manns sterke band kommer på scenen til nøyaktig tid, og går rett inn i en ganske flat versjon av hans Oscar-vinnende sang “Things Have Changed” fra 2000 (fra Wonder Boys, for øvrig en strålende film). Men vi får regne det som oppvarming, faktisk går ikke lysene i salen helt av før han begynner på neste låt, og da føler man endelig at konserten er i gang. Apropos lys; forbudet mot mobilbruk under konserten ble faktisk overholdt av publikum, og det er helt utrolig deilig. Kan ikke alle konserter være sånn fra nå av?

Utvalget av materiale på Dylan-konserter er alltid interessant, han har tross alt rundt 500 sanger å velge fra. Denne kvelden er det tydelig at Dylan har fokus på sitt “nyere” materiale, over halvparten av sangene er fra de siste 22 årene. Vi får blant annet fire fra “comeback”-plata Time Out Of Mind (1997), og fire fra hans nyeste plate med eget materiale, Tempest (2012). Ellers får vi stort sett relativt kjente sanger fra 60- og 70-tallet, som inkorporeres inn i den musikalske konteksten han har holdt seg til de siste tiårene.

 

Fire nyanser av blues

Musikalsk er bandet solid forankret i stilen Dylan har lagt seg til på platene i denne nyere perioden, som er en blanding av blues, country, folk, rock og annen americana. Men det er ikke til å komme utenom at endel av sangene høres ganske like ut når bandet kjører et litt standard blueskomp, og Dylans melodifraseringer ikke alltid prøver å legge seg helt opp til originalen. Da blir det opp til publikum å forsøke å finne fram til nyansene i arrangementene, som ikke nødvendigvis er så lett. For deres egen del får man håpe at det ikke er så mange i salen som kun har hørt hans mest kjente sanger og venter på gjenkjennbare “hits”, men de får ihvertfall høre fine pianoballadeversjoner av “Simple Twist Of Fate” og “Blowin’ In The Wind”. Vi får også en til dels omarrangert “Like A Rolling Stone” som høres frisk ut i sin nye drakt med temposkifte før refrengene.

Dylan befinner seg gjennom konserten stort sett bak pianoet som han har holdt seg til de siste årene, vi får ingen gitarspilling fra han i dag. Men konsertens høydepunkter kommer når han på noen av sangene forlater pianoet og går til et mikrofonstativ et par skritt unna. Mye kan sies om Dylans stemme, jeg nøyer meg her med å si at ingen synger som han. Men i kveld er det ikke tvil om at det er når han får konsentrert seg om kun å synge at stemmen virkelig kommer til sin rett. Vi får en annen intensitet enn når han sitter bak pianoet i fremføringene av den desperate “Can’t Wait” og den skumle “Scarlet Town”. Kontrasten viser seg kanskje klarest når han synger siste halvdel av den romantiske “Boots Of Spanish Leather” uten piano, da blir arrangementet nesten helt nedstrippet og han får virkelig uttrykt følelsene i sangen.

 

Mann for sin hatt

Mot slutten av hovedsettet kaster han hatten han har hatt på frem til da, og vi får se hans etter alderen ganske imponerende krøllete manke. Han er da også veldig opptatt av å fikse på håret når lyset går av mellom sangene. Det viser seg relativt raskt at han faktisk er i veldig godt humør, det føles slett ikke vanlig å se Dylan smile så mye på konsert. Og ikke bare for seg selv, han gliser bredt mange ganger til noen på første rad, og det er ikke tvil om at han virkelig koser seg.

Tilslutt tar han sin hatt og går. Vi har fått en opplagt 78 år ung Dylan i godt humør som viser at han er en artist for 2019 og ikke bare en artist som prøver å opprettholde nostalgien for sine glansdager. Dessuten er hans glansdager nå. Derfor får vi håpe at han snart er tilbake igjen i Oslo for en ny uforutsigbar konsertopplevelse.

 

Setliste – Bob Dylan i Oslo Spektrum, 29. juni 2019
  1. Things Have Changed
  2. It Ain’t Me Babe
  3. Highway 61 Revisited
  4. Simple Twist Of Fate
  5. Can’t Wait
  6. When I Paint My Masterpiece
  7. Honest With Me
  8. Trying To Get To Heaven
  9. Scarlet Town
  10. Make You Feel My Love
  11. Pay In Blood
  12. Like A Rolling Stone
  13. Early Roman Kings
  14. Boots Of Spanish Leather
  15. Love Sick
  16. Thunder On The Mountain
  17. Soon After Midnight
  18. Gotta Serve Somebody
  1. Blowin’ In The Wind
  2. It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry

– Vidar Mykkeltveit

Her finner du flere konsertanmeldelser.

Coverbilde: John Shearer.


Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta råd og tips om lokal radioreklame.